Av og til leser jeg bøker som jeg kanskje aldri hadde funnet fram til selv, hadde de ikke vært gitt meg av noen som vet hva som kan bli en innertier for Børgesita. Denne boka var en gave på alle plan. Jeg har altså lest Julian Barnes’ deilige og lærde «biografi» The Man in the Red Coat (2019), om den franske sosietetslegen, gynekologen og kirurgen Samuel Pozzi (1846 – 1918). Og grunnen til at jeg bruker hermetegn på biografi, er at den vel så mye handler om menneskene i det ultraglamorøse overklasselivet i Europa (men først og fremst i Paris) i La Belle Époque. Boka er stappet med alt du kan tenke deg av facts & fun facts, og (skikkelig saftig og sexy!) sladder og snobberi fra perioden. Alt er med. Ingen detalj for liten. Spesielt ikke på homofronten. Love it! Og alle er med. Marcel Proust, Oscar Wilde, Henry James, Sarah Bernhardt… Hele bunten. Boka åpner med at Pozzi i 1885 reiser til London med to kamerater, en prins og en greve, «…for a few days of intellectual and decorative shopping». Det betyr, på et litt mer nedpå norsk, som å handle greier som henholdsvis bøker og tapeter. Greven er for øvrig Montesquieu, modell for blant annet Prousts eksentriker Charlus i romanserien På sporet av den tapte tid, og Huysmans’ hovedperson des Esseintes i romanen Mot strømmen. Pozzi ble blant annet malt av John Singer Sargent (som jeg også skal bli malt av, når jeg blir gjenfødt, rik og vakker, i fortiden). Omslagsdetaljen på boka er hentet fra Sargents portrett av ham. Og Pozzi, dette parisiske megamennesket med både italienske og britiske aner, ble av Alice, den gang prinsesse av Monaco, karakterisert som «motbydelig kjekk». Enig med henne i kjekk. Det finnes fotografiske bevis. Jeg dauer. Ikke enig i motbydelig. Kanskje hun sa det fordi hun ikke kunne få ham. Så, vil du lese noe som off the beaten track? (Det er ofte der de beste bøkene ligger og lurer.) Denne. Anbefales. #julianbarnes #pozzi #labelleepoque #themanintheredcoat (ved Grünerløkka) https://www.instagram.com/p/CR68xjAp8_U/?utm_medium=tumblr