Jeg er glad i cocktails med glamorøse navn. Akkurat som historiene rundt cocktailene gjør dem bedre, gjør liksom navnene det også for meg. Så overflatisk er jeg. 🥳 Comte de Sureau synes jeg for eksempel er et skikkelig glamorøst navn på en drink. (Gin, hylleblomstlikør og en italiensk bitter.) Dessuten er den god. Den ER det. Jeg har laget den mange ganger, og den finnes et sted, langt nede i feeden min. Kveldens cocktail (for det er tirsdag, den dagen hvor alt ingen ende synes å ta) er særdeles god uten å bli heiet fram av navnet. Mye på grunn av vodkaen jeg bruker, franske Grey Goose, en av verdens beste. Supersmooth. Gode råvarer gjør susen. Jeg er egentlig ikke så glad i vodka, men det er vodka og det er vodka. Og så tager Børgesita det han haver, i kveldens tilfelle også Chartreuse (knockout-sterk kloster-urtelikør) og Cointreau (silky appelsinlikør). Fransk alt sammen, og burde lede fram til et skikkelig glamorøst cocktail-navn. Men, nei. Den heter altså Drink Without a Name. Oh, lord. Oppskriften er fra 1990, av miksologen Paul Harrington fra den legendariske baren Townhouse i byen Emeryville (California), og gjengitt i diffordsguide.com Harrison brukte nok all sin kreativitet til å smake seg fram til cocktailen, og da han endelig, full og sliten, stabbet seg fram til døpefonten, var han sikkert litt sånn «samma hva». Et sted på the interweb leser jeg at noen skriver: «I couldn't bring myself to give it such an empty name, so I christened it the «Harrington» Det kommer jeg også til å døpe den, i min notatbok: The Harrington. I morgen er det onsdag. Mercredi. #greygoosevodka #chartreuse #cointreau #paulharrington #nickandnoraglass #riedel #rørospledd #cocktailsathome (ved Grünerløkka) https://www.instagram.com/p/Clj0EDeK3Cy/?igshid=NGJjMDIxMWI=