Du skal ikkje ytra meiningane dine, eller verta påvirka av lett tilgjengelege globale meiningar (som, ubeleileg nok, til tider kan vere via kanalar som sosiale nettverk, bloggar og youtube). Du skal difor ikkje ha store moglegheitar for eigen kringkasting, men; sidan du er kvit, morosom å sjå på (på ein litt rar måte), og snakkar språk me ikkje forstår, men som me eigentleg veit at er greit å kunne forstå, så seier me; Nora, velkomen til Folkerepublikken Kina.
sidan eg sette meg på toget til Beijing, og i dag er eg på veg frå Hanoi til Luang Prabang, Laos. Vegen vert til mens ein går, som det heiter!
Vietnam er eit nydeleg land, det er det ingenting å seie på. I løpet av den siste veka har me sett hovudstaden, Hanoi, kystområdet Ha Long Bay, og fjellområdene i Sapa, med andre ord litt av alt. Me fekk òg ein ettermiddag i Lao Cai, den vietnamesiske grensebyen til Kina, før me tok nattoget til Hanoi. Dette var ei interessant oppleving, ettersom det ikkje såg ut til at det hadde vorte gjort noko med korkje jernbanen eller vognene sidan 70-talet, og kvar gong toget bråstoppa litt så måtte eg halde meg fast i ‘sengehesten’ i øvrekøya for ikkje å bumpe utav. Men det var ein veldig koseleg tur da! I 5-6 tida om morgonen banka me på døra til hostellet og fikk liv i nattevakten, og ble ynskja velkomen med ein ubegrensa tilgong til ein av dei beste kaffiane eg har smakt. Ypperleg for vidare planleggjing av Vietnam-forløpet. Det vart ein dag tilbragt i den sinnsyke mopedtrafikken i Hanoi’s gamleby, før me hoppa på ein to-netters tur til Ha Long Bay.
Me var litt uheldige med været i Ha Long Bay, så den første dagen blei tilbragt frysande på den skeive, julepynta sjørøverskuta, men utsikta var utruleg flott likevel. Me stoppa innom dei obligatoriske grottene, som etter mi mening hadde vorte litt for kultiverte til at eg kunne la meg bli stum av beundring. Pulje på pulje med turister og guider viste oss kva det og det ligna på, det øydela litt av atmosfæren. Den andre dagen starta med eit besøk på ein perle-gård, eit flytende bruk der dei held østers som ‘rugar’ på perler, kjempegøy! Vidare tok me ei ferje til Nam Cat Island, der me fekk tildelt ein av bungalowane på ei avskjerma strand. Været var mykje varmare, og me tok ein kayak og padla ut til Monkey Island. Denne øya pleidde å vere ein del av turpakken, men ettersom apekattene ikkje var like vennleg innstilte overfor turistane lenger, med ein bitch-slap utdelt i ny og ne, var den nå tatt ut or programmet. Dette var sikkert lurt. Då me kom fram til stranda, etter navigasjon frå eit nøysamt teikna kart, sto det allereie ein liten gjeng fra England der, som brukte pinnar til å beskytte seg mot apekattane med. Apene var ikkje seine om å flekke tenna mot oss, men Erlend var avant-garde med nokre medbrakte bananer. Lite gjestfrie, gitt! Då var det koselegare med kveldsbål på vår eiga strand ved bungalowane.
