07.11.2020
Torsdag (5.) og fredag (6.) hadde vi besøk av forfatter Bjarte Breiteig. Jeg ønsker å poste resultatene av oppgavene vi fikk, bare for gøy, og fordi begge to er korte og greie :)
Mine utrente fingre har ikke laget noen mesterverker denne gangen, men var veldig deilig å komme igang igjen. Merk at alt skrevet er uredigert.
Torsdagens oppgave var å tenke på et bilde man har kjennskap til, og jeg valgte mine foreldres bryllupsbilde fra 90-tallet. Deretter skulle vi fortsette, og flytte historien så langt vi ønsket inn i fremtiden.
Mamma og pappa
De står ved siden av hverandre, hun og han, på gresset foran en mørkegrønn trelinje. De er midtpunktet på sletta. I armene har hun den største buketten jeg har sett – mørkerosa blomster og grønne planter som henger elegant nedover. Lyset er dunkelt, og bildet er gammelt, men det er likevel som om de skinner. Hennes ansikt lyser med et gledefylt glis og øynene lever, selv etter 20 år. Han er stivere, høyere, og bærer et sjenert blikk paret med et lite smil som gjemmer så mye. Slepet på kjolen er så langt at rammen nesten markerer slutten på det, og den hvite silken på kjolen legger seg mykt over henne. Det blonde håret er oppsatt, og har mange likheter med den store buketten – overdådig og stort, med disse hengende aksentene som rammer inn det vakre ansiktet hennes.
---
Vi sitter i stua på Lund, den stygge 70-talls-prega stua med det brune vegg-til-vegg teppet og tøytapeten. Det er kanskje rundt 8 år siden det fine bildet ble tatt, men det kan jeg ikke si sikkert, for alt er så lenge siden, og jeg er så ung. Mine fine foreldre stod ved siden av hverandre, igjen, men nå i dag er de i motsatt ende av den lykken. Jeg og min søster sitter i skinnsofaen foran dem. «Pappa skal flytte,» sier hun, og jeg spør, «nå?». Når hun nikker og tar meg i sine armer, det er da jeg bryter ut i gråt, og jeg vet ikke hvorfor, fordi jeg er syv år gammel og forstår kanskje ikke egentlig hva det betyr.
Fredagens oppgave var å velge seg et bilde og plassere “kameraet” på en av personene i bildet. Etter det skulle vi gjøre det samme, men flytte “kameraet” til en av de andre personene i bildet. Bildet ligger under teksten.
På veien
Hun kjente den metalliske smaken av blod i munnen etter bilens bråstopp. Blodet blandet seg med aromaen av whisky som allerede lå på tunga, rundt tennene, emaljen var ruglete. Hun visste at hun hadde oppført seg barnslig – tingene hun hadde sagt, hun visste akkurat hvilke knapper hun skulle trykke på for å få ham barbarisk. Hvorfor hun hadde gjort det igjen, visste hun ikke. Det skjedde alltid etter alkoholen. Aldri ham. Alltid henne. Han lente seg over henne, albuen var hard og spiss mot låret hennes, passasjerdøra smalt opp, og han stirra olmt på henne. Blikket var som kniver. «Så gå da, din jævel,» stemmen hans var kald, han spytta mens han uttalte hvert ord, hardt, hun følte ingenting bortsett fra blodet i munnen og kulden utenfra og spyttet på kinnet. Blikket hennes var fiksert på ingenting, hele tiden. Så var fotsålene hennes på asfalten, den var kjølig og tørr og det var natt og luktet høst. Han hadde ikke lukket døra bak henne. Nedover veien så hun intet liv, det var kun gatelykter og skygger og kulde. Føttene hadde allerede begynt å svi.
---
Knyttnevene hans smalt mot rattet. Frustrasjonen over situasjonen hadde allerede vokst seg stor og vond som en svulst. Han visste likevel at det ikke ble siste gangen han måtte hente henne, full og bitter over dårlige minner hun hadde bladd frem til og håndplukket fra bakerste del av hjernen. Gang på gang snakket de om at alkohol ikke var noe for henne, og kveld etter kveld dro hun ut med et løfte om en tørr kveld som stadig ble brutt. Hun var ikke alkoholiker, eller det var hvertfall det hun alltid sa. Han visste ikke om hun spilte dum, eller om hun kanskje ikke skjønte det selv. Han var uten tvil lei, men brydde seg for mye om henne til å forlate henne. Han gløttet opp i speilet og så ryggen hennes, hun stod midt i veien, hun så fryktelig liten og sårbar ut der hun stod. Synet fikk tårene til å presse på, og den tidligere frustrasjonen gikk over til en voldsom smerte over hva det hadde blitt av dem.