Discover Top Posts Tagged with #julefortelling

En Julefortelling

KAPITTEL 1

Miriam så ut av vinduet. Den første snøen hadde kommet og dalte sakte ned fra himmelen og la seg ned som ett majestetisk teppe over gaten. «jeg lurer på hvor mange snøkrystaller som er der ute i dette øyeblikket» tenkte Miriam for seg selv, hun elsket snøkrystaller, det var noe magisk ved dem, hvor kom de fra? Hvordan ble de til? Vekkerklokken til mor ringte, kanskje hun kunne forklare hvor snøkrystaller kom fra, men alarmen fortsatte å ringe og det var ikke nytt, Mamma er alltid treg om morgenen tenkte Miriam. Hun gikk inn på rommet og så sin mor ligge å sove dypt ned i dynetrekket, hun ristet i henne og sa: Mamma, klokken er over 12, du har forsovet deg igjen, du lovte jo at vi skulle lage pepperkaker. Mamma gned seg i øynene, gjespet og sa: beklager lille venn, jeg er bare så sliten, vi kan gjøre det i morgen, har du forresten spist noe? Du lovet mamma, det har du gjort helt siden begynnelsen av Desember, jeg har spist noen brødskiver, men vi er snart tom for leverpostei. Mamma gjespet enda engang og sa: jeg vet at jeg har lovet, men mamma trenger å hvile, gå i lommeboken min og ta 100 kr, kjøp litt leverpostei og noe til deg selv med pengene som blir igjen og før du går kan du gi mamma medisinen sin?

Miriam gjorde som mamma sa, tok ut 100kr og la dem i lommen sin. Hun åpnet medisinskapet og tok ut to hvite piller og ett vannglass. Hun gikk tilbake til rommet og skulle til å gi sin mor medisinen, men hun var allerede sovnet igjen,så vannglasset og medisinen måtte hun plassere på nattbordet. Hver morgen var den samme, ikke bare før jul, men hele tiden. Det var ikke sant og det visste Miriam. mamma hadde vært blid og glad før, men det var før Pappa hadde reist vekk, Miriam visste ikke hvorfor, men hun savnet pappa, kanskje hvis han hadde vært her så ville Mamma bli glad igjen? Hun låste døren og gikk nedover til butikken.

KAPITTEL 2

Hun kjøpte tre leverpostei bokser, men visste ikke hva hun ville bruke pengene hun fikk igjen på, jeg kan kanskje legge dem i sparegrisen min når jeg kommer hjem. Da hun gikk ut av butikken fikk hun øye på en mann som satt i veikanten. Han hadde lue, skjerf og var kledd i en stor frakk. Han skjelvet og skalv og foran ham var det en kopp og ved siden av den en papp bit hvor det sto med svart skrift: Jeg er sulten og har ingen steder å være. Miriam visste hva han var, han var en uteligger,en person man helst ikke skulle ha noe med å gjøre. Det hadde mamma fortalt. Hun var akkurat i ferd med å gå forbi ham da hun møtte blikket hans. Det var ett trist og uskyldig blikk bak de blå øynene på det brune fjeset, ett blikk som sa: skal du gå som alle andre? Og det gjorde hun, noe annet hadde hun ikke lært.

KAPITTEL 3

Da hun var kommet hjem igjen lå mamma ennå og sov.» jeg antar at jeg må lage middag i dag og» tenkte hun. I kjøleskapet var det kun melk, smør, egg og bacon. Så det fikk bli brødskive med egg og bacon. Da maten var ferdig og bordet dekt på, sto mamma endelig opp og satte seg gjespende ved bordet. Har du hatt det fint i dag lille venn? Spurte mamma. Ja, det har jeg... Jeg så forresten en mann utenfor butikken i dag, det var en uteligger, men jeg gjorde som du har sakt til meg og bare gikk forbi. Det ble en liten stillhet før mamma sa: det er bra det lille venn, det er ikke lurt å snakke med fremmede.» mamma...er alle fremmede ille? Igjen en liten stillhet. Vell kanskje ikke alle, men det er bedre å være på den sikre siden. « men mamma...hvis ikke alle fremmede er ille, hvorfor skal man gå forbi alle da? Miriam...mamma vil ikke snakke om det nå..la oss heller glede oss til jul, det er jo bare 7 dager igjen....er du spent på hva du får i julegave? Miriam ble stille og så ned i bordet: egentlig ikke...jeg kjøper jo alltid gaven min selv, så i år blir det nok ett malersett. Det er bra det vennen min..så lenge du er fornøyd svarte mamma.

