Omstreifere

Omstreifere er Martin Slørdal og Henning Benjaminsen. Her presenterer vi musikk vi mener det er verdt å høre på. Og egne intervjuer, reportasjer, tanker og meninger om musikken vi liker.

[omstreifere-blog]

Sanger fra ei tom whiskeyflaske

Sarah Shook synger om alle feilene hun har gjort i livet. Om rotete forhold og et liv som har havnet i grøfta igjen og igjen. Publikum er de hun kan dele historiene med.

Sarah Shook & The Disarmers spilte på John Dee i slutten mai. Etter konserten fikk Omstreifere en prat med frontfiguren i bandet.  

Tekst og foto: Henning Benjaminsen

John Dee i Oslo er ikke stappfullt, men det har samla seg en god gjeng foran scenen. Etter å ha vært på mange country-og americanakonserter i hovedstaden de siste årene begynner jeg å kjenne igjen fjesene som har dukket opp i kveld. Sarah Shook skal spille for Oslos country-og americanamenighet.

Med trange jeans og Gretsch-gitaren over skuldra smeller hun og bandet i gang konserten. Sarah Shook er en vever skikkelse med en ubestemmelig alder. Hun ser ut som en tenåring samtidig som hun utstråler levd liv. Øynene hennes, de gangene vi skimter dem bak det lange håret, er intense og man blir raskt sugd inn i de utleverende tekstene hennes.

Sarah Shook synger fra bunnen av ei whiskeyflaske. Det høres i hvert fall slik ut. Tekstene handler om å gå på trynet, reise seg igjen, for så å gjøre de samme feilene en gang til. Etter 3-4 låter har Sarah Shook & The Disarmers satt fyr på et overopphetet publikum.

- I hate fucking bullshit, flirer hun før bandet teller opp på ny.

Kontrakt med Bloodshot Records

Sarah Shook og gjengen hennes slapp debutalbumet «Sidelong» i 2015. De ga ut albumet sjøl og begynte å turnere. Men det var først i 2017 da anerkjente Bloodshot Records skrev kontrakt og ga ut albumet på nytt at jungeltelegrafen begynte å rope om dette særegne bandet. Musikkblogger og forskjellige nettmagasiner har skrytt av musikken og bandet har fått rykte på seg for å holde minneverdige konserter. Albumet «Sidelong» dukka opp på diverse årsbeste-lister på tampen av fjoråret.

I april i år slapp bandet sitt andre album, «Years». Et album som har mottatt mange godord fra anerkjente musikkforståsegpåere. Countrypunk er en betegnelse som går igjen når journalister skal forsøke å beskrive musikken til Sarah Shook & The Disarmers.

Kø for signering av plata

Etter et par røyk og en samtale med noen svært begeistrede publikummere finner jeg meg et bord i en krok ved baren. Der sitter jeg og noterer litt i boka mi, mens jeg innimellom studerer signeringskøen borte ved scena. En smilende frontfigur sitter henslengt på scenekanten, mens hun villig signerer vinylcovere, deler ut klemmer og kikker inn i mobilkameraer. Jeg har blitt lova en prat når signeringskøen er unnagjort.

Spilte gitar i trærne

Sarah Shook forteller at hun ville bli musiker, eller i alle fall at hun ville skrive sanger, fra hun var rundt ni år. Kanskje tidligere. Hun forteller at hun vokste opp i en fundamentalistisk kristen familie, et livssyn som ikke hadde mye rom for annet en klassisk musikk og kristne sanger.

- Vi hadde et piano som det var greit å spille på, men det var ikke spesielt populært at jeg begynte å spille gitar, smiler hun.

Hun lærte seg å spille gitar i smug, helst sittende høyt oppe i et tre. Jeg klatra mye i trær i oppveksten, ler hun.

I trærne fikk hun være i fred. Hun forteller at hun følte seg ensom som barn og hun var ekstremt sjenert. Foreldrene ble bekymra da hun slutta å snakke. Sarah Shook ble sendt til forskjellige psykologer og terapeuter.

- Det hjalp ikke akkurat at vi flytta så mye rundt. Når jeg endelig hadde fått kontakt med noen måtte jeg si adjø. Det ble en del tunge brudd, sier hun og kikker ned i bordet.

Gifta seg etter to uker

Sarah Shook har et intenst blikk og hun snakker nærmest uten filter. Det virker som om ordene kommer rett fra hjertet. Sarah Shook ler mye når hun prater, men plutselig må hun holde tårene tilbake. På et tidspunkt, da hun var rundt 20, måtte hun bryte med det livet hun levde. Det var for mange fordommer og for få muligheter til «å se utenfor boksen».

- Kristendommen jeg var omgitt av var veldig begrensende for meg, forklarer hun.

­Sarah Shook ville bort og vekk hjemmefra. Hun møtte en fyr på nettet som hun gifta seg med.

- Vi gifta oss etter et par uker, etter to måneder var jeg gravid etter et år var jeg skilt, smiler hun og tar seg en slurk av plastglasset på bordet foran seg. Plastglasset er skjenka godt opp med whiskey.

- Jeg har alltid følt meg annerledes, ja, så lenge jeg kan huske. Jeg forstod tidlig at miljøet jeg vokste opp i var feil. Jeg kom meg i alle fall bort, fortsetter hun.

Samhold med publikum

Virkeligheten er ofte brutal og jævlig, mener Sarah Shook. Hun forteller at det hun har opplevd i livet gir henne kraft og en mening med det hun holder på med. Når hun er på scenen og synger opplever hun et samhold med publikum. De er noen hun kan dele sine historier med.

- Hver eneste gang jeg står på en scene og ser utover publikum, ser jeg at tekstene mine treffe folk. Jeg ser at folk kjenner seg igjen i tekstene mine. Vi har opplevd de samme tingene, eller ting som likner. Jeg ser det i øynene deres, forteller hun.

Da den amerikansk musikkbloggen Saving Country Music skrev om den siste plata hennes. Var det en mann som kommenterte under artikkelen. Han kom med både homofobiske og sexsistiske uttalelser mot hennes livsstil, men han skrev også at han likte plata og ble berørt av tekstene. Shook mener dette gir håp. Hun tror musikken hennes traff noe i den mannen og håper hun det fikk han til å tenke seg om.

- Kanskje folk kan innse at det ikke betyr så forbanna mye hvem man ligger med likevel, sier hun.

Sarah Shook er politisk aktiv og har engasjert seg spesielt i saker vedrørende LHBT-bevegelsen. «I’m a vegan, bisexual, atheist, civil rights activist, female in a country band in the South», skriver hun på hjemmesida si.

Amerikanerne holder fasaden

Shook mener at det amerikanske samfunnet og musikkbransjen er preget av å holde en fin fasade med «candy og kaker», sier hun.

Shook reagerer på at innholdet i både de gamle og nyere countrysangene vi hører på radio er så fjernt fra virkeligheten. Hun mener at hovedpersonen i sangene, som oftest en mann, nesten alltid blir fremstilt som et offer. Mannsfigurene i tekstene oppdager at kjæresten har ligget med en annen og Shook har ofte spurt seg hva jeg-personen i sangen har gjort. Hva var det som gjorde at kjæresten dro eller at hun fant seg en annen? I tillegg mener hun at mange av sangtekstene i den tradisjonelle countryen er urealistisk, det blir for rosenrødt.

- Et brudd er jævlig. Det kan være noe av det kjipeste du har opplevd, noe som er med å prege deg resten av livet. Jeg har driti meg ut mange ganger, ja og det har vel de fleste andre også, sier hun engasjert.

Shook forteller at det er slike følelser vil skrive om. Hun vil at de som hører på musikken hennes skal forstå at det hun synger om er ekte.

