På kjøkkenet, og alt er stille bortsett fra musikken som flyter stille gjennom rommet. Rytmene stryker meg varsomt og lar meg samtidig falle til ro, som om de visste hvordan de kunne gjøre hjertet lettere. Ved siden av meg, på stolen der jeg vanligvis legger vesken min, har Lana funnet sitt tilfluktssted. Hun har krøllet seg sammen som et lite, stille teppe. Før gned hun seg mot meg, nå sover hun.
Og jeg drømmer om høsten med åpne øyne.