Mamma? Skal vi lage maten selv i år? Eller blir det Fjordland? Mamma så på Miriam med ett undrende blikk før hun svarte: Du vet godt Miriam at mamma er for trett til å lage julemat, men det gjør jo ingenting vell....du har jo alltid likt Fjordlands juletallerken. Men mamma, kunne vi ikke for engangs skyld gjort noe annerledes? Miriam, hva er i veien? Er du ikke fornøyd med hvordan vi feirer jul? Mamma jeg bare lurer på om ting hadde vært annerledes hvis Pappa hadde vært her. Det ble stille igjen, lengre enn forrige gang før mamma reiste seg fra bordet og sa: Jeg går og legger meg vennen min, bare husk å gi meg medisinen før du legger deg og ok? Ok mamma god natt.

KAPITTEL 4

Neste morgen var det pån igjen, gi mamma medisinen og finne på å gjøre noe selv alene. Miriam hadde ikke mange venner heller som hun kunne være sammen med, hun hadde faktisk ingen. På skolen var hun den sjenerte stille jenta som ikke sa så mye, men var flink til å gjøre leksene. Alle på skolen kalte henne for en nerd, uten at hun helt forstod hva det var, hun var tross alt bare 9 år, men hun skjønte at en nerd kunne ikke være noe bra siden alle lo av det. Hun hadde kun to venner, Teddy og sin mor, men hennes mor ville ikke leke lenger, ikke som før da de brukte å leke gjemsel eller ake i bakken hver vinter, nå var det kun Teddy som kunne trøste henne. « det ordner seg nok» brukte Teddy å si når Miriam lå i sengen med Teddy tett inntil seg, og som oftest gjorde det det. Mamma var kanskje sliten hele tiden, men hun sørget for at Miriam i det minste hadde det bra og spurte hver dag ved middagsbordet hvordan hun hadde det og hva hun hadde gjort i løpet av dagen, selv om det ofte ga det samme svaret: ikke mye. Miriam lurte hver kveld på hvor hennes far var og hvor han hadde reist, når hun så på stjernene ut fra vinduet om kvelden tenkte hun alltid at Pappa kanskje var der blant dem i ett lite romskip og vinket ned til henne. Det gjorde henne glad, da var Pappa ikke borte, det minte henne mye om Pippi langstrømpe som hadde en pappa som reiste på sjøen. Hvis Pippi klarer å være fornøyd så kan jeg det og tenkte Miriam. Selv om det ble vanskeligere og vanskeligere med tiden. Hun la seg og klemte Teddy som som alltid sa: Det ordner seg nok.

KAPITTEL 5

Miriam hadde vært på butikken, denne gangen var de fri for melk og hun måtte bruke litt av pengene hun hadde i sparebørsen for å få råd til det. Hvor fikk mamma egentlig penger fra? Hun hadde jo ikke jobb, trodde ihvertfall Miriam. Hun var på tur ut av butikken da hun fikk øye på den samme uteliggeren som tidligere. Han satt der med de samme klærne og den samme koppen. Hun ville selvfølgelig gå forbi ham, men det var da hun kom på blikket hun hadde fått av ham. Ett trist blikk. Hun likte ikke å se folk triste og nå fikk hun en følelse hun aldri hadde fått for uteliggere før. Hun visste ikke helt hva hun skulle gjøre, hun hadde ennå litt penger igjen etter handelen, men hun trengte dem kanskje selv, men ti kroner kunne vell ikke skade, mamma hadde penger,hadde hun ikke?