Punkinspirert

Sarah Shook sier hun ikke hører så mye på tradisjonell countrymusikk, det går mest i gammel punk. Men hun elsker Hank senior.

- Det første bandet skikkelige bandet jeg spilte i, Sarah Shook & The Devil, gjorde halvparten med Hank senior låter og resten var egne låter. Da var også mitt eget materiale nærmere tradisjonell countrymusikk. Punk-elementene i musikken kom helt naturlig da jeg for alvor begynte å konsentrere meg om å lage mitt eget materiale, sier hun.

Sønnen er hennes største helt

Sarah Shook sier hun elsker å være på turné og hun elsker å være på vei fra sted til sted, men hun savner sønnen sin noe skrekkelig. For annen gang under intervjuet sliter hun med å holde tårene tilbake. Den 11 år gamle sønnen er hennes største helt. Det er han som gir henne kraft til å karre seg opp igjen, sier hun.

Bandet er familien min

Sarah Shook synes Skandinavia har vært helt fantastisk. Shook beskriver midnattssola hun og bandet opplevde nord i Sverige som en helt ekstraordinær opplevelse.

- Jeg trodde det skulle bli kaldt her og pakka luer, tykke gensere og et par jakker, men det er jo t-skjortevær. Jeg fryser vanligvis hele tida men her kan til og med jeg gå ute i t-skjorte. In fucking Norway, utbryter hun.

På gata utenfor John Dee tenner hun en røyk, Sarah Shook vil videre. Hun har fått anbefalt puben Revolver. På veien snakker vi om musikkmiljøet i hjembyen hennes, Chapel Hill i North Carolina. Hun forteller om mange bra spillesteder som er samlet i en del av byen. Hun er glad for at folk der er åpne for ny musikk og nye impulser. Slik jeg forstår det var det i dette miljøet hun traff resten av bandet sitt. Gitarist Eric Peterson og bassist Aaron Oliva er passert 50 og har vært aktive musikere siden begynnelsen av 90-tallet.

- Jeg elsker bandet mitt, sier hun og veiver med sigaretten. De er familien min, de er «freaks» akkurat som meg, sier Shook.

Sarah Shook & The Disarmers er fortsatt i Skandinavia. Bandet har spilt en rekke konserter i Sverige og Norge, pluss en liten tur innom Danmark. Turnelista viser at bandet spiller i Gøteborg 13 juni, i Uppsala 15 juni for så å avslutte denne turneen i Stockholm 16 juni.

[omstreifere-blog]

Byen rundt med ny plate i sekken

Country Heroes feiret plateslipp med en akustisk miniturne på Oslos brune buler.

Tekst og bilder av Henning Benjaminsen

Oslo er endelig fylt av deilig vårsol og folk har våknet fra vinterdvalen. På Majorstua stasjon bugner det av mennesker og ut av folkemengden skiller en høyreist fyr, kledd i olajakke og bukser med blomsterbroderier, seg ut. Cowboystøvlene hans på peker mot Valkyrien restaurant. Over skuldra henger det en slitt sekk med et ferskt album i, og han drasser på ei gitarkasse.

Inne på Valka, som den legendariske puben heter på folkemunne, venter resten av bandet, en gjeng countryentusiaster og stedets stamkunder. Vokalisten er ventet og gjestene har rukket å fylle bordene med halvliterglass.

Direkte fra Amsterdam

Frontfigur og låtskriver Jørund Vålandsmyr landa på Gardemoen for tre timer siden. Han har vært noen dager i Amsterdam sammen med bandet Frank Znort Quartet, som han også er en del av. Inne på Valka slenger vokalisten fra seg sekken, pakker opp gitaren og finner fram en bunke av bandets ferske album «Honky Tonk Tears».

Sprekker på Valka

Bandet teller opp og Vålandsmyrs dype stemme fyller det intime lokalet. Halvveis i første låt blir det tydelig at Amsterdam-turen har satt sine spor, stemmen sprekker og han har problemer med å komme seg gjennom låta. Det dukker opp en pose med halspastiller. Suttende på en pastill fortsetter han konserten. Etter 4-5 låter pluss et ekstranummer rekker bandet å signere et par plater før kontrabassen og deler av bandet blir stua inn i en ventende bil. Vålandsmyr, gitarist Daniel Vidarson Gullien og en håndfull publikummere haster mot 12-trikken. Neste stopp, Ryes på Grünerløkka.

Underberg gjør susen

På den bakerste benk på 12-trikken styrter Vålandsmyr et par flasker Underberg, en av disse små flaskene med urtedram for å prøve dempe halsbetennelsen. På Oslo S ramler det inn en guttegjeng på vei til Dølatreff på Rockefeller. Det var ikke så lett å få klarhet i hva et slikt treff går ut på, men det kunne virke som om det hadde noe med danseband å gjøre. Det blir trangt, kaotisk og veldig jovialt før gjengen ramlet ut av trikken ved Gunerius. Et eldre ektepar på vei hjem fra sentrum viser også interesse for musikerne bakerst i trikken. De fasineres av 50-talls sveisen til vokalist Vålandsmyr. Før trikken stopper på Grünerløkka blir de overtalt til å bli med på konsert.

Satan Loves Country Music

De sortkledde musikantene i Country Heros har sitt svare strev med å overdøve de glade løkkabeboerne med sine tårevåte countrylåter, men når bandet mot slutten av minikonserten trår til med låta «Satan Loves Country Music» klarer de å lokke deler av lokalets besøkende inn i sitt musikalske univers. Ekteparet fra trikken virker begeistret over den uventede opplevelsen på vei hjem fra byen.

Oppvarmingsjobb

En halvtime seinere trasker vi videre til Revolvers Goon Bar. Country Heroes skal varme opp for den New York-baserte artisten Breanna Barbara. Den trofaste fansen er klar for sin tredje konsert med bandet denne kvelden. Urtedrammen som ble inntatt på 12-trikken ser ikke ut til å ha hjulpet nevneverdig og vokalistens stemme begynner virkelig å bli preget. Stemmen sprekker flere ganger, men han og bandet fullfører nok en konsert.

Det er en erfaren gjeng medmusikanter som bekler Vålandsmyrs klassiske countrytekster. Gitarist Daniel Vidarson Gullien bryter ut i magiske akustiske gitarkromspring. Tore Blestrud, som denne kvelden har byttet ut steelgitaren med en dobro, Ivar Brynhildsen på ståbass og Bjørn Haglund er stødige som betong og kler låtene med eminent samspill. Bandmedlemmene bidrar i tillegg med gnistende koring. Goon Bar er kanskje den scenen i Oslo som minner mest om ei skikkelig honky tonk bule og en stakket stund er det neste som om vi befinner oss i countryens hjemland.

Avslutter hjemme i «stua»

Det er skumring da vi rusler gjennom byen til kveldens siste konsert. Country Heroes har et spesielt forhold til Teddys Softbar. Bandet har som vane å holde slippfest for sine utgivelser i den verneverdige puben i Brugata. Her feiret de sin første singel, som du finner på plass A-11  på Teddys legendariske jukeboks. Her holdt de også fest for sitt debutalbum «Southern Insecurity» for et års tid siden. Vålandsmyr har tilbrakt mye tid ved bardisken på Teddys og beskriver puben som sin egen stue. Bartenderne rydder plass midt i lokalet og gjestene langs bardisken vender blikket bort fra tappekranene og mot musikerne.

Det er lørdagskveld og støynivået er som i barer flest. Country Heroes må virkelig gi det de har av krefter for å få nå frem i summingen av stemmer i lokalet. Stående på en barstol avslutter Vålandsmyr og Country Heros miniturneen til trampeklapp.

Bandets offisielle slippkonsert finner sted på Teddys fredag 20. april. Da har bandet med seg forstrekere, kabler, steelgitar og elektriske gitarer.