Dagen etter kom me tilbake til Hanoi to timar før me vart plukka opp av neste skyss, som frakta oss vidare til nattbussen til Sapa. Dette blei litt av ein bumpy-ride! Eg forstår ikkje heilt korleis, for vegane ser heilt fine ut, men dei humpar noko heilt utruleg når ein køyrer på dei. Det hende nokre gonger at heile kroppen letta i frå sovesetet, så heilt utkvilt kan eg ikkje sei at eg var då me var framme i Sapa etter ca 9 timar. Her blei me ståande i kulda ei lita forvirra stund, medan me venta på at guiden vår skulle plukke oss opp. Me ga det til slutt opp og byrja å gå mot eit hotell, då ein moped stoppa opp ved sidan av oss. Det var heldigvis guiden vår, og dermed fekk den stakkars mopeden dra oss alle tre opp bakkane til hotellet. Me byrja å gå samla, ein liten gjeng på seks personar, godt akkompagnert av sju kvinner frå ein av dei etniske gruppene i Sapa. Desse kvinnene var anten rundt 21-22 års alderen og bar eit lite spedbarn knytta til ryggen sin, eller i 70 åra og bar på store korger som ryggsekkar. Dei såg utrulrg flotte ut. Me gjekk over risterrassane og gjennom ein landsby, og møtte fleire grupper med småborn som hadde lært seg evna til å spele på sympati ved å ‘synga’ klagesongar med triste auge for at me skulle kjøpe armbanda deira. Men om ein heldt augekontakta med dei litt, så hadde dei vanskeleg for å ikkje byrje å fnise. Me kom fram til der me skulle sove for natta, eit bygg som var nesten som ei løe. Me hadde valgt homestay, altså at me budde hjå ein lokal familie i landsbyen. Me hadde blitt åtvara på forhand om at dette ville bli veldig kaldt, men familien sette fram ei stor balje av metall med glødande kol i under bordet. Dette funka like godt som ein ovn, medan me spelte argentinsk uno og drakk av vertens heimebrende risvin. Risvinen kan ha ei delaktig skyld i det, men liggande på golvmadrassen på det loftet var ei av dei beste nattesvevnene eg har hatt så langt på turen. Den andre dagen ba på litt mer bambusskog og fjellterreng, og ei ny lita gruppe lokale kvinner blei med for å gå med oss til endestasjonen. Dei er veldig hjelpsomme desse kvinnene, og nedover de gjørmete stiane frå fjellet blei eg stødig eskortert av handa til ei bittelita 100-åring. Ho såg iallefall slik ut.
Etter ein litt meir behageleg tur med nattbussen igjen blei det ein siste dag i Hanoi, før Erlend hoppa på flyet til Hong Kong, og eg vidare til Laos. Vietnam utpeika nokre klåre forskjellar frå Kina, på både godt og vondt. Ein merkar kor mykje meir ope det er i Vietnam, bare ved måten ein blir tilnærma på. I Kina er dei ikkje like vande til turistar, og snakkar sjeldan engelsk. Dette gjer og at dei ikkje utnyttar turistane på samme måten som dei gjer i Vietnam, der ein blei svindla til større eller mindre grad kvar enn ein gjekk. Det var veldig slitsomt. I Kina seier folk hei til deg på gata av rein nyfikenheit og for å visa si gjestfriheit. I Vietnam får ein aldri ei helsing uten en agenda. Ein annan ting jeg opplevde nokre gonger, er at om vietnamesere ikkje forstår kva du seier, så ignorerer dei deg like greit. Og den skal og kineserane ha for sitt vennlege sinn; dei prøvar alltid verkeleg hardt å gjere seg forstått, om det er på engelsk, kinesisk (skriftleg eller muntleg), chinglish eller på kroppsspråk. Dei er kanskje i overkant glade i Hello Kitty og kvite personar, men dei skal jammen ha for genuiniteten sin.
Så spaserte me ein tur frå Kina til Vietnam, då.
Grei utsikt frå båtkabinen i Ha Long Bay.
Nei, eg er ikkje ein så elendeg fotograf, det er faktisk båten som står skeivt.
Ein kald og forlatt grytidleg morgon på Sapa busstasjon.
Vinterrismarkene i Sapa.
På loftet på 'homestay'. Her sov me alle 7 på kvar vår himmelmadrass.
Nå sitter jeg endelig på høyhastighetstoget til Beijing. Det er åtte timer igjen til jeg ankommer stasjonen, og med klare minner fra sist besøk i Beijing i hodet, så gleder jeg meg ikke altfor mye til å kjempe meg gjennom alle sikkerhetskontrollenene som er å finne ved inngangene til offentlige transportstasjonene. Det er som på en flyplass, bare at det ikke er en enkel håndbagasje som skal scannes; det er en tursekk på 22kg, som kan være en liten kamp å få av og på, i tillegg til en mindre ryggsekk på ca 10 kg. Det blir en del reising på denne måten framover, så jeg får se på det som en alternativ treningsøkt. Det er tungt å være fotograf på tur, men det er da godt for lår- og ryggmuskulaturen!
Lærerooplevelsen er over for denne gang, men bare for en kort periode. Det ser ut til at jeg blir jobbende som barneskolelærer en tid framover etter at jeg har kommet hjem, noe jeg gleder meg til. Å undervise klasser på max 13 elever, og som i tillegg forstår hva det er jeg sier, det høres ut som en drøm for meg. Noen utfordringer blir det garantert, men jeg ser ikke for meg at de kan være særlig mye større enn de jeg allerede har blitt bydd på i Rui’an. Læreryrket, som jeg har blitt kjent med det i Kina, har lært meg masse. Når timene mine var bra planlagt, noe som typisk var tilfelle for klassene jeg hadde mot slutten av uka, så var undervisning kjempegøy. Kaffe er også nøkkelord for bra undervisning; har en lite energi, så smitter det over på elevene, som igjen ikke orker å følge med. Egentlig er læreryrket et slags improvisatorisk rollespill. En må vite hva en skal si og hvordan en skal si det, og være åpen for impulser.