Hun gikk sakte bort til koppen og slapp ned ti kroningen og løp vekk før uteliggeren fikk sakt noe tilbake. Hun gjemte seg bak en bil og så på uteliggeren. Han tok opp blikket fra bakken og så oppi koppen og det var da hun så ham smile, ett vennlig smil hun aldri hadde sett en uteligger gjøre før, var ikke de alltid triste? Det eneste som var sikkert var at Miriam følte seg glad, hun følte at hun hadde gjort noe rett, men hva ville mamma si? Det kunne jo ikke skade, hvordan kunne noe som føltes så rett skade?

Hun gikk hjem igjen,glad og fornøyd og lagde middag som vanlig. Mamma kom seg opp og satte seg ved middagsbordet. Nå lille venn hva har du gjort i dag? Mamma i dag så jeg uteliggeren igjen og jeg ga ham ti kroner. Mamma spyttet ut melken på bordet og så skarpt på Miriam. Hva sa du?

Miriam svelget tungt, hun hadde aldri sett mamma så alvorlig. Jeg ga uteliggeren ti kroner, men det er vell greit ikke sant. Vi har nok penger og han smilte og det føltes så rett. Mamma slo knyttneven i bordet og stirret strengt på Miriam. Hvorfor gjorde du det lille venn? Du vet mamma ikke jobber og vi trenger alle pengene vi har hvis du vil at vi skal kunne feire en god jul. Men mamma 10 kroner. Hun viftet vekk svaret fra Miriam med hånden og sa: jeg vil ikke høre mer, Miriam bare lov meg at du ikke går nær den uteliggeren igjen. Fremmede er farlige, det har jeg fortalt deg. Javell mamma, jeg beklager.

Den kvelden var hun forvirret. Mamma hadde aldri blitt så sint før for noe som helst. Hadde hun glemt å tatt medisinen sin? Kanskje det var tingen. Det var da Miriam kom på at hun hadde glemt å gi moren sin medsinen. Hun sto opp, gikk i medisinskapet og fant alt. Da hun gikk inn på rommet til mamma lå hun og sov, men Miriam satt vannglasset og pillene på nattbordet og skulle til å gå ut da hun så at skuffen på nattbordet var åpen. Hun gikk for å skyve den igjen da hun fikk øye på en haug med piller oppi skuffen. Hvorfor lå de i skuffen? Hadde mamma ikke tatt medisinen sin? Dette gjorde Miriam redd og hun begynte å riste i mamma. Mamma du må våkne du har ikke tatt medisinen din. Mamma vær så snill å våkne.

La meg være Miriam. Jeg vil være alene. Jeg fortjener å være alene. Jeg er en mislykkelse. Mamma hva er du mener? Gå å legg deg igjen Miriam, nå. Gråtende gikk Miriam ut av rommet og la seg ned i sengen sin med teddy tett intill seg som som alltid sa: det kommer til å ordne seg, men nå var Miriam ikke så sikker lenger. Hva var i veien med Mamma?

KAPITTEL 6

Miriam ønsket å være på skolen. Hun hadde kanskje ingen venner der, men det ville i det minste gjøre dagene kanskje litt mer annerledes enn de allerede var, men nå var det juleferie og 4 dager igjen til jul. Hun hadde vanligvis gledet seg til jul, men nå følte hun ingenting, for hun visste hvordan det ville bli. Mamma ville våkne opp til middagstid, spise litt Fjordland ribbe og se på mens Miriam pakket opp gaven hun hadde kjøpt til seg selv, men måtte late som om hun ikke visste hva det var, for deretter å gå til sengs, slik hadde julen vært i 2 år nå, helt siden pappa hadde reist vekk, men hva kunne hun gjøre? Hun visste ikke hvorfor Mamma var blitt sint, men det hadde skremt henne, kanskje mamma bare hadde hatt en dårlig dag, men det forklarte ikke hvorfor hun alltid var sliten. Miriam kikket i kjøleskapet for å se om de manglet noe og denne gangen var det smør. Hun gikk inn til moren sin med medisinen og var på tur til å gå ut da hun hørte moren hennes si: jeg er en elendig mor, ting hadde vært så mye bedre uten Miriam. Miriam ble sjokkert og tårene begynte å komme. Hvorfor ville mamma ha sakt noe slikt? Miriam hadde fått nok, hun tok frem penn og papir og skrev: Mamma, jeg vet ikke hva som er i veien med deg, men jeg hørte hva du sa og jeg beklager hvis jeg har gjort noe, jeg skulle ikke gitt pengene til uteliggeren. Jeg drar til butikken og kjøper smør, Hilsen Miriam.