[omstreifere-blog]

Årets siste oppsummering fra Omstreifere.

Vi har satt sammen en spilleliste med norske låter som har fenget oss i løpet av året. Her finner du låter fra albumene som fikk plass på vår eksklusive topp 15-liste, låter fra album som ikke fikk plass på nevnte liste, smakebiter fra livealbum samt låter fra singler og EP’er vi satte pris på i løpet av året.

Tonje Halbjørhus ga blant annet ut den nydelige låta "Framtida når meg igjen", en av årets beste norske låter. Hollow Hearts fra Tromsø ga ut noen fine singler i løpet av året. La oss håpe vi får høre mer nordnorsk-americana fra denne gjengen til neste år. Silver Lining er et annet band vi regner med å høre mer fra i året som kommer. EP’en de slapp i begynnelsen av 2017 gjorde oss lykkelige og vi håper på et debutalbum i løpet av 2018. Robert Moses & The Harmony Crusades ga oss to av årets fineste låter og vi har skyhøye forventninger til albumet som kommer på nyåret. General Forsamling og duoen Bård & Børre Band har gitt ut nydelig depressiv musikk fra Jæren eller der omkring. Vi ønsker også å slå et slag for bandet med det velklingende navnet Henry Chinaski & The Weak. Ja, og så fikk vi en ny låt fra Jonas Aasen & The Wranglers. Denne gjengen har gledet oss med herlig country i flere år nå, og vi venter fortsatt på debutalbumet som visstnok snart er ferdig.

På lista finner du låter fra sterke album som alle kjempet om plassen på vår topp 15-liste, men som ikke nådde helt opp på seierspallen. Lytt til Kim Laland, A-11, Gribben & Gauken, Ida Jenshus, John Olav Hovde, Kåre Indrehus, Benedicte Brænden, Paal Flaata med flere.

Vi sees igjen til neste år. Takk til alle som sender oss musikk og takk til alle som inviterer oss på konserter. Takk for fantastiske lytteopplevelser og konserter i året som straks er over. Takk til alle som følger bloggen vår og våre Facebook-sider. Omstreifere har ikke fått vært så aktive som vi hadde håpet dette året, men vi gir oss ikke og håper vi får lyttet til enda mer musikk og sett enda flere konserter i løpet av 2018.

Vi snakkas!

- Martin og Henning

[omstreifere-blog]

Omstreifere oppsummerer det norske musikkåret

Omstreifere har satt sammen en liste over våre norske favoritt-utgivelser fra året 2017. På samme tid i fjor betegnet vi året 2016 som et usedvanlig godt musikk år for oss som liker americana, country og beslektede sjangre. Jaggu, har året 2017 har vært minst like fantastisk som fjoråret!

Hver uke skriver Omstreifere på våre Facebook-sider om en låt som har utmerket seg i uka som har gått i spalten «Ukas låt». Ofte inneholder denne spalten også en hyllest til albumet låten er hentet fra. Sitatene om albumene nedenfor er hentet fra denne spalta.

Trykk her for spilleliste.

1. «Alt som har hendt» - Erlend Ropstad

Første singel fra albumet «Alt som har hendt» ble sluppet i august. Jeg husker veldig godt mitt første møte med denne låta. Det var en kjip dag. Det meste var svart selv om det var lyst ute. Da denne låta dukka opp i høretelefonene mine sang Ropstad akkurat det jeg trengte å høre. Jeg har ikke for vane å sette enkeltlåter på repeat, men denne kvelden snurret denne ene låta inne i hodet mitt i over en time. Etterpå var alt litt bedre.

Siden august har denne låta blitt spilt jevnlig. Ofte mange ganger hver dag.

For et par uker siden kom endelig albumet. Ropstad slo meg i bakken igjen. Det var en heftig opplevelse. Jeg klarer ikke å beskrive det på noen annen måte. Jeg har prøvd å tenke tilbake. Prøvd å tidfeste sist jeg ble så berørt av et album. Jeg tror jeg må tilbake til 1999. Til året Thåstrøm ga ut albumet «Det är ni som e dom konstiga det är jag som e normal».

Og, da tror jeg egentlig jeg har fått sagt det som skal sies om denne plata.

- Henning

2. «No Offending Borders» - Torgeir Waldemar

Et album som stadig har blitt plassert høyere og høyere opp på min liste over årets beste album. Torgeir Waldemars «No Offending Borders» fikk noen runder da det ble sluppet i begynnelsen av året, men strømmen av fantastiske plater fikk meg raskt til å legge dette albumet til side. Jeg husker jeg likte flere av låtene, men jeg tok meg aldri tid til å fordype meg skikkelig i denne utgivelsen. I slutten av november og utover i desember har jeg endelig oppdaget hvor bra dette albumet er. Det blir spennende å se hvilken plassering denne plata får på listene våre når vår selvpålagte deadline går ut like etter julaften. Jeg kan allerede nå røpe at «No Offending Borders» er inne på en sikker topp 5-plassering.

- Henning

3. «Triste Sanger og Vals» - Roger Græsberg & Foreningen

Omstreiferes kjærlighet til Finnskogen strekker seg lenger enn til møte med tettvokst furuskog og uberørt natur. Fra tid til annen kommer det også musikk ut fra «de dype skogene», en skog Omstreifere aldri kommer helt til bunns i. Roger Græsberg & Foreningen, med Roger Græsberg fra Finnskogen i spissen, har akkurat debutert med plata «Triste Sanger og Vals» til strålende anmeldelser fra både lokal-og landsdekkende presse. Gratulerer!

«Triste Sanger og Vals» vil snurre og gå kommende helg i kjærra til Omstreifere. Da setter vi kursen mot Finnskogen for å dokumentere livene til noen av menneskene som bor de. Kanskje klarer vi å bli litt klokere på hva Finnskogen er med Roger Græsberg & Foreningen som helgens soundtrack?

Henning Benjaminsen i Omstreifere ha tatt coverbildet på plata og pressebildene av bandet. Vi kommer derfor ikke til å anmelde denne plata.

- Martin

4. «Verden av i går» - Levi Henriksen & Babylon Badlands

Vi laget aldri noen anmeldelse av dette albumet, men Omstreifere var tilstede på slippfesten for albumet. Rapport fra denne festen kan leses her.

5. «Old Soul» - Unnveig Aas

Unnveig Aas har lenge vært stjerne i undergrunnen. I 2013 ga hun ut sin første EP «Time Has Changed Us», i 2014 slapp hun singelen «How Long Must A Woman Mourn» og i 2015 ga hun oss fine «Love EP». I dag kom endelig debutalbumet hennes «Old Soul» ut. Debutalbumet kommer til å gjøre henne kjent blant allmenheten, bli spilt i radio, Aas vil bli invitert til Lindmo og spille på de største festivalene. Jaggu kommer hun til å slå igjennom internasjonalt også. Oslo vil bli betegnet som den nye americana-hovedstaden i Europa. Hvis det finnes rettferdighet.

- Henning

6. «The Secret Sound of Dreamwalkers» - The Secret Sound of Dreamwalkers

Aasvang og bandet hennes tar oss med på en vanvittig reise i et virvar av forskjellige stemninger og sjangere. Vi er innom hjerteskjærende country, breibeint 70-tallsrock, syretripper og ørkenlandskap. Tenk deg en vellykket kollasj av vuggesang, Cowboy Junkies, Emmylou og Parsons, 80-talls soul, Black Sabbath og masse andre greier jeg ikke helt klarer å beskrive.

