Vi hadde to uker i Brasil i sommer, og en av helgene brukte vi i Jericoacoara. Vi kjørte 4-5 timer fra leiligheten til Berit og Per Einar for å komme frem til grensen til naturreservatet Jericoacoara, her måtte vi parkere bilen og så bli kjørt inn til selve byen.
Jericoacoara er et sted fjernet fra den travle moderne verden. Gatene er asfaltert med sand, og strendene strekker seg så langt øyet kan se. For rundt 20 år siden var Jericoacoara fortsatt en tilbaketrukket og enkel fiskerlandsby. Det var ingen veier, ingen strøm, ingen telefoner, ingen TV, ingen aviser, og penger ble sjelden brukt. Siden 1984 ble området rundt Jericoacoara deklarert Miljøverndepartementet (APA) og ble en nasjonalpark i 2002. Dette førte til mange byggrestriksjoner og turisme kontrollerer hva som bidrar til å bevare området. Elektrisitet ankom i landsbyen, og i dag er varme dusjer og klimaanlegg ikke lenger luksusartikler. Imidlertid er belysning av gatene forbudt i henhold til lokal lov.
Første dagen brukte vi til å gå rundt i byen og bare kikke på denne fine strandbyen. I tillegg fikk vi oss noen timer med sol nede på stranda.
Dag to brukte vi på en buggy bil på sightseeing rundt om i området. Dette var utrolig kjekt, og vi fikk se mye fin natur i reservatet.
Solnedgang Jericoacoara Vi hadde to uker i Brasil i sommer, og en av helgene brukte vi i Jericoacoara. Vi kjørte 4-5 timer fra leiligheten til Berit og Per Einar for å komme frem til grensen til naturreservatet Jericoacoara, her måtte vi parkere bilen og så bli kjørt inn til selve byen.