Hun så lenge på lappen før hun valgte å krølle den sammen og hive den i søppeldunken. Hadde det noe å si? Ville mamma bry seg? Dette fikk Miriam til å tenke. Når var det sist mamma hadde smilt til henne? Og virkelig lagt merke til henne? Klart Mamma hadde spurt henne hver dag hvordan Miriam hadde det, men mente hun det? Mamma var blitt så fjern i blikket i det siste og det var nærmest som om hun sa ting automatisk uten å være tilstede. Hun grep en ny lapp og skrev: Farvel mamma, jeg flytter ut, jeg vet ikke hvor jeg skal dra, men jeg tror du har rett, du vil få det bedre uten meg. Hun signerte ikke lappen denne gangen, hun la den på stuebordet, tok med seg en sekk med teppe, en godteriblanding og Teddy. «Så så Miriam ting ordner seg nok» hvisket Teddy i øret hennes. Jeg håper du har rett Teddy, jeg håper du har rett.

KAPITTEL 7

Hun visste ikke hvor hun skulle dra. Kanskje hun ikke burde ha rømt, kanskje hun burde dra hjem? Men hva ville det ha å si? Hun ville komme hjem og hva så? Ville hennes mor engang ha lagt merke til at hun var borte? Eller lå hun ennå å sov? Jeg vet ikke hvor jeg skal dra, men jeg kan ikke dra hjem, jeg er ikke ønsket hjemme. Hun begynte å gå mot butikken. Hun trengte tid til å tenke og hvis hun først skulle rømme hjemmefra så måtte hun ha med seg noe annet enn bare godteri. Hun var i ferd med å gå inn i butikken da hun så ham igjen, uteliggeren. Han hadde ikke hodet sitt ned denne gangen, nå så han på henne og smilte ett varmt smil. Hun ble stående og visste ikke helt hva hun skulle gjøre. Han begynte å vinke til henne og hun vinket nølende tilbake. Hun ville gå, hun ville ikke se på ham, hun burde ikke ha vinket tilbake, hun burde ha gjort som Mamma alltid sa: bare gå forbi og ikke få øyekontakt, men han virket ikke farlig, men kunne Miriam være sikker på det?

De bare så på hverandre i en lang stund før Miriam fikk mot til seg og løp inn i butikken fullt vitende om at hun måtte forbi ham igjen når hun gikk ut. Hun brukte sine siste sparepenger til å kjøpe noen boller og en flaske brus og gikk ut av butikken igjen hvor hun ble møtt av uteliggerens varme smil og uskyldige øyne. « hei....lille venn» kom det ut av uteliggeren og igjen ble Miriam stiv av skrekk.

« du trenger ikke å være redd meg, jeg skal ikke gjøre deg noe. Jeg ser du har kjøpt noen boller, hvis du ikke har noe imot det så kan vi kanskje dele.» Miriam svarte ikke, hun ble bare stående og tvile på hva hun skulle gjøre. En uteligger hadde aldri snakket til henne og hun hadde aldri snakket til noen uteliggere selv. « jeg beklager hvis du er redd, men la meg presentere meg selv, jeg heter Ali, hva med deg? Han holdt ut hånden og Miriam visste hva det betydde, men hun våget ikke å ta i hånden til denne fremmede mannen.