På fredag reiste Ana tilbake til Serbia, og de siste dagene mine i Rui’an har vært rolige. Fredagskvelden tilbragte jeg først med Ye på en steak-restaurant, som en lang og hyggelig avskjed. Den jenta kommer jeg til å savne.
Etterpå møtte jeg Max for en drink, han er en av tre engelsktalende kinesere som jeg har blitt kjent med utenom jobben. Her er en ting med Kina som er greit å vite; uansett hvor du er, så er det alltid mulig å få tak i mat eller KTV. Det er alltid en som kan ordne slikt for deg. Så på denne baren ble det plutselig muligheter for karaoke, og er ikke det måten å avslutte et lengre opphold i Kina på, så vet ikke jeg. Aldri kommer jeg til å returnere til denne baren, og ikke kjente jeg noen der utenom Max, så vi dro til med ‘Baby, one more time’ uten skamfølelse overfor det stakkars publikummet i det hele tatt. Og antagelig for å få en viss kontinuitet i programmet, ble ‘the Fox’ satt på rett etter. Jada folkens, Ylvis har til og med nådd Rui’an! Noe som slett ikke er verst, med tanke på at det meste av den internasjonale musikken her e 10 år forsinket; Lene Marlin, Westlife, og de überpopulære M2M blir spilt i det offentlige rett som det er, med innspill av Maria Mena, Madcon, Marit Larsen og Wenche Knutsen.
Etter at vi følte vi hadde vist oss nok fram på baren, reiste vi for å få fotmassasje - en helt ok måte å avslutte en kveld ute på. Vi hoppet i pysjamasene vi fikk utdelt og koste oss med en kinesisk b-film på TV. Her var det selvsagt muligheter for å få tak i mat, så det ble dim sum og te servert med en forespørsel om vi ønsket å overnatte i massasjesengene. Klokka var 2, og jeg var greit trøtt etter massasjen, så hadde jeg ikke hatt så mye på timeplanen for dagen etter så hadde jeg gjerne slukket der. Det var som å være på hyttetur med personlige tjenere.
Og slik avsluttet jeg min siste helg i mitt tredje hjem i år.
Zài jiàn!
Kina: landet hvor det å få forrett, siderett, kaffe og dessert på en gang (og gjerna før hovedrett) er helt naturlig.
Yeah Yeah Ye!
Fotmassasje etterfulgt av full kroppsmassasje, jeg må si det er et av de bedre nachspielene jeg har vært på.
Min siste morgen i Rui'an, og mitt sste overblikk over nabolaget. Jeg kaller dette bildet 'Søppeldynge i soloppgang'.
Året's juleselskap fant sted hos de andre expats'ene. Ana og jeg hadde ansvar for potetmos, noe som ble litt av et prosjekt da vi, etter å ha bodd her i fire måneder, gikk tom for gass på kjøkkenet akkurat idet potetene nærmet seg kokepunktet. Da ble det litt løping opp og ned på blokka, og vi fikk låne kjøkkenet i to naboleiligheter. Det ordner seg jo alltids.
Hos Alejandra, John og Mihaela ventet nysteikt kalkun, hjemmelagde pepperkaker, noen romanske spesialiteter, mexikanske pizzaruller, brasiliansk jordbærkake, hjemmelagd eggelikør, og glade mennesker i julestemning! En kjempetrivelig kveld!
I dag hadde jeg min aller siste time på New Epoch Education. Utrolig å tenke på at mine 4 mnd som engelsklærar i Kina er omme! Det har gått utrolig fort, og det har vært litt av en opplevelse. Å bo og leve i en kultur som er opp-ned i forhold til min egen, viser litt av hvor tilpasningsdyktig en er. Og jeg har storkost meg i havet av nye impulser, inntrykk og kulturkrasj.
Julestemningen kan jeg ikke påstå at har vist seg noe særlig, for å være ærlig så måtte jeg se på kalenderen i går for å finne ut at det var lille julaften. På samme tid har det vært herlig å få førjulshysteriet på avstand. Jul er tradisjonelt sett ikke noe de feirer i Kina, men de siste årene har de så smått begynt å adoptere vestlige tradisjoner, så den siste uken har det dukket opp litt juledekorasjoner her og der. Kaffeplassen min har så fint fått skrevet ‘Merry Christmas and a happy new 2014 year’ på vinduet.