- Henning

7. «Palomino Motel» - Trond Svendsen & Tuxedo

I slutten av april fikk jeg stukket til meg en cd fra Rootsy-Vikeke som hun insisterte på at jeg måtte høre på. Dagen etter, grytidlig mandag morgen, putta jeg plata i cd-spilleren i bilen. Hodet verka etter en pils for mye på konserten jeg var på dagen før. Snøen lavet ned. Bilen skrangla, den skulle egentlig vært på eu-kontroll for et par måneder siden. Har utsatt det i det lengste, vet at det kommer til å bli dyrere enn jeg har råd til. Har stått opp altfor seint og vet at jeg snart kommer til å sitte fast i køen inn til byen.

Plata som blir spilt på anlegget snurrer en stund før jeg registrerer musikken. Vokalistens stemme blander seg med en kvinnestemme og instrumentene klager. Jeg skrur opp volumet og musikken som fyller bilen passer perfekt for snøstorm i april. Noen ganger treffer musikk knallhardt og uventet. Dette var en slik opplevelse. Plata rekker å snurre to og en halv gang før jeg kom dit jeg skulle. Denne dagen kunne godt køen gjennom byen vart evig.

- Henning

8. «Southern Insecurity» - Country Heroes

Jeg drømmer stadig om Amerika. Jeg drømmer om å oppsøke brune buler der countrymusikken strømmer mot meg fra ei lita scene. Døse melankolsk i et hjørne med ei kald ølflaske foran meg på bordet. Sovne på et billig motell og dagen etter kjøre videre til neste by. Stoppe på en diner og ta en milkshake og en burger. På veiene suser den ene fete amerikaneren etter den andre forbi meg i motsatt retning. Jeg retter på hatten, tenner en sigarett, trøkker gassen i bånn og sikter på noen heftige fjellformasjoner i horisonten. Jeg drømmer mest sannsynlig om et Amerika som ikke finnes.

Drit i virkeligheten. Den norske gruppa Country Heroes tar meg med til en perfekt verden, der jeg kan oppleve slike ting som jeg fablet om ovenfor. Til en verden der dressene fortsatt er av polyester, der røyking ikke er farlig og skikkelig country strømmer ut av høyttalere og fra små scener til enhver tid.

Plata «Southern Insecurity», som nettopp kom ut på labelen Safe and Sound recordings, har magien som skal til for å kunne forandre en grå hverdag til ei sein natt på min drømme honky-tonk bule.

For en stemme og for et stødig band! For ei herlig country plate denne gjengen leverer!

- Henning

9. «In Central European Time» - Dig Deeper

Omstreifere omtalte aldri dette albumet på våre Facebook-sider og har derfor ingen tekst å sakse sitater fra.

10. «El Dorado» - The Anti-Music Bonanza

The Anti-Music Bonanza serverer oss et album proppfullt av klassisk boogie-rock iblandet kledelige doser skranglete country. Allerede i åpningslåta drypper det svette av cowboyhatten til vokalist og låtskriver Græsberg. Herfra og ut er det full fest i lokalet. Bandet gliser seg gjennom platas ti låter og serverer oss en uimotståelig suppe bestående av alle de riktige klisjeene fra musikkhistorien i blandet en stor dose kjærlighet til sjangerne de stjeler ubeskjedent fra. Plata er spilt inn i legendariske Silence Studio og det er tydelig at bandet hadde en strålende helg langt inne i de svenske skoger da denne plata ble festet på tape.

- Henning

11. «The Santa Ana» - Sugarfoot

Der det forrige albumet hadde en mer rendyrket stemning, spriker dette albumet i flere retninger. De mer poppa og lystige låtene får mer plass enn de gjorde på «Different Stars», men vi blir også servert herlig kosmisk countryrock, og deilig gitarøs med klare hint til Neil Young.

«The Santa Ana» ser ut til å bli mitt sommeralbum denne sesongen og når høsten kommer tror jeg jaggu plata fortsatt kommer til å funke helt utmerket.

- Henning

12. «Klokkene ringer!» - Onkel Tuka

Jeg sluker store mengder musikk. Hver eneste dag. Det har jeg gjort denne uka også, men denne uka har ingenting festa seg ordentlig. Jeg vet det har kommet ut plater som jeg garantert kommer til å høre masse på de nærmeste ukene og som kanskje vil komme høyt opp på listene mine når dette året skal oppsummeres. Colter Wall har endelig sluppet sitt etterlengtede debutalbum, norske Sugarfoot er aktuelle med ny skive og en av mine favorittartister, Daniel Romano, har med sin ferske plate fått bloggkollegaer og anmeldere til å overgå hverandre av begeistring. Dette er plater jeg vet jeg kommer til å få glede av, men ingenting har altså festa seg skikkelig. Bortsett fra en låt; Onkel Tukas «Tater» fra deres siste plate «Klokkene Ringer!».

Onkel Tukas nye skive kommer sannsynligvis også til å begeistre meg i ukene som kommer.

- Henning

13. «Sesong Fire» - Tønes

Tønnesen har gjort det igjen. Han har laga strålende musikk basert på historiene til oss helt vanlige folk. Bernt, Peder og alle hverdagsheltene som bidrar til at samfunnet henger i hop. De som gjør det beste ut av det de har i vonde og gode dager, for å bruke en av Tønnesens tekstlinjer.

- Henning

14. «Miniature Scenes of Sorrow» - Bluebird’s Ghost

Omstreifere satte stor pris på Ep’en «This Too Shall Pass» som duoen slapp i fjor og låta «Ragged Earth» fra denne Ep’en fikk en velfortjent plass på vår liste over fjorårets beste norske låter. Med denne utgivelsen fortsetter duoen å imponere. Sju lavmælte låter inspirert av amerikansk mountain music og blugrass spilt og sunget på en aldeles fabelaktig og gåsehudfremkallende måte.

Lydbildet er sparsomt og nedtonet og gir akkurat nok plass til ekteparets rørende harmonier. Lyden som strømmer ut av høretelefonene har ved flere anledninger gitt meg akutt behov for å legge meg ned på gulvet, stenge alle andre inntrykk ute og bare nyte musikken.

- Henning

15. «Blåe Drag» - Tove Bøygard

Omstreifere omtalte aldri dette albumet på våre Facebook-sider og har derfor ingen tekst å sakse sitater fra.

[omstreifere-blog]

Omstreiferes utenlandske favorittalbum fra året 2017

1. «Spades and Roses» - Caroline Spence

2. «Poor David’s Almanack» - David Rawlings

3. «Northern Passages» - The Sadies

4. «All American Made» - Margo Price

5. «The Navigatior» - The Hurray For The Riff Raff

6. «Forever and Then Some» - Lillie Mae

7. «Ghost on the Car Radio» - Slaid Cleaves

8. «Colter Wall» - Colter Wall

9. «The Nashville Sound» - Jason Isbell and the 400 Unit

10. «So You Wannabe an Outlaw» - Steve Earle

11. «This Highway» - Zephaniah OHora

12. «Trinity Lane» - Lilly Hiatt

13. «Letters Never Read» - Dori Freeman

14. «Notes of Blue» - Son Volt

15. «Close Ties» - Rodney Crowell

16. «God’s Problem Child» - Willie Nelson

17. «Modern Pressure» - Daniel Romano

18. «Graveyard Whistling» - Old 97’s

19. «Mount Renraw» - Otis Gibbs

20. «The Bad Testament» - Scott H. Biram

21. «The Soul & the Heal» - Gurf Morlix

22. «Freedom Highway» - Rhiannon Giddens

23. «Tell the Devil I’m Getting There as Fast as I Can» - Ray Wylie Hubbard

24. «The Lonley, The Lonesome & The Gone» - Lee Ann Womack

25. «Wild Heart» - Kashena Sampson

26. «Good Woman» - Becca Mancari

27. «Rule 62» - Whitney Rose

28. «You Don’t Owe Me Anymore» - The Secret Sisters

29. «Way Out West» - Marty Stuart And His Fabulous Superlatives

30. «Folk Hotel» - Tom Russell

[omstreifere-blog]

Slippfest i fjøset

Levi Henriksen & Babylon Badlands musikk satte fyr på publikum under slippfesten for albumet «Verden av i går». Så slukket han brannen med en tårevåt sang.

