I like internet. I really do!

❣ Chile in a Photography ❣
🪼

⁂
No title available
Stranger Things
i don't do bad sauce passes
we're not kids anymore.

roma★
2025 on Tumblr: Trends That Defined the Year
No title available
PUT YOUR BEARD IN MY MOUTH
Lint Roller? I Barely Know Her
Not today Justin
Jules of Nature
will byers stan first human second
Three Goblin Art

titsay
Peter Solarz
hello vonnie
Aqua Utopia|海の底で記憶を紡ぐ

seen from Malaysia
seen from Germany

seen from Germany
seen from Hungary

seen from India

seen from Germany

seen from Türkiye

seen from Malaysia

seen from Australia
seen from United States
seen from United States
seen from Japan

seen from United States

seen from Japan

seen from United States

seen from Australia

seen from India
seen from United States

seen from United States
seen from United States
@nette93-blog
I like internet. I really do!
Jeg er så sliten og lei nå. Jeg sitter inne på hybelen og stirrer i veggen før jeg legger meg under dyna for å forsvinne. Jeg har mareritt minst en gang i uka der familien, vennene mine eller jeg er døden nær, eventuelt skjer andre grusomme ting. Hvordan få det til å slutte? Jeg bekymrer meg konstant. Jeg vet ikke hvor jeg skal bo til høsten, om jeg kommer inn på den skolen jeg vil og om den linja jeg tenker på er den riktige linja for meg. Jeg har ikke lyst til å bo med fremmede folk og jeg har ikke råd til å bo alene. Jeg er stuck i ingensteder. Jeg har heller ikke lyst til å bo et sted der jeg ikke kjenner noen. Her jeg bor nå hadde jeg to venninner fra før som jeg var vært en del med, foruten dem hadde jeg nok vært ganske alene. Jeg er ikke så flink til å bli kjent med nye folk. Jeg er sjenert så kommer liksom ikke i kontakt med så mange heller, og de jeg får kontakt med kjenner jeg bare overfladisk. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan man skaffer seg nye venner. Facebook oser av andre studenter som fester, drar på turer i lag, griller, besøker hverandre og alt mulig annet som dem driver med. Jeg sitter på hybelen og syns synd i meg selv. En annen ting som plager meg er penger. Som student er man fattig. Når man er fattig så bekymrer man seg hele tiden for om pengene strekker til. Og når man først blir invitert med på noe så koster det penger og man må takke nei. Jeg har ikke behov for å kjøpe så mye ting, sånn som klær og sånt, men jeg har veldig lyst til å være med på ting som skjer. Jeg vet ikke hvor mye jeg har latt passere fordi jeg ikke føler at jeg har råd til det og når jeg først blir med så sitter jeg igjen med dårlig samvittighet etterpå. Utrolig kjipt. I tillegg til det her kan jeg nevne eksamenstider som jeg nå er midt oppi. Jeg mista motivasjonen til å jobbe med skolearbeid etter jul og føler jeg ikke får til noen ting. Nå har jeg allerede hatt en eksamen som jeg enda ikke vet om jeg har bestått eller ikke. Tør ikke ha så høye forhåpninger. Det kommer to til som jeg har null motivasjon til. Jeg vil ikke mer. Jeg er lei og jeg er sliten. Det er en del andre ting også som plager meg men som jeg ikke kan skrive noe om i tilfelle det faktisk er noen som leser det jeg skriver her. Så for å være på den sikre siden holder jeg det for meg selv, mens kroppen og hodet snart eksploderer. Jeg er lei av alt nu. Så innmari lei. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er sliten. Punktum.
Been doing nothing all day. Exhausted.
Jeg vil ikke ha eksamen. Vil ikke. Vil ikke. Vil ikke.
Oh yes! So true!
When you're bored you can always use internet to make you smile again!
Jeg vil være glad. Jeg vil smile. Jeg vil le. Men det er så slitsomt å hele tiden prøve å holde humøret oppe. Det er så mye lettere å synke ned i mørket. Låse meg inne på rommet og gråte. Det hjelper ingenting. Jeg vet det.
