Rui'an, 2013
KIROKAZE
Game of Thrones Daily
Misplaced Lens Cap
Show & Tell
Alisa U Zemlji Chuda
he wasn't even looking at me and he found me

⁂

★
styofa doing anything

Discoholic 🪩

Product Placement
PUT YOUR BEARD IN MY MOUTH

Origami Around
let's talk about Bridgerton tea, my ask is open
Sade Olutola
DEAR READER
wallacepolsom
taylor price
Cosimo Galluzzi
cherry valley forever

seen from Maldives

seen from Malaysia

seen from United Kingdom
seen from United Kingdom
seen from United States
seen from Algeria

seen from United States
seen from Netherlands

seen from United Kingdom

seen from Malaysia
seen from Türkiye

seen from India

seen from Malaysia

seen from Germany

seen from United Kingdom
seen from Türkiye

seen from China

seen from Singapore

seen from Malaysia

seen from Malaysia
@chinattl
Rui'an, 2013
Hangzhou, China, Zhejiang province, October 2013
Beijing, January 2014
Shangri-la, January 2014
Tre veker har gått
sidan eg sette meg på toget til Beijing, og i dag er eg på veg frå Hanoi til Luang Prabang, Laos. Vegen vert til mens ein går, som det heiter!
Vietnam er eit nydeleg land, det er det ingenting å seie på. I løpet av den siste veka har me sett hovudstaden, Hanoi, kystområdet Ha Long Bay, og fjellområdene i Sapa, med andre ord litt av alt. Me fekk òg ein ettermiddag i Lao Cai, den vietnamesiske grensebyen til Kina, før me tok nattoget til Hanoi. Dette var ei interessant oppleving, ettersom det ikkje såg ut til at det hadde vorte gjort noko med korkje jernbanen eller vognene sidan 70-talet, og kvar gong toget bråstoppa litt så måtte eg halde meg fast i ‘sengehesten’ i øvrekøya for ikkje å bumpe utav. Men det var ein veldig koseleg tur da! I 5-6 tida om morgonen banka me på døra til hostellet og fikk liv i nattevakten, og ble ynskja velkomen med ein ubegrensa tilgong til ein av dei beste kaffiane eg har smakt. Ypperleg for vidare planleggjing av Vietnam-forløpet. Det vart ein dag tilbragt i den sinnsyke mopedtrafikken i Hanoi’s gamleby, før me hoppa på ein to-netters tur til Ha Long Bay.
Me var litt uheldige med været i Ha Long Bay, så den første dagen blei tilbragt frysande på den skeive, julepynta sjørøverskuta, men utsikta var utruleg flott likevel. Me stoppa innom dei obligatoriske grottene, som etter mi mening hadde vorte litt for kultiverte til at eg kunne la meg bli stum av beundring. Pulje på pulje med turister og guider viste oss kva det og det ligna på, det øydela litt av atmosfæren. Den andre dagen starta med eit besøk på ein perle-gård, eit flytende bruk der dei held østers som ‘rugar’ på perler, kjempegøy! Vidare tok me ei ferje til Nam Cat Island, der me fekk tildelt ein av bungalowane på ei avskjerma strand. Været var mykje varmare, og me tok ein kayak og padla ut til Monkey Island. Denne øya pleidde å vere ein del av turpakken, men ettersom apekattene ikkje var like vennleg innstilte overfor turistane lenger, med ein bitch-slap utdelt i ny og ne, var den nå tatt ut or programmet. Dette var sikkert lurt. Då me kom fram til stranda, etter navigasjon frå eit nøysamt teikna kart, sto det allereie ein liten gjeng fra England der, som brukte pinnar til å beskytte seg mot apekattane med. Apene var ikkje seine om å flekke tenna mot oss, men Erlend var avant-garde med nokre medbrakte bananer. Lite gjestfrie, gitt! Då var det koselegare med kveldsbål på vår eiga strand ved bungalowane.
Farvel, Rui'an!
Nå sitter jeg endelig på høyhastighetstoget til Beijing. Det er åtte timer igjen til jeg ankommer stasjonen, og med klare minner fra sist besøk i Beijing i hodet, så gleder jeg meg ikke altfor mye til å kjempe meg gjennom alle sikkerhetskontrollenene som er å finne ved inngangene til offentlige transportstasjonene. Det er som på en flyplass, bare at det ikke er en enkel håndbagasje som skal scannes; det er en tursekk på 22kg, som kan være en liten kamp å få av og på, i tillegg til en mindre ryggsekk på ca 10 kg. Det blir en del reising på denne måten framover, så jeg får se på det som en alternativ treningsøkt. Det er tungt å være fotograf på tur, men det er da godt for lår- og ryggmuskulaturen!