Tekst og foto: Henning Benjaminsen

Tunet på et velholdt gårdsbruk i Skogbygda i Nes i Akershus er fylt opp av biler. Over ei dør til venstre for låvebrua henger det et lysende skilt; «Tonight Levi» står det.

Det ser ut som et vanlig norsk gårdsbruk. Men dersom man går opp låvetrappa og skyver opp de store dørene kommer man inn i studioet til Snaxville Recordings som drives av brødrene Amund og Henrik Maarud. Her har musiker Levi Henriksen og bandet spilt inn albumet «Verden av i går», og i kveld skal det feires med slippfest.

Levi Henriksen dannet bandet Babylon Badlands for omtrent tre år siden. Dette er deres andre album. Levi Henriksen har spilt i band siden 80-tallet og har alltid definert seg som musiker. For de fleste er han kjent som kritikerrost forfatter.

– Jeg var musiker lenge før jeg begynte å skrive bøker, sier Henriksen før konserten begynner.

Platebad

På veggen i fjøset som tidligere huset kuene til familien Maarud lyser «Snaxville»-logoen mot oss. Foran neonskiltet sitter Levi Henriksen og Henrik Maarud på hver sin stol foran et fullsatt lokale. Henriksen «platebades» av platas produsent Maarud.

- Amund var opptatt, så når denne plata skulle spilles inn måtte vi nøye oss med lillebror, smiler Henriksen og ser bort på produsent Henrik Maarud. Det var nemlig storebror Amund Maarud som var produsent på den første skiva; «Det beste bandet i himmelen».

Henriksen forteller at han tidligere har vært bevisst på å ha et klart skille mellom forfatteren Levi og musikeren Levi. Nå mener han at det ikke er nødvendig, eller mulig, å skille mellom musiker- og forfatterrollen. Denne høsten har han valgt å lansere sin nye roman «Her hos de levende», samtidig med slipp av ny plate. Bok og plate har samme motiv på coveret, og det er også klare paralleller mellom teksten i boka og på plata, ifølge Henriksen. Etter denne slippkonserten har Henriksen og bandet flere oppdrag der både bok og musikk skal presenteres samtidig.

Bestekompiser

Henriksen forteller at bandmedlemmene er favorittmusikere hans, og hans beste venner. I Babylon Badlands er det Finn Lilleseth som spiller trommer.

- Tidligere virket det som en uoppnåelig drøm å spille i band sammen med Finn, sier Levi og ser på trommisen som står bakerst i lokalet.

- Når man skal beskrive gitarister sammenlikner man dem gjerne med andre gitarister man setter pris på. Men jeg sammenlikner ikke Anders med Keith (Ritchard). Bare Anders Bøhnsdalen spiller gitar som Anders Bøhnsdalen, skryter bandlederen.

Bassist Morten Andreassen som har spilt sammen med Henriksen i en årrekke blir beskrevet som en kar laget av hel ved.

Johnny Cash

Etter tjue minutter med småprat om plata, er det klart for konsert i det gamle fjøset.

- Konserten blir tatt opp og tv-overført, siterer Henriksen, med henvisning til de kjente åpningsordene til den legendariske St. Quentin-konserten Johnny Cash gjorde i 1969.

- De har sagt at jeg må spelle den sangen og den sangen, og at jeg må stå slik og bevege meg sånn. Det driter jeg i. Jeg er her for å gjøre det dere vil at jeg skal gjøre, fortsetter Henriksen før han smeller i gang konserten med låta «Jackie Leven sier det snart vil snø» fra fjorårets plate.

- Det er gøy å spelle på et sted det tidligere har bodd kuer, gliser Henriksen etter å ha spilt et par låter.

Fyr i fjøset

Henrik Maarud har tilført Babylon-soundet noen passe doser industriell støy og elektroniske lyder. Produsenten er med som gjestemusiker denne kvelden og har rigget opp diverse bokser og elektroniske duppeditter. Thåstrøm ble nevnt som en viktig inspirasjonskilde under «platebadet», og flere av de nye låtene er tydelig inspirert av svenskens musikalske univers. I tillegg til de faste medlemmene blir vi også introdusert for Kenneth Bjørdal på diverse tangent-instrumenter og Arne Fjeld Rasmussen på munnspill. Munnspill og orgel får lov til å krydre flere av låtene denne kvelden.

De ferske låtene fra «Verden av i går» veksler mellom heftig rockeøs, til mer nedstrippede og nære. «33 1/3» er et eksempel på førstnevnte og det er under fremføringa av den at fjøset tar fyr.

- Jeg er larmen og vreden i et rockeband, messer Levi Henriksen mens resten av musikerne presser instrumentene til bristepunktet.

Storebror

Det var ikke alltid så greit å være pinsevenn i Kongsvinger og på Granli på 70-tallet, forteller Levi Henriksen fra scenen. Det ble en del mobbing, de store gutta trua med bank og rappa skolesekken min og slikt, fortsetter han. Da var det greit å komme til et sted der man følte seg hjemme. I musikken. Det var viktig å kunne dra inn til Kongsvinger og bla seg gjennom en bunke plater på platebutikken. I bunkene med plater fant jeg meg noen storebrødre, Tom Petty var en slik storebror og nå er storebroren min død, sier en rørt Henriksen fra scenen.

Plata «Verden av i går» ble gitt ut på Tom Pettys 67 års dag. Låta «Thomas Earls salme # 209» fra Babylons debutalbum, som er Henriksens hyllest til denne artisten, blir spilt med en ekstra dose fandenivoldskhet denne kvelden.

- Det at vi kun har gitt ut albumet på cd og vinyl, og foreløpig ikke digitalt, kan sees som en gest til Tom Petty. Petty var veldig skeptisk til platebransjen. Dette er vår hyllest til det fysiske formatet, sier en svett Henriksen.

Brillesangen

Konserten går mot slutten. Polyesterskjorta til Levi Henriksen sitter klistret til kroppen. Han og bandet mottar heftig applaus etter å ha fremført nok en rockelåt. Bandet forlater rampelyset. Levi Henriksen kommer tilbake alene med et ark i hånda. Han forteller at det nå er tid for å spille låta «Brillesangen». Under «platebadet» tidligere på kvelden, fortalte han at han foreløpig kun hadde fått strålende anmeldelser for det nye albumet. I forbindelse med dette fortalte Henriksen at alle anmelderne spesielt hadde nevnt platas siste låt, en låt som hadde fått samtlige anmeldere til å gråte.

- Til og med jeg klarer ikke å lære meg alle sangene utenat, sier han og setter på seg noen store lesebriller.

«Brillesangen» begynner rolig med noen merkelige hval-aktige lyder signert produsent Maarud. «Vi har opplevd noen begynnelser sammen, det er slik jeg ser for meg slutten», snakkesynger Henriksen på sin karakteristiske måte. Henriksen fremfører en hymne fra et tenkt dødsleie. En kjærlighetshistorie fortalt fra en døendes manns perspektiv.

- Jeg skal legge meg ned og vente på deg en siste gang, sier den døende mannen i et lystig refreng som står i sterk kontrast den tårevåte historien. Låta avsluttes med en virvar av elektroniske lyder, før den plutselig bråstopper.

I likhet med anmelderne som Henriksen refererte til tidligere denne kvelden, renner tårene hos publikum i det gamle fjøset.

«Tårer» og «Trampeklapp i fjøset»

Etter «Brillesangen» står publikum og klapper. Levi Henriksen og bandet tar sats for enda et ekstranummer. Eller var de allerede unnagjort? Jeg husker ikke. «Brillesangen», eller «Legge meg ned å vente» som den heter på baksiden av coveret, satte meg såpass ut at jeg glemte å notere mer på blokka. Ordene «Tårer» og «trampeklapp i fjøset» er det siste som står er notert på blokka mi.