« jeg kan ikke klandre deg....du er tross alt ung så du forstår sikkert ikke så mye, hvorfor ville vell en ung jente dele noen boller med meg når ikke engang voksne folk vill det, så bare gå..jeg skal ikke plage deg lenger...bare gå som alle andre.

Han la blikket ned i bakken igjen og Miriam følte en slags skyldfølelse uten at hun helt forstod hva det var. Denne mannen ville bare ha noen boller, det kunne ikke skade. Han virket heller ikke farlig. Det var jo tross alt snart jul og handlet julen ikke om å ta vare på hverandre og vise omtanke? Det hadde Miriam lært på skolen, men hva ville Mamma si? Mamma var ikke her, hun ønsket ikke Miriam i hjemmet engang så hvorfor skulle hun la hennes mor stoppe henne nå?

Hun gikk mot uteliggeren og holdt frem en bolle. Han tok opp blikket, smilte og sa: takk skal du ha, jeg beklager hvis jeg skremte deg, din mor har vell sakt at du ikke skal snakke med fremmede. Hvordan visste du det? Spurte Miriam. Jeg vet mye om folk, etter å ha sittet på gaten i lang tid så legger du merke til ting. Mødre drar sine barn vekk når de ser meg, menn snakker i telefonen og gir meg stygge blikk mens ungdommer roper skjellsord mot meg og om kveldene stjeler de alt av penger jeg har fått og noen ganger har jeg blitt banket av innehaveren i butikken fordi han mener jeg trenger meg på privat eiendom, noe jeg sikkert gjør, men hvor skal jeg ellers gå?

Han begynte å tørke vekk tårer med hånden sin. Miriam følte ikke lenger frykt for denne mannen. Han var bare ensom. Hun satte seg ned ved siden av ham, ett lite stykke unna bare for å være på den sikre siden og spurte: hvordan havnet du her? Hvorfor er du ikke hjemme med din mamma og pappa?

Min mor og far bor ikke her i Norge. De bor i mitt hjemland Afrika. De sulter og har ikke engang rent vann. Jeg var en av de heldige som ble hjulpet av FN, Jeg så dem vinke og gråte da jeg dro avsted vell vitende om at jeg kanskje aldri ville se dem igjen, jeg håpet at jeg kunne få et nytt liv her, men jeg har ingen arbeidserfaringer og det ene har ført til det andre. Jeg begynte å drikke av frustrasjon og Nav kunne ikke hjelpe meg. De bare sa det jeg allerede visste: kom deg ut å smil og send søknader. Jeg fikk til slutt nok og begynte å rane butikker, jeg har gjort andre vondt for å kunne overleve og jeg angrer, men mine valg har ført meg hit. Du forstår sikkert ikke lille jente, men jeg er kriminell og.....og....jeg vil bare være normal. Han brast ut i gråt og Miriam klamret seg til ham uten helt å vite hvorfor, hun hadde aldri gjort dette mot en fremmed.

Han klemte henne tilbake og sa: Tusen takk, det var en god klem, jeg har ikke fått en klem på lenge. Men nå må du vell hjem antar jeg. Miriam så ned i bakken og sa: nei..min mor ønsker meg ikke hjemme.

Ali så spørrende på henne før han spurte: åååå hvorfor ikke det? Hvis det ikke gjør noe om jeg spør. Jeg hørte henne en kveld si at ting hadde vært bedre om jeg ikke var hjemme og nå rømmer jeg hjemmefra, men jeg vet ikke hvor jeg skal dra svarte Miriam.

Du elsker moren din gjør du ikke?

Jo selvfølgelig gjør jeg det, men min mor sa.....

Ikke hør på hva hun sa. Poenget er at du elsker henne og hun elsker deg garantert tilbake. Mødre kan si så mye rart og ikke mene det, det har jeg og gjort. Som den gangen jeg løy for min far om at det var ett monster på fjellet og han gikk opp og sjekket bare for å se at det ikke var noe der.