Lærerooplevelsen er over for denne gang, men bare for en kort periode. Det ser ut til at jeg blir jobbende som barneskolelærer en tid framover etter at jeg har kommet hjem, noe jeg gleder meg til. Å undervise klasser på max 13 elever, og som i tillegg forstår hva det er jeg sier, det høres ut som en drøm for meg. Noen utfordringer blir det garantert, men jeg ser ikke for meg at de kan være særlig mye større enn de jeg allerede har blitt bydd på i Rui’an. Læreryrket, som jeg har blitt kjent med det i Kina, har lært meg masse. Når timene mine var bra planlagt, noe som typisk var tilfelle for klassene jeg hadde mot slutten av uka, så var undervisning kjempegøy. Kaffe er også nøkkelord for bra undervisning; har en lite energi, så smitter det over på elevene, som igjen ikke orker å følge med. Egentlig er læreryrket et slags improvisatorisk rollespill. En må vite hva en skal si og hvordan en skal si det, og være åpen for impulser.
På fredag reiste Ana tilbake til Serbia, og de siste dagene mine i Rui’an har vært rolige. Fredagskvelden tilbragte jeg først med Ye på en steak-restaurant, som en lang og hyggelig avskjed. Den jenta kommer jeg til å savne. Etterpå møtte jeg Max for en drink, han er en av tre engelsktalende kinesere som jeg har blitt kjent med utenom jobben. Her er en ting med Kina som er greit å vite; uansett hvor du er, så er det alltid mulig å få tak i mat eller KTV. Det er alltid en som kan ordne slikt for deg. Så på denne baren ble det plutselig muligheter for karaoke, og er ikke det måten å avslutte et lengre opphold i Kina på, så vet ikke jeg. Aldri kommer jeg til å returnere til denne baren, og ikke kjente jeg noen der utenom Max, så vi dro til med ‘Baby, one more time’ uten skamfølelse overfor det stakkars publikummet i det hele tatt. Og antagelig for å få en viss kontinuitet i programmet, ble ‘the Fox’ satt på rett etter. Jada folkens, Ylvis har til og med nådd Rui’an! Noe som slett ikke er verst, med tanke på at det meste av den internasjonale musikken her e 10 år forsinket; Lene Marlin, Westlife, og de überpopulære M2M blir spilt i det offentlige rett som det er, med innspill av Maria Mena, Madcon, Marit Larsen og Wenche Knutsen.
Etter at vi følte vi hadde vist oss nok fram på baren, reiste vi for å få fotmassasje - en helt ok måte å avslutte en kveld ute på. Vi hoppet i pysjamasene vi fikk utdelt og koste oss med en kinesisk b-film på TV. Her var det selvsagt muligheter for å få tak i mat, så det ble dim sum og te servert med en forespørsel om vi ønsket å overnatte i massasjesengene. Klokka var 2, og jeg var greit trøtt etter massasjen, så hadde jeg ikke hatt så mye på timeplanen for dagen etter så hadde jeg gjerne slukket der. Det var som å være på hyttetur med personlige tjenere.
Og slik avsluttet jeg min siste helg i mitt tredje hjem i år.
Zài jiàn!
Kina: landet hvor det å få forrett, siderett, kaffe og dessert på en gang (og gjerna før hovedrett) er helt naturlig.
Yeah Yeah Ye!
Fotmassasje etterfulgt av full kroppsmassasje, jeg må si det er et av de bedre nachspielene jeg har vært på.
Min siste morgen i Rui'an, og mitt sste overblikk over nabolaget. Jeg kaller dette bildet 'Søppeldynge i soloppgang'.
1. Juledag i Kina
Året's juleselskap fant sted hos de andre expats'ene. Ana og jeg hadde ansvar for potetmos, noe som ble litt av et prosjekt da vi, etter å ha bodd her i fire måneder, gikk tom for gass på kjøkkenet akkurat idet potetene nærmet seg kokepunktet. Da ble det litt løping opp og ned på blokka, og vi fikk låne kjøkkenet i to naboleiligheter. Det ordner seg jo alltids.
Hos Alejandra, John og Mihaela ventet nysteikt kalkun, hjemmelagde pepperkaker, noen romanske spesialiteter, mexikanske pizzaruller, brasiliansk jordbærkake, hjemmelagd eggelikør, og glade mennesker i julestemning! En kjempetrivelig kveld!
Julehilsen fra Rui'an
