Arbeid eller brød – historien bak NAV- reformen av Ebba Wergeland. Lege og spesialist i arbeidsmedisin.
Skammen er tilbake i stønadssystemet. Gammel rettighetsorientering konkurrerer med den offentlige debattens pekefingermoralisering. Det nye budskapet er at du kan hvis du vil, hvis vi bare truer med å kutte ytelsene. Den nye sosialpolitikken bygger på at det er den individuelle viljen det må gjøres noe med, ikke mulighetene i arbeidsmarkedet.
Arbeidslinja skal med NAV som viktigste redskap, bidra til at flest mulig er mest mulig og lengst mulig disponibel på arbeidsmarkedet, men uten rett til å få arbeid.
NAV-reformen er siste fase i den sosialpolitiske snuoperasjonen som i Norge har gitt oss «arbeidslinja». Nesten uten debatt har Norges politiske ledelse tatt farvel med etterkrigstidens sosialpolitikk og gått tilbake til modeller som vi trodde hørte historien til.
Målet om full sysselsetting er oppgitt, og retten til arbeid eller trygd er avløst av plikt til å søke arbeid, uten rett til å få arbeid.
Trygd er ikke lenger en kompensasjon til dem som fratas retten til arbeid for å gi dem en viss økonomisk trygghet. Nå er trygd en stønad som bør være så dårlig som mulig for ikke å ødelegge arbeidsmoralen.
Det Halvorsen kaller større vekt på tilbudssiden, betød at myndighetene ble mindre opptatt av å sikre etterspørselen etter arbeidskraft, tilstrekkelig jobbmuligheter til å sikre full sysselsetting. Det ble viktigere å tilfredsstille kjøperne i arbeidsmarkedet, og de vil alltid ha større «arbeidskrafttilbud», flere ledige hender.
Vi har opplevd at det som før var positivt, full sysselsetting, blir beskrevet som et samfunnsproblem: «stramt arbeidsmarked, mangel på arbeidskraft». Og motsatt blir arbeidsløshet beskrevet i positive vendinger som «høyt tilbud av arbeidskraft».
Dette er et av NHOs næringspolitiske krav, men vi får det presentert som et samfunnsbehov.
Kjersti Ericsson; «Regjeringas mål er å gjøre velferdsstatens ytelser mindre universelle. Den vil gjøre dem vanskeligere å oppnå, og den vil senke satsene. Og ytelsene skal konsentreres til det lille mindretallet som har det aller vanskeligst. Det betyr også at stigmaet ved å motta offentlige ytelser, øker. Sosialpolitikken skal virke avskrekkende, slik at folk prøver å slå seg igjennom på arbeidsmarkedet, uansett hvor problematisk dette er.»
Målet er å binde oss sterkere til markedet, og gjøre oss mer avhengige av å tilby varen vår på det kapitalistiske markedet. Livet blir vanskeligere for dem som av en eller annen grunn ikke vil eller kan selge arbeidskraften sin.
Politikken har vært prøvd før. Gamle dagers brutale fattiglover er blitt beskrevet som et ledd i skapingen av det kapitalistiske arbeidsmarkedet. De tvang menneskene til å bli varer – ved den arbeidskraften hver og en representerte. «Vi står overfor en ny utgave av innskjerpinga av fattiglovene på 1800-tallet,» skriver Ericsson.
«Situasjonen er annerledes, midlene og retorikken er også litt annerledes. Men kjerna i det hele er lett å kjenne igjen: Hvis det blir for lett å få trygd og sosialhjelp, og hvis satsene er for høye, vil folk velge det istedet for å ta seg jobb.
Den som vinner kampen om virkelighetsbeskrivelsen, vinner valget, sa partiet Moderaternas kommunikasjonsrådgiver foran et av de siste valgene i Sverige.
Noe av det mest påfallende med den samfunnsmessige snuoperasjonen som brakte den nye arbeidslinja inn i sosialpolitikken, er at den har kunnet foregå nesten uten debatt. Den kritikken som er kommet, har vært fra funksjonshemmetes organisasjoner, fra Datatilsynet og Advokatforeningen.
De har pekt på svakheter når det gjaldt rettssikkerhet og personvern, og at reformen er så ensidig rettet mot arbeidsmarkedets behov, at det går utover alle som ikke er etterspurt i dette markedet.
Det er interessant at en av konklusjonene da det ble gjort forsøk med samling av tjenestene på 90-tallet, nettopp hadde å gjøre med rettsikkerheten for stønadssøkeren i forhold til en mektig etat som hadde tilgang og tolkningsmonopol på alle typer personinformasjon.
Det ble til og med foreslått at stønadssøkerne skulle ha tilgang til egen advokat.
Helse- og sosialombudet i Oslo er inne på det samme når han etterlyser et eget NAV-ombud for dem som føler seg dårlig behandlet (Aftenposten 1.07.2008).