Miriam lo litt, det var en morsom ting å se for seg. Min mor sier mye rart, men hun er så sliten hele tiden og jeg tror ikke hun spiser medisinen sin.

Da trenger hun deg. Hvis din mor er syk så skal man hjelpe til.

Men hun har vært syk i to år, helt siden Pappa reiste vekk.

Lille jente...jeg kan ikke svare på hvorfor ting er som det er, noen ganger må man bare møte motstand for å komme seg igjennom det. Din mor kan si at hun ikke ønsker deg hjemme, men jeg tror hun akkurat nå sitter hjemme og lurer på hvor hennes lille jente er....tror du ikke hun ville blitt meget lei seg hvis du reiste vekk nå akkurat før jul?

Jeg vet ikke..... svarte Miriam.

Jeg vet vi ikke kjenner hverandre, men hvis du skal høre på noe som helst fra meg så dra hjem, gi din mor en klem og fortell henne hvor glad du er i henne.

Hei! Hva gjør du med den jenta? La henne være! Det var butikk eieren.

Ingen fare jeg bare snakker litt med denne jenta..hun var så snill å gi meg en bolle og en klem.

Virkelig? Og det skal jeg tro på etter alle gangene du har stjålet fra butikken? Jeg vet ikke hvorfor du ennå er her etter alle gangene jeg har bedt deg om å dra, så jeg ber deg igjen om å dra og ikke plag kundene mine.

Jeg plager ingen ved å bare sitte her

Hva sa du? Butikk eieren grep tak i Ali, ristet ham og skrek: på min eiendom er det mine regler som gjelder og hvis jeg sier at du skal dra, så skal du dra og den bollen har du ikke betalt for. Han tok fra ham bollen og gikk inn i butikken igjen.

Miriam var sjokkert, hvorfor var butikk eieren så slem? Han hadde aldri vært slik mot henne.

Gikk det bra Ali?

Jada..jeg er vant til det, men jeg tror jeg må finne meg et nytt sted å være og jeg foreslår du drar hjem til din Mamma. Det var hyggelig å møte deg. God jul og godt nyttår.

Vent! Hvor skal du dra? Kan du ikke feire jul med meg og mamma?

Ali snudde seg og smilte. Du er en meget omtenksom jente, det vil du komme langt med, men jeg kan ikke ta imot invitasjonen. Hva ville din mor ha sakt hvis du plutselig kom hjem med en uteligger på døren? Han begynte å le og det gjorde Miriam også, han hadde rett tross alt.

Men hvorfor Ali, hvorfor?

Aaaah jeg vet ikke lille venn.....vi uteliggere er ikke som vanlige folk, vi er ikke normale, holder ikke standarden som man skal holde i dette samfunnet.

Jeg vet ikke hva du snakker om, men du er helt normal for meg. Svarte Miriam

En tåre kom i øyekroken til Ali før han tørket den vekk. Du er meget snill, men jeg er som deg blitt kastet ut av hjemmet og ingen ønsker å ha meg i nærheten, men til forskjell fra deg så har du ett hjem å gå til og en mor som elsker deg, jeg har ingen av de delene her så jeg må dra for å finne det alene.

Men..Ali.

Bare dra hjem lille jente. Det er snart jul og du har gitt meg den beste gaven noen kan få før jul.

Og hva er det Ali?

Han smilte lurt og svarte: Omtanke og nestekjærlighet. Ikke alle husker å gi det, tro meg, det har jeg sett i for lang tid.

Jeg vet ikke hva det er Ali, men det føles godt.

Det skal det gjøre lille venn. Og den følelsen skal du alltid stole på når du vokser opp til å ta de rette valgene og hva sier følelsen at du skal gjøre nå?

Miriam tenkte seg om før hun begynte å smile og sa: jeg skal dra hjem til mamma og fortelle henne hvor glad jeg er i henne. Hun snudde seg og skulle til å løpe hjem før hun stoppet opp og ga ett siste blikk til Ali og sa:

God jul Ali og jeg heter forresten Miriam. Hun holdt ut hånden.