I jula fortalte en venn av meg at han så på meg at jeg hadde det bra nå i forhold til tidligere. Jeg likte å høre det. Selv om det samtidig svei litt. Jeg vil ikke at folk skal assosiere meg med tristhet og sinne. Han hadde rett. Jeg har det mye bedre nå. Likevel er det ikke ordentlig bra enda. Livet er ikke svart, tungt og vanskelig som før, men jeg sitter igjen med ettervirkningene av den tiden. Jeg har ikke helt sluppet taket. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør det.
"I spent a lot of time being miserable. It's like misery is an old friend. And it tricks you sometimes into thinking that it's just always gonna be there and that you can't be happy." Peyton - One Tree Hill
Det er snart jul. Enda en jul du går glipp av. Jeg savner deg. Jeg vet hvor mye det plaget deg å høre meg gråte og ha det vondt, men jeg klarer ikke å la vær. Jeg er ikke sterk nok. Følelsene er for voldsomme. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg bare kunne glemme deg. Andre ganger er jeg redd for å glemme deg og den du var. Du var så viktig. Du ER viktig.
Det gjør vondt.
Tanker 10 måneder etter
10 måneder. Det er rart. 22. mai har aldri vært noen spesiell dag for meg tidligere og er ikke spesiell idag heller. Men i dag er det 10 måneder siden han døde. Da ble det plutselig litt spesielt likevel. 10 måneder er ganske mange dager og netter, og ikke minst uendelig med tårer. Merkelig at det ikke blir tomt, men det blir kanskje ikke tomt så lenge jeg husker han. Noe som igjen betyr at det aldri kommer til å bli helt tomt. Jeg tør nesten ikke å lese nyhetene lenger fordi det er så mye om rettsaken overalt. Jeg ser overskriftene om at han eller hun ble skutt så og så mange ganger, og overlevde. De skal i rettsaken og vitne mot jævelen. De er i live og de er sterke. Jeg beundrer dem, samtidig som de plager meg. Jeg vil at han også skal være i nyhetene og fortelle historien sin. Jeg vil at han skal leve og være sterk, sammen med alle de andre som overlevde. Det får han ikke lov til. Selvfølgelig skulle jeg ønske at ingen ting av det her hadde skjedd. Det skulle ikke vært rettsak, skuddsår, vonde nyheter, blomster, trøstende ord og klemmer, tårer, redsel, bombing, skudd, døde, sårede, overlevende, en norsk terrorist, skrik, søvnløse netter, tomme stoler, begravelser. Det er så mye. Det som er litt sykt er at jeg klandrer meg selv for det som skjedde. Jeg vet at det ikke er min feil, men tanken slipper ikke taket. Det jeg gjorde galt var å ønske meg selv et godt år på nyttårsaften ifjor. Det er første gang jeg har ønsket meg selv et godt, nytt år og det gikk så utrolig galt. Jeg fikk min straff og ble omgitt av død. Det var så mange nære og fjerne som døde med jevne mellomrom. Man gikk til slutt å lurte på hvem den neste var. Ennå er ikke dødsfallene tatt slutt, og jeg får stadig en ny vond beskjed. Jeg klandrer meg selv for alle menneskers død. Alt er min feil. Det er en utrolig tung byrde, selv om jeg vet at den er urealistisk. I morgen er det eksamen, men jeg sitter her med tårer i øynene og klarer ikke å få gjort selv de enkleste ting. Jeg orker ikke. Jeg er ikke syk lenger heller, jeg bare orker ikke. Jeg skjønner ikke hvor jeg skal hente energi og motivasjon fra. Jeg skjønner ikke.
I knew I loved you
I see my future in an instant And there it goes I think I've found my best friend I know that it might sound more than a little crazy But I believe I knew I loved you before I met you I think I dreamed you into life I knew I loved you before I met you I have been waiting all my life There's just no rhyme or reason Only this sense of completion And in your eyes I see the missing pieces I'm searching for I think I've found my way home I know that it might sound more than a little crazy But I believe I knew I loved you before I met you I think I dreamed you into life I knew I loved you before I met you I have been waiting all my life (and the whos here) A thousand angels dance around you (and the whos here) I am complete now that I've found you (and the whos here) I knew I loved you before I met you I think I dreamed you into life I knew I loved you before I met you I have been waiting all my life (and the whos here)
- Savage Garden
Nemi!