Klokka er nesten halv to da jeg parkerer bilen utenfor blokka vår på Nesodden. Den nye skiva til Levi Henriksen & Babylon Badlands har snurra to og en halv gang på vei hjem. Rockeren Levi Henriksen har aldri vært bedre enn han var i kveld. Og bandet har aldri vært tøffere.

[omstreifere-blog]

Tateren Elias Akselsen har en unik framføring av tekstene han synger. I Bøler kirke fylte han rommet til randen med stemmen sin. Når han synger er det en tidsreise bakover. Den er vond og sår, men også vakker. «Jag er på vandring gjennom livet. Pilgrim jag er på resan her».

Foto: Martin Guttormsen Slørdal

[omstreifere-blog]

Kjetil Furuberg hadde hodet fullt av sørstatrock. Så oppdaget han tekstene i countrymusikken.

Tekst og bilder: Omstreifere

Kjetil Furuberg trasker inn på Røgden Bruk, i hjertet av Finnskogen. I to bæreposer fulle med LP-plater ligger deler av Furubergs musikalske oppdagelser og historie. Men musikkinteressen starta langt unna sørstatsrock og country.

- Foreldra mine husker at jeg var glad i Sven Ingvars og The Beatles. Jeg liker ikke å prate om Beatles i dag. Jeg synes ikke det er noe givende å høre på, forteller Furuberg

Legendarisk radioprogram

I snart 30 år har Fururberg vært en av bidragsyterne på Radio Kongsvingers legendariske musikkprogram, Capricorn. Mange musikkinteresserte mennesker på Kongsvinger har jobbet med programmet i løpet av disse årene. Sammen med kompis og kollega Bjørn Storeide har Kjetil Furuberg vært med hele veien.

- I begynnelsen kalte vi programmet Sørstats-Rock. Vi mente at dette var en sjanger som var forbigått på norsk radio. Jeg ble lært opp i teknikken og kjørte den i begynnelsen, sier han

Etter hvert begynte Furuberg å lage egne musikkprogram. Han husker ikke hvilket årstal dette var, men han husker det var andre metoder for å lage radio på den tida.

- Jeg husker at vi satt med spolebåndopptakere og skjøta bånda med tape. Idag spiller vi rett fra Spotify eller Youtube, forteller Fururberg.

Etter et år skiftet radioprogrammet navn til Capricorn. Marshall Tucker Band, Allman Brothers Band, Charlie Daniels Band var sørstatsrock Furuberg spilte mye. Men så møtte han Tor Erling Martinsen. Martinsen hadde radioprogrammet “Huset på prærien”. Han bidro med musikk i Capricorn og da var Kjetil Furuberg solgt.

- Jeg husker spesielt at han spilte “Angel from Montgomery” av John Prine. Hvorfor har ikke jeg hørt dette før, tenkte jeg, mimrer Furuberg.

Musikkliv i Kongsvinger

Musikkmiljøet i Kongsvinger var oppegående og aktivt på 70 og 80-tallet. Byen hadde Glåmdalen musikkforum som drev med alternativ rock. Så kom Capricorn.

- Før det ble et radioprogram var det en platesamlerklubb. Vi leide et lite lokale, kom sammen og spilte musikk for hverandre, sier Furuberg.

Kompisen til Furuberg, Bjørn Storeide jobbet en stund i en platebutikk som het Epa foto og musikk. Det var en under pari musikkbutikk, ifølge Furuberg. Men så begynte Storeide å ta inn sørstatsrock og blues langs Glomma.

- Han klarte å skape et miljø i den platebutikken. Han tok inn artister som Marshall Tucker Band og Grateful Dead. Da gikk omsetninga opp. Butikken ble en hovedleverandør til musikkinteresserte på Kongsvinger, mener Furuberg.

En av historien fra Epa musikk og foto er historien om LP-boksen til The Allman Brothers Band fra 1989, “Dreams”. Det var seks LPer i boksen. Bjørn Storeide bestilte 45 bokser fra plateleverandøren. De ble nervøse og mente at platebutikken aldri klarte å selge alle de boksene. Men Storeide hadde allerede forhåndssolgt 40 bokser.

- Hvis det finnes et sted i Norge det det er tettere mellom Dream-boksene til Allman Brothers Band vil jeg se det skriftlig, humrer Furuberg.

Rævkjørt platebransje

Kjetil Furuberg hører også på norsk country. Den siste plata til Roger Græsberg og Foreningen, Triste Sanger og Vals, har Fururberg venta på.

- I sommer hørte jeg de spille et en hel konsert. Da skjønte jeg at dette ville bli bra. Bandet har blitt så tight og fint. Steelgitaristen i bandet, Krister Skadsdammen, har vokst divisjoner, sier Furuberg.

Kjetil Furuberg synger på en sang av Gillian Welch når han oppsummerer hvordan platebransjen har blitt for dagens artister. “Someone hit the big score. They figured it out. That we're gonna do it anyway. Even if it doesn't pay”, synger Furuberg inne på Røgden Bruk. 

- Artister tjener mindre på musikken i dag, og platebransjen er rævkjørt. Det er på turné de gjør penger. Men uansett har musikere et innebygd behov for å skrive og framføre musikken sin, avslutter Kjetil Furuberg.

[omstreifere-blog]

Omstreifere oppsummerer det norske musikkåret

Vi har laga en liste med våre tjue norske favorittalbum fra 2016. Året som snart er omme, har med våre øyne, vært et usedvanlig godt musikk år. Norske album med god country og tilhørende sjangere har fått oss til å juble, vrinske og gråte.

For å få med alle våre favorittalbum har vi laget ei liste med 20 album. Den var egentlig lang som en skogsbilvei på Finnskogen, men etter slåssing og heftige diskusjoner har vi kommet frem til denne eminente lista:

Trykk her for spilleliste.

1. «Hearing Colours Seeing Noises» - Signe Marie Rustad

Allerede i januar i år forstod vi at Signe Marie Rustad hadde noe stort på gang. Rustad slapp singelen «The Truth», en ekstremt fengende poplåt. Sangen fikk til og med sindige skjeggete menn til å danse. Etter sommeren kom endelig albumet «Hearing Colours Seeing Noises», Rustads andre utgivelse så langt.

Albumet byr på neddempa og hjerteskjærende toner. Dette er americana blanda med folkemusikk og ulike psykedeliske krumspring. Stemmen til Rustad er vakker, tekstene er originale og hun har fått med seg en gjeng dyktige musikere. Dette er etter Omstreiferes mening et nærmest fullkomment album.

2. «Different Stars» - Sugarfoot

I mai slapp countryrockerne i Sugarfoot sitt nye album «Different Stars». Albumet ble spilt inn i Joshua Tree i California i høsten 2015.

Omstreifer-Henning fikk sitt første møte med bandets nye sanger da de hadde slippfest på utestedet Internasjonalen i slutten av mai. De nye låtene fikk han til å vrinske høyt og han rapporterte om den beste konsertopplevelsen så langt i 2016. Denne konserten står igjen som en av de beste musikalske opplevelsene i år.

Albumet er et av de mest spilte albumene i Omstreifere-redaksjonen. Bandet følger opp sin forrige skive «Big Sky Country» (2014) og de skuffer neimen ikke. Dette er en utsøkt syrecowboyrock som fortjener en plass i enhver platesamling.

