Første gang jeg dro til det hellig land handlet live om for mye støv. Den flytende ungdomstiden var i en ubønnhørlig etableringsfase, mens jeg ikke en gang klarte å holde mitt 9 kvadratmeterstore rom fritt for støv. Nå fem år senere bor jeg fremdeles på et 9 kvadratmeters stort rom og er stadig flytende. På en måte kan man si at støv igjen er grunnen for at jeg sitter i Jerusalem. Er det ikke når man har støv på øye at det er best å pirke ut bjelken fra den andres øye? (Tror det det var slik det sto skrevet.)
Dette er ingen matblogg, men min Vestbredden blogg 2. Jeg kjører samme pretensiøse linje som sist med fokus på meg selv og hvordan jeg nok en gang forsøker å forstå denne verden som er så fjern fra min egen. Siden sist har jeg bodd med religiøse bosettere, skrevet akademisk om naboskap og kaffedrikking og erfart lengre tid med arbeidsledighet. Jeg har tatt et avansert baristakurs, servert perfekt vætede handklær til sjeiker fra Emiratene og blitt herdet i publikumsmottaket på NAV. Man skulle tro at mitt noe naive perspektiv på livet er blitt forstenet og at jeg står rustet fra topp til tå i kampen mot urett og lureri. Men sannheten er at jeg er igjen ganske redd. Bare denne bloggen er litt skremmende da jeg ikke har skrevet på to år.
Denne gang skal jeg representere EAPPI som står for Eucimenical accompaniement program in Palestine and Israel. Vår oppgave er å være nøytrale observatører på Vestbredden og Øst-Jerusalem. Vi skal ut i de mest kritiske områdene og rapportere om vold og brudd på menneskerettigheter. Som organisasjonen som dekker konfliktområdet best, vil våre rapporter blant annet gå direkte til FN. Det hele høres (forstå meg rett)både vilt og flott ut, og ikke minst viktig! Vår tilstedeværelse kan også føre til at det blir mindre vold, barn kommer seg til skolen og bønder får plukke sine oliven i fred. Samtidig er vi temmelig maktesløse. I skrivende stund har Susiya, en liten landsby i Hebron hills, fått rivningsordre. Noen sier i morgen, andre mandag. Vi håper at uforutsigbarheten taler til vår fordel og at det aldri kommer til å skje. EAPPI har et ekstra kriseteam som er der 24 timer i døgnet. Men kommer de israelske soldatene med sine bulldosere og sier at de må gå, er det lite annet å gjøre. Rapporten til FN blir dermed en sart trøst for de som står på bar bakke.
For tiden er vi alle sammen plassert i Jerusalem, hvor vi har en innføringsuke før vi skal ut i feltet. Vi har hatt rollespill om hvordan vi møter aggressive israelske soldater og bosettere. Hva gjør du om bevæpnede bosettere angriper landsbyen du er der for å passe på. Hva gjør du om soldater begynner å skyte tåregass etter barn som kaster stein. Hva gjør du om bulldoserne står uten for utgangsdøren din eller om bosettere setter fyr på den 100 år gamle palestinske olivenlunden? Holder det da med vanlig fjellvettregler? Og hva skjer med nøytraliteten? Er det å være nøytral i det hele tatt vesentlig når proporsjonene er så tydelige? Som involvert i konflikten har jeg dessverre aldri vært nøytral. Da jeg kom hjem fra Hebron var jeg velposisjonert. Mitt grunnlag kan oppsummeres i Kåre Willochs sluttkommentar på Samfundet i 2011. Etter et forrykende foredrag om at Norge burde ta parti med de svakeste, reiste en dame seg i salen og spurte hvorfor han kalte sikkerhetsgjerde en mur? Han svarte med sin ærverdige knirkestemme : ”Jeg kaller det en mur fordi jeg så den, og det var en mur.” Trampeklappet som deretter fulgt var legendarisk.
