Forskning på 1-2-3: Kjersti Jovik
Forskning på 1-2-3 er en foredragsrekke i Riksarkivet med fokus på forskningsformidling. Målet er å synliggjøre hvordan arkivene brukes i forskning i dag. Mandag 21. september snakker Kjersti Jovik om forholdet mellom Riksarkivaren og Datatilsynet i perioden 1980-2000 i foredraget “Retten til å vite - retten til å bli glemt.”
Fagbakgrunn Jeg er utdannet historiker fra Universitetet i Oslo, og leverte min masteroppgave i mai 2015 der jeg fordypet meg i temaet arkiv og personvern. Jeg har jobbet som arkivar i ulike departementer siden 2012 (ved siden av studier) og jobber i dag som arkivar i Kulturdepartementet.
Hva skal du snakke om i Forskning på 1-2-3? Jeg skal snakke om forholdet mellom Riksarkivaren og Datatilsynet i perioden 1980-2000 når det gjelder sletting av personsensitivt arkivmateriale. Oppgavens problemstillinger springer ut av den situasjonen som oppstod når Datatilsynet ble opprettet og personregisterloven trådte i kraft i 1980; nemlig det at både Riksarkivaren og Datatilsynet var gitt myndighet over det samme feltet - retten til å kreve slettet offentlig arkivmateriale. Riksarkivaren/Riksarkivet bygget sin autoritet på praksis, innenfor svært vide rammer definert i ulike regelverk, mens Datatilsynets autoritet var lovforankret. Jeg skal snakke om hvordan kompetansekollisjonen mellom Riksarkivaren og Datatilsynet ble forsøkt løst, og Riksarkivarens og Datatilsynets argumentasjon om bevaring og sletting.
Hva inspirerte deg til å skrive om temaet? Arkivfaget fanget min interesse allerede på bachelorprogrammet, spesielt forholdet mellom arkiv og personvern. Men jeg merket meg at dette var et lite berørt tema i den norske historiografien. Jeg ønsket derfor med min oppgave å bidra til en større forståelse rundt dette temaet.
Hvilken betydning har arkivene hatt for arbeidet ditt? Arkivene har vært en uvurderlig kilde til kunnskap og forståelse. Jeg tok i bruk både Riksarkivets husarkiv og personarkivet til tidligere riksarkivar John Herstad. Arkivene har jeg brukt for å få et overordnet bilde av hvilke spørsmål og problemstillinger som ble tatt opp underveis mellom de to etatene, hvordan samarbeidet ble etablert, hvilke løsninger som ble foreslått, hvilke tiltak som kom på plass, og ikke minst for å se på hvilke interesser og hensyn som Riksarkivaren og Datatilsynet la vekt på i sin argumentasjon om bevaring og sletting av personsensitivt arkivmateriale.
Hva var den største utfordringen underveis i arbeidet? Den største utfordringen underveis i arbeidet med masteroppgaven var bearbeidelsen av kildene som befant seg på Riksarkivet. Jeg skulle lage sammenheng og mening i et uordnet sakarkiv som i svært liten grad var blitt brukt i tidligere forskning. Men ved bruk av blant annet tabeller, figurer og excel-skjemaer så kom dette mer og mer på plass underveis i arbeidet. Jeg fikk også god veiledning og hjelp fra Riksarkivets ansatte.
Jeg må innrømme at det jeg hadde perioder med seriøs skrivesperre. Den gode veiledningen jeg fikk fra Riksarkivet holdt "hjulene i gang" og gjorde både skriveprosessen og kildegranskingen en hel del lettere for meg. Jeg hadde heldigvis også en meget motiverende og engasjerende veileder som var til stor hjelp gjennom hele prosessen.
Hva belyser dine funn? Jeg har ønsket å bidra til en større forståelse for og forklaring på hvordan kompetansekollisjonen mellom Riksarkivaren og Datatilsynet ble forsøkt løst, og hvorfor de ønsket å bevare og slette personsensitivt arkivmateriale.
Hva gjenstår det å forske i på feltet? Jeg har i min oppgave avgrenset temaet til tidsperioden 1980-2000. Det gjenstår med andre ord å forske videre på hvordan forholdet utviklet seg etter at personopplysningsloven trådte i kraft i 2001.