#velge

[detournementsmineurs]

"Été 85" de François Ozon - adapté du roman "La Danse du Coucou (Dance on My Grave)" d'Aidan Chambers (1982) - avec Félix Lefebvre, Benjamin Voisin, Valeria Bruni Tedeschi, Melvil Poupaud, Isabelle Nanty, Laurent Fernandez et Philippine Velge, juillet 2020.

[uneanneeennorvege-blog]

Skal jeg bli, eller skal jeg dra ?

« Å være eller ikke være », sa Shakespeare gjennom Hamlet. Dette er et daglig spørsmål som vi alle må forholde oss til. Å velge er frihet, og hver dag velger vi den personen vi er. Valgene er med og definerer oss. Både som person og som deltager i en gruppe f.eks familien, må vi ta valg, noen ganger uten å være klar over det. Hver morgen bestemmer jeg meg for å drikke te i stedet for å drikke kaffe. Kaffe er godt, synes jeg, men jeg drikker te likevel. Du da, er du en kaffe- eller teperson ? Her avhenger svaret av hva vi liker best, men også av hvem vi ønsker å være og hva vi vil fremstå som. Selv om man kler seg i klær som man assosierer med et aktivt friluftsliv, trenger det ikke å bety at man bedriver et aktivt friluftsliv. Det kan like gjerne være at man ønsker å bli oppfattet som sporty og aktiv. Det kan selvsagt også bety at man liker de klærne. Poenget er at veldig mye av det vi gjør og hvordan vi gjør det, er et resultat av valg, bevisste og ubevisste. Gjennom aktive valg definerer vi oss selv og blir definert av andre. Livene våre er fulle av valg, men ikke bare dagligdagse og rutinepregede valg. Vi opplever også vanskelige valg, kjedelige valg, smertefulle valg, raske, grundige, morsomme, overraskende, dårlige, dumme, smarte, frustrerende eller tilfeldige. Et valg fører til et annet, i påvente av det neste.

Det er ofte sagt at de viktigste valgene vi tar, leder oss til å to ulike veier i livet. Vi er alle en turgåer som leter etter vår egen sti. Noen ganger er stien full av stein. Noen ganger ser hindringene uoverkommelige ut. Noen ganger kan vi ikke finne noe varde av steiner langs veien for å være sikker på at vi er på rett vei. Noen ganger er vi fortapt, men vi kan alltid finne tilbake til oss selv. Det finnes alltid alternativ, for det er alltid en annen vei å ta. Alt vi trenger å gjøre er å tørre å ta den. Livet er fullt av muligheter, og vårt potensial for å lykkes ligger i valgene våre. Valgene vi tar gjør at vi kan gå videre. Du kan tenke at valget du tar om hva slags klær du skal ha på deg om morgenen eller hva du skal drikke til frokost er helt ubetydelige valg. Men disse valgene påvirker oss og får oss til å være en del av bestemte sosiale kretser. Mennesket er en sosial art og samspillet mellom individer er svært viktig. Å føle tilhørighet til en gruppe er er et grunnleggende behov for mennesker, og trolig enda enda mer viktig for tenåringer enn for mange andre aldersgrupper.