Det er lett å tenke at en som reflektert pike på 30 år er i stand til å tenke med ulike valører. Samtidig har jeg stor respekt for hvor fort sinnet blir en del av i de tankeganger som allerede er dypt integrert i samfunnet. Sist gang jeg merket dette i forbindelse med denne konflikten var da jeg satt i en religiøse jødisk bosetting mellom Betlehem og Hebron. Hadde jeg ikke vist bedre hadde jeg lett hengitt meg til det enkle livet i noe som kunne minne om en drabantby. Den friske luften, fuglesangen, de frodige hagene og de hyggelige menneskene fikk meg støtt og stadig til å glemme situasjonen og i stede nyte livet. Desto viktigere skulle man likevel aldri få lov til å miste tak i virkeligheten. Hver gang man haiket inn til Jerusalem fikk man historier om hvordan det var under intifadaen da muren ikke var der og man måtte kjøre med hjelm og ikke var sikker på om man ville overleve. Hamas og selvmordsangrep langt innenfor Israels grenser fortalte om grensenes irrelevans. Jeg tok meg selv i å bli redd og mistro palestinere. Palestinerne som jeg kjente og som hadde snakket om fred snakket plutselig om en fred uten Israel. Jeg ble plutselig usikker på hva som kom til å skje om den bosetteren jeg haiket med en dag kjørte feil og kjørte inn til Betlehem. En vanlig bosetter ville sakt at vi ikke ville overlevd mer enn fem minutter. Høyst sannsynlig var dette en overdrevet frykt, men jeg turte aldri være sikker.
Jeg aner ikke hvor mye av muren som er gjerde og hvor mye som er mur. Muren snirkler seg langt inn på palestinsk territorium og skiller bønner fra jord. Men den har også den effekt at den skiller folk fra folk. De jeg kjenner i Hebron kjenner ingen Israelere utover bosettere og soldater. De vet det finnes fredsorganisasjoner i Israel, men kjenner ikke en vanlig Israeler. Spørsmålet er dermed om jeg som blåøyd nordmann, fra et land hvor ikke én ble drept i vår egen frigjøring, vil klare se utover det integrerte offerbilde?
David og Goliat. Maler ukjent
Journalisten Malcom Gladwell har skrevet en bok som heter David og Goliat hvor jeg har lest første kapittel. Her forteller han om nyere forskning på Goliat. Det kan tyde på at dette var en svært misdannet mann med sterke bevegelsesproblemer. Mye rar benstruktur som førte til diverse belastningsskader altså. Ny type teknologi (usikker på hvilken type) kan også slå fast at kjempen ikke var den skarpeste kniven i skuffen. Tynget ned av en tung jernrustning var han heller ikke i stand til å følge Davids raske steg. I Bibelen står det at han brøler til David om at han måtte komme nærmere, og forskerne slår dermed fast at Goliat må ha hatt et dårlig syn. Nåja, det er mulig at denne forskningen er tullete, men poenget er likevel klart. De svake er ikke bare svak og de sterke er ikke bare sterk. Hvordan skal vi kunne opprettholde et slikt syn når vi nå blir plassert ut i feltet hvor Goliat er blitt utstyrt med maskingevær?
Forstå meg rett, når det kommer til brudd på menneskerettigheter er jeg intolerant. Jeg er ikke nøytral og står ei slik på okkupantenes side. Jeg er heller ikke ute etter å gi 50 % skyld til hver part! Det er det helhetlige bilde til slutt jeg igjen er bekymret for. Og mens jeg fortsetter å flyte rundt i dette kaos skal jeg prøve å opprettholde denne bloggen som jeg håper så mange som mulig vil følge med på! Men kjære leser forbehold deg dette: Hva folk forteller meg er enkelthistorier som gjerne fortelles med det formål at jeg er der for kunne fortelle resten av verden. I den grad vil jeg nok enda en gang skuffe mine informanter da jeg ikke eier det talerør, og kanskje vil jeg også skuffe mine lesere. Jeg håper dere holder ut! Jeg håper å kunne fange noen gode historier og fortelle det videre på en måte som ikke utelukker andre historier. Det er temmelig pretensiøst. Men når jeg kommer tilbake til Norge er jeg arbeidsledig og jeg må vise at jeg har ambisjoner.
