Pensamientos
(Før du begynner å lese: Dette innlegget blir bare ren refleksjon! Hvis du er mer gira på å lese om where I have been i det siste må du nok vente noen dager til)
Det er så rart med det når man er på utveksling - vel, ihvertfall i mitt tilfelle (Regel nr 1: alle utvekslingsår er forskjellige) - at det skjer så mye og du ser så mye, opplever så mye, hører så mye, lærer så mye hele tiden at du kanskje ikke tenker over det før du en sjelden sjelden gang har en ledig stund og setter deg ned alene. Dette er i alle fall slik jeg har kjent på det, særlig nå mens jeg er på en liten ferie og dagene tar en helt annen form enn hjemme. Selv om jeg har det kjempefint her jeg er på ferie, med en annen AFS-familie, de er kjempesnille folk og jeg får opplevd så mye jeg ikke hadde fått gjort om jeg ikke hadde dratt hit, så kjenner jeg så absolutt på at jeg savner familien min der hjemme. Kanskje tenker du nå at, “ja, men - de er jo ikke familien din, de er bare vertsfamilien din, familien din er jo hjemme i Norge”. Det skjønner jeg forsåvidt, for det er veldig lett å tenke sånn, spesielt om du ikke er eller har vært på utveksling. Likevel må jeg si at i mitt tilfelle så blir det så altfor feil å si.
Før jeg reiste til Argentina for nesten et halvt år siden nå, så tenkte jeg en del på det at det er slettes ikke alle som blir “best friends” med vertsfamilien de bor hos mens de er på utveksling - ikke det at de har et dårlig forhold til dem, i et slikt tilfelle kan en jo bytte om det blir for ille og ting ikke går så bra, men at de heller ikke får det sterke båndet med familien og at de blir og føler seg som en sønn, datter, bror eller søster til. Prøvde å holde forventningene litt nede liksom, for sånn er det jo, og at du ikke får et slikt sterkt bånd betyr jo ikke at du trenger å ha det dårlig på noen som helst måte. Dette var jo også noe vi snakket om på preorienteringen. Jeg husker så godt at når vi hadde kommet til tidspunktet vi skulle snakke om forventninger som sto oppført på “timeplanen”, så sa den ene lederen, riktignok med et smil om munnen, at “nå skal vi snakke om forventninger, og knuse dem”. Og enda vi alle lo så smått av det, så tror jeg det å senke, eventuelt knuse forventningene en/jeg måtte ha til utvekslingsåret sitt/mitt var noe av det aller aller aller smarteste og beste jeg kunne ha gjort. For er det noe jeg har lært og som jeg så absolutt kommer til å bære med meg videre, så er det at ting blir slettes ikke alltid som en hadde forestilt seg, tenkt eller nettopp forventet. Det andre jeg har lært av det, er at “selv om” ting ikke ble som jeg tenkte eller forventet, så betyr ikke det at ting ble dårlig(-ere). Faktisk, så vil jeg si at det er heller tvert imot. Uten å gå altfor mye i detalj, så tenkte jeg for eksempel ikke at jeg kom til å bytte familie. Jeg fikk jo vfamilie ganske tidlig, og på den måten fikk jeg jo snakket ganske så mye med dem før jeg satte meg på flyet nedover - og de var jo kjempehyggelige! Men igjen, så ble ikke ting som jeg tenkte, heller en god del vanskeligere enn jeg hadde trodd. Men, ting gikk jo ikke skeis for dét. Heller tvert imot.
Likevel, så har jeg så mye å takke dem og ikke minst tilfeldighetene for (Regel nr 2: Ting kan ta en brå vending når du minst venter det). Hadde det ikke vært for at jeg bodde hos den familien, at de valgte den skolen de valgte for meg, at ting ikke gikk så bra, så hadde jeg aldri i livet blitt kjent med de som jeg i dag uten å tenke meg om engang kaller familien min, som jeg kaller store- og lillesøster, mamma og pappa.
Jeg hadde heller aldri sett for meg at jeg skulle trives så godt og at jeg skulle føle meg så hjemme. Altså, så tenkte jeg jo heller ikke at jeg kom til å ha det dritt i 11 måneder, da hadde jeg jo aldri dratt på utveksling i utgangspunktet, men en snakker jo alltid så mye om savn, hjemlengsel, opp- og nedturer. Jeg kommer ikke til å si at det ikke er opp- og nedturer under et utvekslingsår, for det er det - i likhet med et “vanlig liv”. Likevel, så må jeg si at jeg lever litt på en rosa sky, for jeg har det faktisk veldig bra! Og enn så annerledes Argentina og argentinerne måtte være fra Norge og nordmenn, på godt og vondt, så er jeg så ufattelig glad for at jeg kan si at jeg er og føler meg velkommen og ikke minst hjemme. Er jo enda ett av de medio klisjé utvekslings-quotene: Home is where your heart is.
Og jeg sier meg enig i den ass. Selv om hjertet kanskje av og til er både to og tre og ti steder om gangen. Helt ok.
Poenget er at selv om du kanskje hadde helt andre forventninger til hvordan ting skulle være, bli, føles og kjennes, så skal du ikke se bort fra at det blir dritbra likevel.

















