Mitt drømmekulturhus
Utenfor drømmekulturhuset mitt står det svære neonlys-skilt med navnene på Spotify-spillelistene til en venn av meg som går med ullgenser og shorts hele året. MUNTER MELANKOLI, TING, SKRUBBSÅR, FLØYEL, BEINHINNEBETENNELSE, TUNGEKYSS, SLØY STØY Huset har god kultur for å dele ideer, god bakteriekultur og en velpleid surdeigskultur. Det er også en bra kompostkultur hvor møkkakulturen blir omformet til plantenæring. Det er et sted for kafekultur, dialektisk samtalekultur og kule turer til byen for å se på silkeboxere og saggebukser og prøve pionérspillkonsollen Sega Dremcast.
Drømmekulturhuset ikke bare er et hus, men en hel by sydd sammen av trange gater og smau med gamle trehus og nyere murhus. Den har vokst fram i forskjellige tidsperioder og stilarter. Når du tror du kjenner alle gatene og smugene oppdager du at byen kan inntas fra nye vinkler, og da er det sannelig noen gater du ikke har gått i likevel. Midt inni der et sted, på en piazza med masse pizza, sitter Bon Iver og Sofia Coppola og diskuterer lunt hvordan hytte-albumet For Emma, For Ever Ago og skyskraper-filmen Lost in Translation egentlig er bygget opp av den samme følelsesmessige nummenheten.
Her er det husarbeid med svenske podkaster på øret (Februaripodden, Värvet, En varg söker sin pod, Lilla Drevet og kanskje noen flere), og du kan sette velfortjent kryss på kollektivets vaskeliste.
Jeg har troa på at skapende virksomhet og logisk tenkning og analyse henger tettere sammen enn vi noen ganger tenker, så i huset arrangeres det både workshop i overdreven bruk av klang i drømmepop og freudiansk analyse av seansen etterpå.
Drømmekulturhuset ligger i skogen ved et friskt badevann. Husets innholdsfortegnelse i står skrevet som melding på en knust smarttelefon (sett 03.38).