I dag hadde jeg min aller siste time på New Epoch Education. Utrolig å tenke på at mine 4 mnd som engelsklærar i Kina er omme! Det har gått utrolig fort, og det har vært litt av en opplevelse. Å bo og leve i en kultur som er opp-ned i forhold til min egen, viser litt av hvor tilpasningsdyktig en er. Og jeg har storkost meg i havet av nye impulser, inntrykk og kulturkrasj.
Julestemningen kan jeg ikke påstå at har vist seg noe særlig, for å være ærlig så måtte jeg se på kalenderen i går for å finne ut at det var lille julaften. På samme tid har det vært herlig å få førjulshysteriet på avstand. Jul er tradisjonelt sett ikke noe de feirer i Kina, men de siste årene har de så smått begynt å adoptere vestlige tradisjoner, så den siste uken har det dukket opp litt juledekorasjoner her og der. Kaffeplassen min har så fint fått skrevet ‘Merry Christmas and a happy new 2014 year’ på vinduet.
De adopterer vestlige tradisjoner, men de gjør sin egen versjon av det. Julaften heter ‘píng ān yè’ på kinesisk. ‘Píng’ er ordet for eple. Logisk nok, når kinesere først begynte med å markere denne feiringen som de ikke var kjente med, markerte de julaften med å spise epler. I dag kan det være vanskelig å få tak i epler, men de har også ferdig pakkede eple-presanger. Du kan nemlig kjøpe et eple som er fint og ferdig pakket inn i silkepapir eller små pappesker, og gi til de du er glad i.
Det som passet meg utrolig fint, var at de bestemte seg for å ha en slags aktivitetsdag på julaften i år. At det ble på julaften er helt tilfeldig, men alle barna har på tvers av klassene laget en liten forestilling som skal vises på scenen i skolegården i ettermiddag. Nå springer det småiltre gutter og jenter rundt meg med mer sminke enn jeg noen gang har hatt på meg selv, falske øyenvipper, og en sky av glitter etter dem. Jeg var så heldig å bli spurt om å være med på et innslag som faktisk handler om julen, så i ettermiddag tripper jeg opp på scenen med 8-åringene for å synge Jingle Bells og We wish you a merry Christmas (etter at de har sunget en sang om epler først, så klart). Så, wish me luck!
Og GOD JUL der hjemme!
Weekend away: Mt. Huangshan
Tre måneder i Kina, og mesteparten av tiden var blitt tilbragt i Rui'an, foruten et par turer til Hangzhou og Shanghai. Disse turene var veldig fine, og det var herlig å få nye innblikk på hvordan livet i et større bysamfunn i Kina var, men jeg trengte noe mer. Jada, jeg trengte natur.
Og naturen var heldigvis ikke utenfor rekkevidde. I Kina er det nemlig fire fjellområder som er spesielt kjente for sin prakt, og en av dem er Mount Huangshan - eller Yellow Mountain, som ligger på provinsen Anhui's grense til Zhejiang. Fra Rui'an går det en buss daglig til Huangshan, og jeg bestemte meg for å ta den siste langhelgen min i november på egenferd til Anhui. Det ble litt knapt med tid til forberedelsene, så jeg måtte bruke den første fridagen min på å lete etter en varm nok jakke og varme sko. Dette var ingen lett sak, da de fleste jakkene får 3/4 ermer på meg, og damesko sjelden går over str 38. De kan fort bli storøyde og inspisere føttene mine om jeg spør etter str 40.
En liten bildesamling fra mobilen, fra turen til Mt. Huangshan.
Majestetiske Huangshan Mountains, Anhui.
Den draumen
Det er den draumen me ber på at noko vedunderleg skal skje, at det må skje – at tidi skal opna seg at hjarta skal opna seg at dører skal opna seg at berget skal opna seg at kjeldor skal springa - at draumen skal opna seg, at me ein morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um.
Olav H. Hauge
I love these pop-up kitchens. Every night around 5-6 pm, tents arise on the pavements of China, constructing mobile restaurants that are in my perception more popular than any other restaurant in the smaller cities, like Rui'an.
Rui'an daily life
Forlater Rui'an for helgen, og slår kurs mot fjellene! Nora the Explorer tar kameraene, fjellboblejakken og ullundertøyet på.
Huangshan Mountain neste!