Han tok lett tak i den og sa: God jul Miriam og ett godt nyttår.

KAPITTEL 8

Miriam? Miriam hvor er du? Jeg hadde våknet opp klokken halv 2 og ikke kjent duften av mat som jeg vanligvis kjenner på denne tiden. Jeg hadde gått ut på kjøkkenet og verken sett mat eller Miriam. Hun kunne ikke være på skolen siden det var juleferie og hun hadde ingen venner hun kunne være sammen med, så hvor kunne hun ha tatt veien? Jeg orket ikke å ta medisinen min, det har jeg ikke orket på lang tid, for har de noen gang hjulpet til å begynne med? Jeg tror ikke det, men jeg har ikke hatt hjerte til å fortelle Miriam det, hun er ennå for ung til å forstå, men kanskje en dag må jeg fortelle henne alt, Hvorfor jeg er som jeg er og hvorfor Pappa reiste vekk. Åååå som jeg savner Torfin, han visste alltid hva man skulle gjøre og hadde alltid noen vise ord på lager, men jeg antar at jeg ble for mye for ham, mitt problem ble for mye. Så nå er det bare meg og Miriam og selv der har jeg ikke gjort en så god jobb som jeg burde ha gjort. Jeg er en håpløs mor.

Men hva er dette? En lapp på bordet. Det ser ut som det er skrevet av Miriam, hennes håndskrift er ikke vanskelig å kjenne igjen. Hun er ekstremt flink til å skrive til å være 9 år, jeg husker ennå historiene hun brukte å fortelle meg om de magiske snø krystallene, det var en favoritt. Hun hadde laget ett helt eget univers hvor alle var snille mot hverandre, ingen kriger, ingen sult og ingen smerte. Hvis verden hadde vært slik så ville nok ting kanskje vært bedre, men jeg tviler. Jeg har tvilt mye i det siste både på meg selv og verden generelt, men igjen så har jeg ikke verdt ute fra mine fire vegger på lang tid og det har jeg begynt å merke. Jeg er rastløs, trett og irritert og regninger som jeg ikke har råd til å betale begynner å hope seg opp og de pengene Torfin hadde spart opp begynner å gå tom. Jeg er en elendig mor.

Jeg begynte å lese lappen og kunne ikke tro det jeg leste, min verste frykt hadde blitt realitet. Hun hadde flyktet, hun hadde rømt på grunn av noe jeg hadde sakt i min fortvilelse, noe jeg ikke mente, men hvordan kunne jeg vite at hun sto og hørte på. Jeg har mistet alt, min mann, meg selv og nå min datter. Jeg vet ikke om jeg orker mer, men hvem skal ta seg av Miriam hvis jeg er borte og hvem kan hun ha rømt til?

Jeg begynte å gå frem og tilbake i rommet uten helt å vite hva jeg gjorde. Jeg var sint, trist og redd. Jeg tok opp en kniv fra kjøkkenbenken og holdt den mot pulsåren lenge. Jeg diskuterte med meg selv i hodet om jeg skulle gjøre det eller ikke. Jeg ville endelig få en slutt på lidelsen, men hva med Miriam? Hun hadde flyktet uansett og hva ville det si om jeg drepte meg selv, hun hadde det sikkert bedre nå hvor enn hun var. Jeg skulle ha vært en bedre mor og nå dør jeg rett før jul også, litt av en julegave. Jeg skalv og gråt, men hadde gjort min avgjørelse, på 3 skulle det skje 1....2......det kom noen inn døren.

Mamma? Hvor er du mamma? Jeg slapp kniven, gikk ut i gangen og ble møtt av min datter. Hun kom løpende til meg og grep meg i en klem. Jeg er så glad i deg mamma, jeg beklager at jeg rømte. Jeg elsker deg mamma.