3. «Langen Ro» - Geir Sundstøl

Etter å ha spilt med en drøss av de største artistene i Norge i en årrekke har strengemagikeren fra Halden endelig begynt å gi ut album på egenhånd. I fjor slapp han sin flotte debutskive «Furulund», og i år fulgte han opp med den enda sterkere plata «Langen Ro». Sundstøl gir oss åtte instrumentale reiser der du oppdager nye lag for hver gang du spiller plata. Stillfaren og vanvittig vakker musikk. Sjøl beskriver Sundstøl musikken sin som «undervannsmusikk».

4. «Det beste bandet i himmelen» - Levi Henriksen & Babylon Badlands

Omstreifere liker å sette kursen mot de dype skogene på innsiden av Kongsvinger. Vi har aldri dratt til skogen uten at Levi Henriksen har blitt spilt på anlegget i bilen, det har nesten blitt et rituale. Omstreiferes forventninger var store da vi fikk nyss om at det var en ny plate med nytt band på gang. Omstreifere var tilstede da Levi Henriksen & Babylon Badlands debuterte foran et fullsatt samfunnshus i Levi Henriksens hjembygd Granly høsten 2015. Det ble et møte med nye låter og en ny måte å høre Levi Henriksen fremføre sanger på. Tidligere har han i større grad snakke-sunget tekstene, klimpret på bassen og overlatt mye av vokalen til Thomas Mårud. I sitt nye band tar Henriksen seg av vokaljobben selv. Bassen er lagt på hylla, Mårud er ikke lengre med i bandet og Levi Henriksen fremstår som den frontfiguren han kler å være. 

Vi opplyser at Omstreifere laget musikkvideo til låta «Wilko Johnson vet han snart må dra».

5. «The Farmer Trilogy» - Jack Stillwater

På tre EP’er har Jack Stillwater latt oss følge et knippe utvandrere fra de forlot gamlelandets karrige forhold og tok fatt på den harde reisen over dammen til Amerika. Der forsøker de å skape seg et nytt liv i mulighetenes land. Disse tre Ep’ene utgjør albumet «The Farmer Trilogy». Jack Stillwater beviser med fullførelsen av dette prosjektet at de er et av landets beste americana-orkestre.

6. «Bård & Børre Band» - Bård & Børre Band

Bård & Børre Band var med på listene våre da Omstreifere oppsummerte musikkåret 2015, med sangen «Deg eg vil ha» fra Ep’en «Sanger i E». De fem låtene fra fjorårets Ep samt seks nye låter ble i mai i år slått sammen til debutalbumet «Bård & Børre Band». Det høres ut som om Bård og Børre tar oss med på nachspiel på et gammalt bedehus. Der oppe ved siden av korset henger bilder av Hank Williams, Robert Johnson og Tom Waits. Vi blir servert kald pils og whisky. På scena spiller de nykomponerte salmer, skranglete countrylåter og skitten blues i en herlig blanding. Bård & Børre Band gir oss et glimt av paradis på jord med denne plata.

7. «Blondt i blondt» - Tom Roger Aadland

Tom Roger Aadland har gitt seg i kast med å oversette Dylans fantastiske «Blond On Blond» til nynorsk. Oversette blir forresten en altfor upresis beskrivelse av Aadlands jobb med dette materialet, mener vi. Aadland har gjendiktet Dylans låtunivers på en usannsynlig bra måte. Låtene blir tøft spilt også. Dette albumet er obligatorisk for alle Dylan-kjennere.

8. «When My Man Comes To Town» - Hege Brynildsen

Plata «When My Man Comes To Town» er haldenseren Hege Brynildsens tredje utgivelse. Albumet har høstet meget gode kritikker og anmeldere har sammenliknet henne med storheter som Dolly Parton, Iris DeMent og Emmylou Harris. Instrumentene på innspillingen blir håndtert av kremen i Haldens rootsmiljø (og det sier ikke lite), samt amerikaneren Fats Kaplin. Platas tre første låter er etter vår mening den beste åpningen av et norsk album på lang tid. Omstreifere var tilstede på Pokalen i Februar da Brynildsen presenterte sitt nye album for Oslo-publikumet. Hun og bandet ga oss en fantastisk konsertopplevelse.

Les Omstreiferes rapport fra slippfest på Pokalen. Trykk her.

9. «Gode Liv» - Stein Torleif Bjella

Omstreifere kåret «Etableringsfasen» fra plata «Gode Liv» til ukas låt i uke 41. I den forbindelse skrev Henning noen ord om plata og det kom ganske tydelig fram at de høye forventningene til denne utgivelsene ikke innfridde helt. Bjella har gitt ut mer helstøpte album enn «God Liv», men som låtskriver er visesangeren fra Øvre-Ål i særklasse. En ny Bjella-utgivelse er alltid en stor begivenhet.

Henning oppsummerer sin beskrivelse av albumet slik: «Årets Bjella album er totalt sett hans svakeste i karrieren, men dersom jeg skulle satt sammen en «Best of»-samling med Bjella-låter hadde flere av sangene fra denne plata vært helt i toppsjiktet».

10. «Gospel For Non-Belivers» - Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars

I November ga Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars ut albumet «Gospel for Non-Belivers”». Dette er Rodeostjernenes femte album og deres klart beste så langt. Et helstøpt countrygospel album for både troende og ikke troende.

11. «Vinyl and a Heartache» - Darling West

Darling West starta den norske platehøsten med å gi ut et meget bra album. Omstreifere var begeistret for debutalbumet «Winter Passing» som kom i 2014. På årets album har de løfta seg noen hakk. Dette er et album med ni glimrende countrylåter. Tittellåta «Vinyl and a Heartache» er vår klare favoritt.

12. «Coming Home» - Lucky Lips

Bandet Lucky Lips med Malin Pettersen har holdt på i mange år, og de har flere utgivelser på baken. Her har de rendyrket stilen og laget et skikkelig fint countryalbum. «Coming Home» er en plate som fenger fra første trommeslag og får oss til å smile fra øre til øre. Flere av låtene er på høyde med det beste som blir gitt ut i Nashville om dagen. Ja, og da mener vi fra riktig side av Nashville.

13. «Blant fiender og venner» - Tommy Tokyo & De Bipolare

Tommy Tokyo synger på morsmålet og bandet hans har skifta navn til De Bipolare. Artisten har alltid hatt samfunnsengasjerte tekster, men budskapet treffer hardere nå som han synger på norsk. Tekstene hans kommer tydeligere frem. Det er deilig å høre en artist som refser samfunnet uten at det blir kleint. Artisten har klare meninger om rovdrift på jorda vår og tiltaksløse politikere. Låtene til Tommy Tokyo handler like mye om personlige som samfunnsmessige problemer. Om kampen mot angst og noia. Behovet for å ta seg sjøl i kragen og karre seg opp av gjørma. Om å snuble og reise seg igjen. Tommy Tokyo er en god låtskriver men har aldri vært en bedre låtskriver enn på denne plata.

14. «White Desert Blues» - The Northern Lies

Countryrockerne med base i Tromsø følger opp det krititerroste albumet «Midnight Medicine» fra 2013, med et nytt helstøpt album. Årets plate er etter vår mening noe mer ujevn enn debutplata. Men albumet har mange høydepunkt. Låter som «Dagger Moon» og åpningslåta «White Desert Blues» er noen av de fineste norske låtene som er gitt ut i år.

I november kom den triste beskjeden om av vokalist og låtskriver Henry Johnsen måtte gi tapt for lang tids sykdom.

15. «Dingus» - Dingus

Omstreifere ble oppmerksomme på denne gjengen fra Drammen i 2014 da de gå ut de fine singlene «Time To Lose» og «Wanderer». Siden den gang har de sluppet flere singler med akkurat passe trist americana og countryrock. Eller drammenicana om du vil. I november kom endelig debutalbumet «Dingus». Fire av singlene har fått plass på plata. Bandet har flere låtskrivere og medlemmene bytter på vokalistjobben, dette gir Dingus et spennende og variert uttrykk. Dette unge bandet har levert et strålende debutalbum, og vi gleder oss til å høre mer fra disse gutta.