De adopterer vestlige tradisjoner, men de gjør sin egen versjon av det. Julaften heter ‘píng ān yè’ på kinesisk. ‘Píng’ er ordet for eple. Logisk nok, når kinesere først begynte med å markere denne feiringen som de ikke var kjente med, markerte de julaften med å spise epler. I dag kan det være vanskelig å få tak i epler, men de har også ferdig pakkede eple-presanger. Du kan nemlig kjøpe et eple som er fint og ferdig pakket inn i silkepapir eller små pappesker, og gi til de du er glad i.
Det som passet meg utrolig fint, var at de bestemte seg for å ha en slags aktivitetsdag på julaften i år. At det ble på julaften er helt tilfeldig, men alle barna har på tvers av klassene laget en liten forestilling som skal vises på scenen i skolegården i ettermiddag. Nå springer det småiltre gutter og jenter rundt meg med mer sminke enn jeg noen gang har hatt på meg selv, falske øyenvipper, og en sky av glitter etter dem. Jeg var så heldig å bli spurt om å være med på et innslag som faktisk handler om julen, så i ettermiddag tripper jeg opp på scenen med 8-åringene for å synge Jingle Bells og We wish you a merry Christmas (etter at de har sunget en sang om epler først, så klart). Så, wish me luck!
Tre måneder i Kina, og mesteparten av tiden var blitt tilbragt i Rui'an, foruten et par turer til Hangzhou og Shanghai. Disse turene var veldig fine, og det var herlig å få nye innblikk på hvordan livet i et større bysamfunn i Kina var, men jeg trengte noe mer. Jada, jeg trengte natur.
Og naturen var heldigvis ikke utenfor rekkevidde. I Kina er det nemlig fire fjellområder som er spesielt kjente for sin prakt, og en av dem er Mount Huangshan - eller Yellow Mountain, som ligger på provinsen Anhui's grense til Zhejiang. Fra Rui'an går det en buss daglig til Huangshan, og jeg bestemte meg for å ta den siste langhelgen min i november på egenferd til Anhui. Det ble litt knapt med tid til forberedelsene, så jeg måtte bruke den første fridagen min på å lete etter en varm nok jakke og varme sko. Dette var ingen lett sak, da de fleste jakkene får 3/4 ermer på meg, og damesko sjelden går over str 38. De kan fort bli storøyde og inspisere føttene mine om jeg spør etter str 40.
Hostellet mitt lå i Tunxi, gamlebyen i Huangshan. Her var det ikke så ufattelig mye å gjøre, men mye fint å se på. Tunxi Old Street er over 1000 år gammel, og var besto av gammelkinesisk arkitektur og småbutikker som solgte kinesiske og lokale spesialiteter. Det var bitende kaldt, så jeg ble ikke ute lenge, og gikk og spiste middag på en restaurant rett ovenfor hotellet. Her var det var et åpent og stort lokale som stappfullt av høylytte kinesere i boblejakker, og jeg følte jeg hadde gått rett inn i varmestuen på påske-afterskien.
Turen ut til selve fjellene begynte kl 06 om morgenen, da jeg ble plukket opp av en buss ved nabohostellet. Her var det også en jentegjeng fra New Zealand som skulle på tur, og som jeg kom i snakk med. Bussturen ut til Mt Huangshan tok ca 2 timer totalt, og jeg ble mer og mer gira når vi steg i høyden og kjørte gjennom bambusskogene på vei til fjellet's inngang. Dette er første gangen at jeg har måttet betale 230kr for å få gå i fjellet, men det gir til en viss grad mening. Fjellene er nemlig dekket av steinlagte stier, og over 60.000 trapper visstnok. Det krever en del å vedlikeholde det, selv om jeg undret meg litt over hva de legger i det begrepet da jeg gikk forbi et par menn som hadde som jobb å dekorere steinene på stien med små hakk.
