Etter en måneds venting var dagen der, den 24. september. Endelig tok klassen turen til Kilden for å se Mysterier. For min del var dette utrolig etterlengtet. Hadde gleda meg vilt siden dagen jeg bestilte billetten! De gangene jeg har vært på Kilden for å se diverse stykker (les: Jonas fra februar 2020, som jeg så to ganger) har jeg blitt så imponert at det nesten har endret hele min personlighet. Med det sagt, Kilden skuffer aldri, og det gjelder også denne gangen. Jeg skal i dette blogginnlegget ta for meg en liten analyse av dette overraskende stykket.
I Mysterier møter vi Johan Nilsen Nagel, som ankommer en sjenert sørlandsby som mange regner med er Lillesand - dette baseres på at Hamsun skrev Mysterier etter å ha besøkt nettopp denne byen. Forvirrende, fascinerende og ikke minst “on drugs” - stykket setter spor og man forlater salen med like mange spørsmål som forventninger man hadde da man ankom.
Hovedsakelig har jeg lyst å ta for meg spørsmålene som ligger under del 2, av Patrice Pavis’ spørreskjema i denne analysen.
Mysterier ble ikke vist på Kildens hovedscene, noe jeg først ble litt overrasket over. Etterhvert som stykket utspilte, begynte jeg derimot å se på den lille salen som en styrke heller enn en ulempe - romanen tar tross alt plass i en liten kystby. Hva dette betyr på et rent praktisk nivå er at man må bruke sceneplassen på en effektiv måte. Jeg syntes scenen var utrolig fin i dette tilfellet - på venstre side var gulvet dekket av noe man klart kunne se var sopp, og hvis man har helt fullstendig vill fantasi kan man trekke det litt lengre og si at det skal symbolisere narkotika. Det er lett å trekke linjer mellom dette utsagnet og selve stykket, da det er åpenbart at alle fremstilles på en veldig spesiell måte.
Klassekampens Amund Grimstad skrev jo tross alt at dette stykket er “Knut Hamsun på syre” (hele anmeldelsen finnes her, den er utrolig bra).
Hele rommet ble tatt i bruk iløpet av stykket, til og med taket. Skuespillerne beveget seg overalt - de var foran, over og ved siden av oss. I tillegg ble den fjerde veggen brutt et par ganger, blant annet da Nagel drepte Kielland-familiens hund med en av scenes lyskastere, og da Saras karakter flørtet lydløst med publikum. Karakterene var også humoristiske til tider, som engasjerte publikum. I tillegg er tilskuerområdet veldig nærme scenen, som gjør forestillingen veldig intim. Vi kan ordentlig leve oss inn i handlingen og nesten bli kjent med karakterene.
Den scenen som sitter best igjen var da den store, grønne hesten som hang i taket, ble tatt i bruk. I scenen ser vi Dagny og Nagel sammen, og etterhvert klatrer Dagny opp på hesten. Den grønne hesten kan knyttes til Apokalypsens fire ryttere (Four Horsemen of the Apocalypse), hvor dødens hest er grønn. Slik jeg tolker dette, kan scenen symbolisere Nagels ønske om å dø (hvite) hester som et dødssymbol) - men også hans kjærlighet for Dagny og derfor også hans livsglede (fargen grønn = liv). Hesten kan altså ses på som en avbildning av både livet og døden. Det er derfor jeg tror Dagny er personen som sitter på hesten. Seinere blir hesten brukt i en scene hvor Nagel og hans kjære Martha Gude blir født - de “kommer ut” av hesten - som kan symbolisere at deres forhold “blir født” (igjen, grønn = liv).
Jeg ønsker å se raskt og i mindre grad på del 6 av Patrice Pavis’ spørreskjema også.
Fremstillingen av karakterene i den dramatiske oppsetningen av Mysterier viker veldig fra den litt (med all respekt) støvete romanen. Befolkningen i den lille sørlandsbyen er eksentriske, høylytte, en smule gale og flatt ut absurde til tider. Karakteren som overrasket meg aller mest var Dagny Kielland (spilt av Isabel Toming, ei skuespillerinne med sjarm og karisma utenom det vanlige). Hun er ikke lengre en standard, vakker blondine i et periodedrama - heller en brølende, sexy (unnskyld meg) og hard karakter som kan minne om en litt for sterk alkoholholdig drink. Hun er kongen av ensemblet, og driver interaksjonene ofte. Jeg får nesten følelsen av at skuespillerne har fått litt kreativ frihet med karakterene sine, da noen egenskaper ved dem er så geniale at det nesten ikke er til å tro.
Mimikk er den nonverbale delen av kommunikasjon (ifølge psykologi) og brukes mye i teater, hånd i hånd med gestikk. Dette er hjelpemidlene skuespillere bruker for å vekke liv i karakterene sine. Overdrevne bevegelser og dramatiserte ansiktsuttrykk er eksempler. I Mysterier blir ting til tider skrullete - Dagny og Nagel går turer sammen hvor de tramper hardt i takt, Reinert Fullmektig sklir rundt på gulvet, ensemblet vrikker på hoftene og spiller på hverandres bevegelser nesten hele tiden. Stykket er så utrolig koordinert og planlagt i forholdene mellom skuespillernes gestikk.
Planen er å se Mysterier igjen så snart jeg har mulighet. Dette er et stykke som må marinere godt i hjernen før man i det hele tatt skal prøve å ta tak i det, men det er nettopp det som gjør det så utrolig tankevekkende, fint og ikke minst morsomt.
“Thank God for Knut Hamsun” - vi snakkes igjen seinere !
stormborns
titsay
areudirty
2087
theartofmadeline
amandla
gracieabrams
kianamaiart
tangentwithtanner
ellievsbear
discoholicmusic
andulkaphoto
blakekathryn
