(This post in Norwegian, as part of a course assignment)
Studenter har generelt sett mye lærestoff å forholde seg til, og må prioritere etter sine vurderinger av relevans og kvalitet for å gjennomføre studiene. Dette er en kort refleksjon over studenters læring om læring - hvordan trenes evnen til å vurdere relevans og kvalitet? Litt mer utfyllende spørsmål er
Hvordan kan utdanningsprogram forbedres med tanke på interessen for å arbeide med lærestoffet (øke det spesifikke læringsutbyttet), og samtidig oppnå økt generell kompetanse for livslang læring (dannelsesaspektet)?
Hvordan kan jeg selv fornye min kompetanse til å arbeide med programutvikling, når dannelsesaspektet i høyere utdanning er utfordret av fragmentering av kunnskap, og rask tilgang på “silt” informasjon?
Fragmentering inntrer for eksempel når oppgaveløsning i gruppe blir til individuelle deloppgaver uten en rød tråd, altså innsikter uten oversikt. Rask tilgang på informasjon gjennom nettverk kan stimulere til fragmentering. Ved å øve en fragmentert løsningsmodell, begrunnet med effektivitet, avlæres behovet for kritisk vurdering av et samlet resultat. Emneutviking må derfor omfatte gode studiespørsmål, gi retning for veiledning, og etablere vurderingsformer som belønner effektivitet men avslører fragmentering.
Bred tilgang på informasjon er en forutsetning for gode beslutninger. Kuratert (”silt”) informasjon via internett er på godt og vondt påvirket av eksterne verdi- og kvalitetsvurderinger gjennom algoritmer med ideelle og/eller kommersielle formål. Ansatte i høyere utdanning tror på verdien av den frie, akademiske diskurs, men kan ha skylapper for omfanget av informasjonsstyring i kanaler som studenter anvender - spesielt når en innleveringsfrist nærmer seg. Utdanningene må kvalifisere til en kritisk spørrende posisjon til det mangfoldet av verdier, interessenter, og maktstrukturer som manifesterer seg i en digital tid. Og da må det, ned på emnenivå, være mulig å knytte slik kompetanse så tett til eksamen at studenter lykkes i sin relevansvurdering av lærestoffet og oppnår vekst i digital dømmekraft.
Digital dannelse i høyere utdanning skal kvalifisere til å forstå og håndtere styrker og svakheter ved nettbasert, kuratert informasjonsformidling. Vekstfeltet for innovasjon, sonen mellom empirisk kunnskap og nye ideer, gjødsles av tanker om hvilke verdier man vil være med å realisere. Da står transparens i utvalg og vekting av informasjon fram som en grunnleggende verdi, uansett oppdragets omfang. Kanskje er kombinasjonen av informasjonshåndtering og etikk et felt hvor bibliotekansatte og kommunikasjonsmedarbeidere i enda sterkere grad kan bidra i emneutvikling for å møte kravet til dannelse og metodevalg i digitale læringsmiljø.