I og med at jeg bare hadde en dag på å gå i fjellet, bestemte jeg meg for å ta 8-minutters gondolen opp til første stasjon. Et par av NZ-jentene gikk opp, og det hadde tatt dem tre timer. På den første toppen, Lotus Peak, var det en liten folkemengde som sto i kø for å ta bilde ved det høyeste punktet av fjellene. Denne køen gikk ikke raskere etter at jeg kom opp, da jeg ble så fint invitert til å være med på bildene til 8-10 forskjellige grupper. Jeg er jo hvit som en kjendis, tross alt. Begynner å kjenne til regla med peacetegn og posing etterhvert, men det gjør meg neimen ikke noe mer begeistret for det. Tommelfingerregelen min er at jeg ikke rekker tunga mot kameraet så lenge de spør meg fint på forhånd om jeg vil være med på bildet. Det er nok av de som stiller seg opp ved siden av meg og snapper i vei som om jeg var en giraff i dyrehagen. Noe som ikke er en så dum sammenligning, forøvrig.
Det var lavsesong for denne fjellturen, men likevel ganske store horder med turister i trappene her og der. Her er også noe underlig med Kina, som jeg sliter litt med å forstå; kinesere er veldig opptatte av å være i kontakt med naturen og det naturlige; te skal for eksempel drikkes fra løsvekt-te, fordi teposer er fabrikert på grunn av en liten stift. Fyrstikker er bedre enn lightere, etc. Likevel, når de først er ute i selve naturen, så går de i store grupper sammen med guider med megafoner, som skremmer vekk alle former for naturlyder.
En av jentene fra New Zealand ble med meg på en lengre tur i fjellene, mens de andre gikk for å nyte litt varmekilde-bading. Vi satte oss ned ved en av utkikkspostene, som vi hadde helt for oss selv, og delte en eventyrsjokolade som hadde havnet i postkassen min i Rui'an etter bursdagen min. Jeg kunne ikke komme på noen bedre anledning for å nyte et lite stykke Norge, som var sendt med kjærlighet fra den største fjellgeita jeg kjenner. Fabelaktig! Selv om det bare var steinlagte stier velge mellom på fjellet, så var det ikke noe videre lett å navigere oss fram til rett plass ut i fra kartet, som minnet litt om et dårlig fornøyelsespark-kart. Så det ble litt prøving og feiling på både retningssansen og kinesisken, og litt for store omveier på hjemturen gjorde at vi til slutt måtte ta gondolbanen ned igjen også. Men det var såpass fint å sveve over fjellspissene og bambustoppene etter syv timer med trappegåing, at det gjorde meg ingenting.
Siste rutebuss tilbake til Tunxi skulle gå 16.30, så det ble lite med solnedgang på fjellet. Hadde det ikke vært for de andre New Zealand jentene, som hadde kommet seg på bussen i tide, hadde vi ikke kommet oss tilbake heller. En shuttle-buss i Kina går sjelden før den er fullt opp nemlig, helt fullt opp. Så vi ble sittende i shuttle-bussen ved gondolstasjonen en halvtime før vi kjørte mot rutebussen, som de andre hadde på mirakuløst vis klart å holde igjen 15 minutter.
Med halvstøle kropper (blant de av oss som ikke hadde tilbragt hele dagen i en varmekilde) møttes vi for et fellesmåltid i Tunxi Old Street på kvelden. Det er noe av det beste med å reise, alt er så uforutsigbart! Bare 12 timer før ante jeg ikke hvem disse jentene var, og her satt vi da og delte et varmt måltid som venner på restaurant. En av jentene og jeg bestemte oss for å avrunde kvelden med en skikkelig fot-treat: 'kissing fish'. Det er vel noe av det eklere jeg har vært med på, samtidig som det var en dose velvære i det også. Fiskene glefset etter føttene våre da de nærmet seg vannoverflaten i akvariet, og etter 20 minutter med sporadiske latterkuler føltes føttene like myke som babyføtter.
Søndag kom, og jeg hoppet til køys på morgenbussen og la på vei hjemover, og sett bortifra litt trafikkork som forlenget bussturen til en 9,5-timers tur, samt litt for høyt volum på de kinesiske sci-fi filmene som ble snurret i peacevogna, så var jeg utrolig fornøyd med det lille helgeeventyret jeg hadde hatt på egenhånd. Det er jammen en liten mestringsfølelse i å kunne gjennomføre en plan fra begynnelse til slutt, på tross av kommunikasjonsproblemer og enkelte kulturelle forviklinger. Men best av alt var å endelig få se den delen av Kina som har tiltrukket meg mest.
Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ein morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
I love these pop-up kitchens. Every night around 5-6 pm, tents arise on the pavements of China, constructing mobile restaurants that are in my perception more popular than any other restaurant in the smaller cities, like Rui'an.
annaxmalina
baratheonpilled
discoholicmusic
vaporwave
origamiaround