Ellers befinner de kritiske røstene seg stort sett på internasjonale konferanser for samfunnsforskere og økonomer, der de utveksler erfaringer – uendelig langt borte fra RedaksjonEN og Tabloid. Dette er en reform som med litt ulik kraft og effekt gjelder hele OECD-området.
Blant de såkalte aktørene i den offentlige debatten i Norge, stortingspolitikere og ledere for organisasjonene i arbeidslivet, er reformen nærmest klappet igjennom.
JOURNALISTENE HAR RASKT LÆRT SEG DE NYE FORMULERINGENE, POSITIVT LADEDE UTTRYKK SOM INGEN KAN VÆRE UENIGE I (Mine uthevinger).
Et interessant trekk ved kommunikasjonsrådgivernes fraser, er tvetydigheten. Og da snakker vi ikke bare om Norge, men også om engelske og franske varianter.
I første omgang lyder de som noe alle kan slutte seg til, i neste omgang viser det seg at de kan tolkes diametralt motsatt, spesielt av partene i arbeidslivet.
Men da er avtalen inngått og den politisk nødvendige partsenigheten oppnådd.
Prøvde fagbevegelsens representanter å tekkes myndighetene og sine egne på samme tid, ved å dekke seg bak tvetydigheten og velge sin egen tolkning da de la avtalen fram for medlemmene?
Det nye med velferdskontrakt og arbeidsplikt for sosialklienter er ikke plikten til å forsøke å forsørge seg gjennom arbeid. Den har alltid vært der. Det nye (eller bortimot hundre år gamle) er typen aktivitet man kan bli satt til, vekten på tvang framfor rettighet, og straffen for ikke å akseptere kontrakten. Hvis valget står mellom sosialhjelp og 2G blir det lett «an offer you cannot refuse».
En slik moraliserende forskjellsbehandling av dem i forhold til resten av befolkningen kan bare rettferdiggjøres hvis man mener situasjonen deres i hovedsak skyldes deres egne valg. Dette kan vanskelig underbygges med kunnskap, men det er utvilsomt en utbredt fordom, særlig blant dem som aldri vil behøve sosialhjelp.
Arbeidslinja ble for alvor lansert for norsk publikum med Attføringsmeldinga i 1992 (St.meld. nr. 39 1991–92). Den markerte en fullstendig revisjon av hvordan arbeidsløshet og utstøting ble forklart og forstått av myndighetene.
Mens det i mange år hadde vært politisk enighet om at arbeidsløshet var et systemproblem, var det nå en like bred politisk enighet om de individuelle forklaringene, med tendensene til moralisering og stigmatisering som alltid har fulgt denne forståelsesmåten. Forfatterne av stortingsmeldingen beskriver helomvendingen nærmest som naturens gang. Ingen har ansvar, ingen har påvirket. De som deltar i «den offentlige debatten», har bare skiftet mening (…)”.
Arbeidslinja har brakt skammen tilbake i stønadssystemet.
Mange var sinte på trygdeetat og arbeidskontor i gamle dager også, men trygdens interne slagord om «rett ytelse» minte om at man ikke bare var opptatt av misbruk, men også av underforbruk. Både arbeid og trygd var rettigheter. Når målsettingen i stedet er «færrest mulig på trygd» med sterkt fokus på misbrukskontroll, kan det lett påvirke holdninger. Gammel rettighetsorientering konkurrerer med den offentlige debattens pekefingermoralisering.
Sosialklientene står lavest på rangstigen og er mest utsatt. Slik beskrev professor Espen Dahl i et intervju konsekvensene av arbeidslinja for sosialtjenesten:
«Kjennetegn ved arbeidslinja i sosialtjenesten er ofte paternalisme, strenge vilkår, sanksjonering, tett oppfølging og overvåking, behovsprøving og målretting. På denne bakgrunnen må vi spørre om arbeidslinja er en «skamprodusent» som øker sosialhjelpmottakerens helsemessige problemer.» (Professor Espen Dahl, Høgskolen i Oslo, 2005).
I Sverige som selvsagt er rammet av samme nye sosialpolitikk og samme arbeidslinje, kaller de det «den strukturelle skammen» – den skammen som oppstår fordi alle myndighetspersoner og politikere bringer samme budskap: den som ikke er i arbeid, har først og fremst seg selv å takke.
Det er viljen, ikke evnen det står på. Det er et budskap som setter spor.
Slik snakker arbeidslinjas tilhengere når de skal drøfte hvilke tiltak som virker best for å få arbeidsløse i arbeid:
«Konklusjonen fra OECD er at effekten av aktivitetskrav som beslaglegger fritid gjennom blant annet krav til søkeadferd, innkalling til konsultasjon med arbeidsmarkedsmyndighetene og krav om tiltaksdeltakelse (gjerne av typen jobbklubb) synes å være mer effektive for overgang til arbeid enn effekter av ulike kvalifiseringstiltak.» (St.meld. nr. 9. Arbeid, velferd og inkludering, s.128).
Hvordan opplever den NAV-ansatte å skulle administrere et aktiviseringsprogram som er laget etter denne malen?