Jeg elsker deg og Miriam. Jeg beklager for at jeg har vært en dårlig mor, men ting skal bli bedre nå, det lover jeg og det gjorde jeg og, jeg skulle fikse ting fra nå av, jeg innså nå at alt jeg hadde trengt i disse årene var å innse hvor glad min datter var i meg og hvor egoistisk jeg hadde vært. Mamma jeg elsker deg, det er ord jeg tror alle mødre burde få høre mer oftere, jeg var kanskje trist og ulykkelig, men de ordene hadde nå gitt meg ett nytt håp.

La oss feire den beste julen noensinne og denne gangen skal du få ordentlig ribbe.

KAPITTEL 9

9 år senere.

Kjære dagbok. Livet er herlig og smiler. Jeg har fått jobb som frivillighets arbeider for frelsesarmen og skal nå hjelpe folk i ulike kriser og gi dem en god jul. Jeg må ærlig si at jeg ikke hadde sett for meg at dette skulle bli den typen jobb jeg skulle ende med og finne mest glede i, men jeg antar at det som skjedde for 9 år siden har satt sine spor. Jeg var en sjenert jente som fryktet fremmede og holdt meg for det meste for meg selv, men nå er jeg den som tar kontakt og hjelper dem som sliter. Jeg har vært rundt på skoler og fortalt denne historien og blitt møtt med takknemlighet og andre historier som ungdommer har fortalt meg og det har fått meg til å innse at det fins flere som meg der ute, flere som er usikre og ikke klarer å finne deres vei i livet, men alt de trenger er en oppmuntring og at noen ser dem.

Min mor har det bra, helt siden jeg prøvde å rømme hjemmefra har hun tatt grep på depresjonen sin. Hun begynte å ta pillene sine mer og er nå blitt lagt inn på ett rehabiliteringssenter, jeg besøker henne hver dag og jeg kommer aldri til å glemme det hun fortalte meg forrige uke: Miriam du må ikke klandre deg selv for at jeg er den jeg er, man kan ikke alltid hjelpe alle, men man kan i hvertfall prøve. Vi vet ikke hvor lenge hver av oss er på denne jorden, men vi må bare gjøre det beste ut av det så lenge vi kan uansett hvor håpløst eller krevende situasjonen kan være.

Hun minner meg mer og mer om far. Jeg har kanskje ikke mange minner fra ham, men hans visdomsord er noe som har ligget igjen både hos meg og mamma. Jeg fant forresten min far, men som jeg tenkte så har han gått videre i livet sitt, giftet seg på nytt og bor nå i Stockholm med en svensk frue. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg er sint, men det er jeg ikke. Jeg har bare godtatt det, livet går tross alt videre. Jeg har prøvd å kontakte ham, men han viser ingen interesse for å svare, det er trist, men jeg har ihvertfall prøvd, det er det som teller, å gjøre det som føles rett, følge den gode følelsen.

Det får meg til å tenke på Ali. Jeg så ham aldri igjen og hans skjebne skulle jeg ønske hadde vært annerledes. Han omkom under en skuddveksling etter at han ranet en bank for 3 år siden. Han var kriminell tross alt, men han var også snill, ett menneske som alle andre. Han fikk meg til å se fremmede og uteliggere i ett nytt lys og har fått meg dit jeg er i dag og for det skylder jeg ham en god del. Jeg skulle ønske han var i live, slik at han kunne se meg nå, men jeg kan jo ikke redde alle og hans liv hadde jeg ingen kontroll over.

Men det viktigste tror jeg er at man gjør det beste man kan og viser omtanke og nestekjærlighet ikke bare rundt juletider, men året rundt. Og hvis jeg kan klare det og utgjøre en forskjell for bare en person så er det godt nok for meg. Som Teddy alltid sier « det ordner seg nok»Jeg gleder meg til i kveld, da skal vi på jobben drikke gløgg og spise pepperkaker sammen med brukerne, det blir koselig. Jeg må også besøke min mor i dag og ønske henne god jul og ikke minst så må jeg besøke Ali på kirkegården og ønske ham en god jul og ett godt nyttår. Kanskje vi skal dele en bolle sammen?

#julefortelling #tekst #drama