Valgene vi tar blir ofte i realiteten styrt av andre enn oss selv, fordi vi lar oss påvirke av andre. Hva er det så som definerer våre valg eller hvem? Annonser, sosialt press, vår familie, våre venner, vi lar oss påvirke av mange. Likevel er vi frie menn og kvinner med egen beslutningsevne. Så hvorfor er det så vanskelig å ta noen valg ? Hvorfor føler vi skyld ved å ta noen valg ? Som fransk utvekslingsstudent i Norge har jeg erfart å ta et valg som har forandret livet mitt veldig mye. Mitt ønske om å leve i et annet land og om åpne verden, har påvirket livet mitt et par år før jeg endelig bestemte meg for å reise bort. Veien til mine mål var lang, og de valgene jeg måtte gjøre ikke var alltid så enkle. Det første spørsmålet er vil du reise? Den oppfatningen folk rundt deg har til dette spærsmålet, dvs din familie, venner, lærere betyr noe for deg. Man kan føle at man møter en vegg. Veggen representerer frykt og problemer som vil kunne skje. Folk viser deg hvorfor det neppe er mulig og spør hvorfor trenger du å reise uansett? For meg kom ikke presset bare fra de menneskene jeg elsker, eller som jeg respekterer. Presset på mitt valg kom i tillegg fra hele samfunnet rundt meg. Det kom fra hva en elev på videregående skole forventes å gjøre etter videregående skole. I Frankrike blir du definert som voksen når du fyller atten år. Å bli atten år gammel betydde for meg å ha tilgang til mer frihet i tillegg til mer ansvar. Samfunnet venter at vi skal gå rett til universitetet og fullføre tre eller fem år med studier. Denne etablerte holdningen hindrer fransk ungdom i å reise og åpne deres sinn og hjerte til verden. Jeg ble fortalt noen ganger at denne erfaringen i Norge var et tapt år, nesten bortkastet. Jeg ble fortalt at jeg kunne gjøre det når jeg blir ferdig med studiene mine. Jeg ble fortalt at det var viktigere å få en grad for å sikre fremtiden min. Hvorfor må du absolutt gjøre det nå? Hva kommer det til å bringe deg? fortalte de meg. Alt skulle jeg svare på. Hva betyr det å sikre fremtiden min likevel? Hva om jeg ender opp med å leve et liv jeg ikke ønsker, bare fordi jeg ikke hadde guts til å stå opp for meg selv og gjøre de valgene jeg ønsker. I stedet for å la andre styre over mitt liv ønsket jeg å velge det. Denne erfaringen viser at med en manglende støtte fra de andre er det vanskeligere å ta valg. Heldigvis hadde jeg også folk som støttet meg og som hjalp meg. Jeg er så takknemlig for det. De gjorde det lettere å ta beslutningen om å dra til Norge. Mitt svar på det enkle spørsmålet har du lyst til å reise og utforske denne enormt fine verden var ja. Spørsmålet var enkelt, men svaret var vanskelig å komme frem til. Du, kjære leser, må forstå at noen valg er ikke lette, at du kan gjøre dårlige valg og at folk kanskje kan bli misfornøyde. Poenget med historien min er å fortelle deg dette: Ikke gi etter for presset! Hvem er det som velger? Du, omgivelsene dine eller den lille og tilsynelatende uskyldige stemmen i hodet ditt ?

Livet handler om mange valg og noen er enklere enn andre. Noen ganger kan du føle deg som en mus foran er stort fjell. Men du må ta elefanten ut av deg og velge hva du virkelig ønsker. Du har nok vekt til å ta dine egne avgjørelser. Hver dag må du stå opp for deg selv, og velge te eller kaffe, trening- eller punkklær, å oppdage verden eller å bli liggende på sofaen. Should I stay or should I go? sa The Clash på 1980-tallet. Nå har du svar på det : Lytt til hjertet ditt, og reis min kjære venn, reis og finn deg selv.

[bard-of-abarstab]

These are only a few of the gods, as depicted by a friend of mine.

[bard-of-abarstab]

Myth: Castle Ni'Valesh

Shortly after settling the central plain of the Vileshi Meadow, the human tribes constructed a castle of gypsum, alabaster, and seraphinite atop the rising plateau near the center to their patron goddess, Velge.  With the help of the surrounding dwarven kingdom, the architects designed a tower as a beacon for the goddess to see.  The pristine radiance of the castle shined like a many faceted diamond, glistening the light to the mountains at the edge of the meadows.  Velge, pleased and honored by this act and blessed the highest point of the tower to protect the kingdom from evils.

 - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Centuries after the Vileshi constructed Castle Ni'Valesh for Velge, the generations have lost faith in their goddess, filling their hollow selves with war, recreation, and many other faithless activities and concepts.  The goddess, preoccupied with the horrors of Grayne, was deeply saddened to see the once precious and pristine castle fall into disrepair and disrespect.  She refused to let this homage become a pile of rubble forgotten in time, so she petitioned to her fellow Neregothum to save the building.  Most were sifting through their own dealings and sorrows.  As a final effort, she went to her life-long rival, Vesht, who despite their rivalry, decided to help transport the castle to the realm of subconscious: the Dreamscape.  Together, the goddesses moved Castle Ni'Valesh to the Dreamscape.  But once the dull alabaster, crumbling gypsum, and cracked seraphinite made home in the plane of subconscious it became a part of it. It became imbued with the wonder and curiosity of all that existed.  The cracks, crumbles, and and lackluster were repaired with an fantastic amorphous iridescence.  Even to this day, anyone may visit the Castle in their dreams, for the beacon shines for all with alluring curiosity.