Jeg føler meg levende igjen
Jeg vokser. Jeg holder ryggen rak. Jeg løper, og jeg står stille, stødig, fast. Former meg selv. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg turte å høre på den lille stemmen inni meg som for 9 måneder siden sa, “dra, grip sjansen, dra”.
Trosset frykten, tvilen. Sto i det da jeg følte motviljen hennes. Turte å si nei, turte å si at jeg ville dra alene.
Dro. Alene. Forlot. Gikk videre.
Nå er jeg full av lettelse, spenning, takknemlighet.