Jeg tror det finnes en yrkesetikk som forteller de fleste NAV-ansatte at dette er en nedverdigende behandling av folk som ikke har gjort annet galt enn å bli arbeidsløse. Men tenkemåten slår igjennom i planer, dokumenter og offentlige uttalelser.
Det mest effektive for å få folk i arbeid, er å disiplinere dem med «krav til søkeratferd» ved å legge beslag fritida deres, kreve hyppige stemplinger og tidlig oppmøte og jobbsøkingslogg. Det er ingen grunn til å bruke penger og tid på kvalifisering. De kommer raskere i arbeid uten.
Den nye sosialpolitikkens talemåter er ikke tilfeldig valgt. Hvis du spør mannen om når han slo kona sist, tar du for gitt at han driver med den slags. Hvis du sier at vi skal gjøre arbeid til folks førstevalg, tar du det for gitt at trygdesøkere vanligvis ikke har arbeid som førstevalg. Da er det rimelig at trygdekutt må til for at de skal «velge» arbeid framfor trygd.
Når vi får høre at trygdene må reduseres fordi «det skal lønne seg å arbeide», må vi jo tro at det til nå har lønt seg bedre å gå på trygd enn å arbeide. Igjen får vi forståelse for at trygdene må kuttes. Hver gang noen gjentar slike fraser, følger det underliggende budskapet med om at de fleste trygdesøkere er arbeidssky. Til slutt blir det en del av det vi tar for gitt.
Ordbruken er et ledd i kampen om virkelighetsoppfatningen.
I land med demokratisk styresett er kapitalen avhengig av å framstille sine interesser som flertallets interesser.
Når alle tror at trygdeordningene våre misbrukes og at sykefraværet er et samfunnsproblem, er de i neste omgang klare til å stemme for nedskjæringer og kutt. Kapitalen er alltid tjent med å få samfunnet til å tro at kapitalens problemer er samfunnets problemer.
I gamle dager snakket man om å teste de fattiges arbeidsvilje. For det måtte jo være noe med arbeidsmoralen når de gikk uten arbeid. Nå er det arbeidsevnen som skal vurderes. Har du ikke en viss restarbeidsevne?
Hvilke utrolige kontrollmuligheter ligger det ikke i systemet når man kan koble informasjonen fra arbeidskontor, trygdekontor og sosialkontor?
Økt kunnskap kan også gi bedre tjenester, men ikke når utgangspunktet for informasjonsinnhentingen er at arbeid må gjøres til trygdesøkerens førstevalg. I «arbeidslinjas» verden starter vi alle ut som potensielle unnasluntrere.
Man bør «undersøke om barrierer mot utveksling av informasjon og opplysninger mellom forvaltninger kan fjernes eller dempes», står det i Rattsø-utvalgets utredning, og «utnytte stordriftsfordelene ved informasjonsinnhenting og -utveksling» (s.184).
NÅ SKJØNNER VI BEDRE HVORFOR NAV OPPSØKER LEGEKONTORENE FOR Å FÅ TILGANG TIL JOURNALENE. LEGENES TAUSHETSPLIKT ER ÅPENBART EN ”BARRIERE” SOM MÅ ”FJERNES ELLER DEMPES” (Mine uthevinger).
Hvis dette er tidenes største brukerreform, er det kanskje på tide å spørre hva slags brukere det er snakk om, eller hvilke brukere NAV primært skal tjene?
Hva er det «alle vet» i 2009 om arbeidsløse og trygdesøkere?
At de først og fremst er arbeidssky, eller at de er nektet en grunnlovsfestet rettighet til arbeid i samsvar med egne forutsetninger?
Jo mer regjeringene har gjort oss mer avhengige av arbeidsmarkedet igjen, jo mer svekkes arbeidernes forhandlingsposisjon i krisetider. Med økende arbeidsløshet vil det komme krav fra kapitalen om å redusere arbeidsløshetsstønadene enda mer, under henvisning til at utgiftene øker.
De vil si det er nødvendig å skape økt «incitament til jobbsøking» og tvinge folk til å godta underbetalt arbeid, flytting over lange avstander (kalt økt mobilitet) og midlertidige ansettelser.
Hvis «arbeidslinjas» tenkning vinner kampen om virkelighetsbeskrivelsen i befolkningen, kan kapitalen få sine krav i gjennom med demokratisk flertall. Da kan vi komme ut av krisen med et mye mer brutalt arbeidsmarked og en mye svakere fagbevegelse enn i dag.
Det må bli dyrt for staten å la mange gå arbeidsløse. Høy arbeidsløshet må ikke framstå som den enkleste og billigste kriseløsningen for samfunnet, selv om det er slik for kapitalen.
http://marxisme.no/?s=ebba+wergeland
Gamle dagers brutale fattiglover er innført igjen. Arbeid eller brød – historien bak NAV- reformen av Ebba Wergeland. Lege og spesialist i arbeidsmedisin.