16. «Songs From the 21st Century» - The Late Great

Frontfigur Tor Thomassen i bandet The Late Great har utgitt en solid folkrock skive, med noen fantastiske singler. Albumet åpner tøft og bandet byr på mange fine låter, men plata inneholder også noen nedturer, synes vi. Hadde flere av sporene holdt samme standard som starten hadde plata etter vår mening fortjent klassiker-status. Det blir spennende å følge med på dette bandet neste år. De har noe spennende på gang.

17. «To Little To Late» - Empty Bottles Broken Hearts

Det Bergen-baserte bandet Empty Bottels Broken Hearts har i flere år pakka hatter, cowboyskjorter og instrumenter og dratt på hyttetur. På disse turene har de jobba med en oppfølger til debutskiva som ble utgitt helt tilbake i 2011. I april fikk vi endelig høre hva bandet har puslet med på hytteturene. Bandet ga oss en samling av nydelig småskakk countrymusikk. Dette er på ingen måte nyskapende, noe som garantert heller ikke er poenget, men en god samling gammaldags som oser av sjarmerende countrymusikk.

18. «Young Blood» - Lady Hardanger

Lady Hardanger har et helt særegent uttrykk. Hva skal man kalle denne musikken? Hippicountry kanskje? Americana blanda med norsk folkemusikk, med fine pop-refreng. Det er jo heller ikke så viktig hva man skal kalle dette for. Det svinger som bare pokker. Skakt og rart. Vokalistene Ingeleiv Berstad og Anne Lise Frøkedal fronter denne gjengen.

19. «Lone Star State Of Mind» - Bo Outlaw & Løiten Twang Depot

Cowboyene fra Løiten er tilbake. I fjor slapp Løiten Twang Depot debutalbumet «Trouble Train» som havnet på Omstreiferes liste over årets beste album. Nå er gutta igjen aktuelle med ny plate og serverer oss en ny dose truckercountry. På sin nye plate «Lonestar State of Mind» finner de ikke opp kruttet på nytt, men det kruttet de har bruker bandet helt riktig. Rykter vil ha det til at plata skal utgis internasjonalt, og det er nok derfor bandet nå frontes av mystiske Bo Outlaw i stedet for Bjørn Flaaseth.

Omstreifere var tilstede da Bo Outlaw & Løiten Twang Depot spilte på Oslo Americana Sessions på Buckley tidligere i år. Trykk her for å lese saken.

20. «The Kneeling» - Hotel Hotel

Hotel Hotel er Vegard Urnes soloprosjekt. Urne er nok bedre kjent som et av medlemmene i Honky Tonk-orkesteret Empty Bottles Lonely Hearts, et band som er presentert lengere oppe på denne lista. Hotel Hotel har sluppet et album full av deilig deppecountry. Her er det bare å finne åpne ei flaske rødvin, synke ned i go’stolen og la melankolien ta deg.

[omstreifere-blog]

Omstreiferes 30 utenlandske favorittalbum fra året 2016

1. «Midwest Farmer’s Daugther» - Margo Price

2. «American Band» - The Drive-By Truckers

3. «A Sailor’s Guide to Earth» - Sturgill Simpson

4. «Mosey» - Daniel Romano

5. «Scheherazade» - Freakwater

6. «Unseen» - The Handsome Family

7. «Luke Bell» - Luke Bell

8. «Silver Tears» - Aaron Lee Tasjan

9. «Lovers and Leavers» - Hayes Carll

10. «Got Dressed Up to be Let Down» - Jack Grelle

11. «My Gospel» - Paul Cauthen

12. «The Narrows» - Grant-Lee Phillips

13. «I’ve Got a Way» - Kelsey Waldon

14. «Innocent Road» - Caleb Klauder & Reeb Willms

15. «The Ghosts of Highway 20» - Lucinda Williams

16. «Between the Moon & the Midwest» - Austin Lucas

17. «Dori Freeman» - Dori Freeman

18. «Only a River» - Bob Weir

19. «Upland Stories» - Robbie Fulks

20. «Fern Girl & Ice Man» - The Lowest Pair

21. «Shine on Rainy Day» - Brent Cobb

22. «Weight of the World» - Western Centuries

23. «For Better, or Worse» - John Prine

24. «Who Will Be Next?» - Joe Purdy

25. «You Want It Darker» - Leonard Cohen

26. «Full Circle» - Loretta Lynn

27. «Cleveland Summer Nights» - Wink Burcham

28. «My Piece of Land» - Amanda Shives

29. «Life in the Dark» - The Felice Brothers

30. «Strange Country» - Kacy & Clayton

[omstreifere-blog]

Omstreiferes norske favorittlåter fra året 2016

Dette året har bydd på eksepsjonelt mye bra norsk musikk. For oss som elsker americana, country og beslektede sjangere har hver måned vært en fest, og vi har rett og slett kunnet fråtse i fantastisk musikk.

Omstreifere har satt sammen en liste med våre 30 norske favorittlåter fra året 2016.

 1. «The Truth» - Signe Marie Rustad

2. «Jeg skal stå på perrongen» - Levi Henriksen & Babylon Badlands

3. «When My Man Comes To Town» - Hege Brynildsen

4. «Waiting for the Mountain to Fall Apart» - Sugarfoot

5. «Don’t Know Where I’m Bound» - Jack Stillwater

6. «Lyden av Hjul» - Roger Græsberg & Foreningen

7. «Los» - Geir Sundstøl

8. «Gravblues» - Bård & Børre Band

9. «Etableringsfasen» - Stein Torleif Bjella

10. «Sitje fast i Strileland med sentrumsblues i kveld» - Tom Roger Aadland

11. «Vinyl and a Heartache» - Darling West

12. «Wrong Side Of A Lie» - Lucky Lips

13. «White Desert Blues» - The Northern Lies

14. «Seven Bright Seas» - The Late Great

15. «She Is No Good» - Lady Hardanger

16. «Jesus Will Save You» - Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars

17. «Hotels and Highways» - Dingus

18. «Pay Up My Man» - Jonas Aasen & The Wranglers

19. «Sov nå» - Frode Granum Stang

20. «Annerledeslandet» - Tommy Tokyo & De Bipolare

21. «Waiting for the Morning Light» - Hotel Hotel

22. «Lonestar State Of Mind» - Bo Outlaw & Løiten Twang Depot

23. «Don’t Hide Your Tears» - Empty Bottles Broken Hearts

24. «Ragged Earth» - Bluebird’s Ghost

25. «Summer In Toulouse» - Torgeir Waldemar

26. «De e’ ikkje Råkk ‘n Råll» - Kim Laland

27. «Grey» - Silver Lining

28. «Finnskogvegen» - Erik Lukashaugen

29. «She’s My Baby» - Country Heroes

30. «Nothing More Than Clay» - Johnny Red & The Prayerhous People

30. «Sult» - Kåre Indrehus

[omstreifere-blog]

Unnskyld, Europa!

Det amerikanske bandet Freakwater sier unnskyld til alle som kommer og hører på musikken deres.

Tekst og foto: Henning Benjaminsen

Mørke tider

Inne på Buckleys står vokalist Janet Bean og beklager overfor publikum den politiske situasjonen i hjemlandet. Det har de gjort på alle stedene de har spilt på denne siste turneen.

- Det er mørke tider i USA. Vi hadde håp, vi hadde Bernie og så gikk alt til helvete, glefser Janet Bean fra scena, og sikter til Donald Trumps forsøk på å nå det ovale rom.

 American Apology Tour

Freakwater har kalt turneen for American Apology Tour. Bandet som blant annet består av nevnte Janet Bean og Catherine Irwin er kjent for sine særegne harmonier. I et nylig intervju publisert på nettstedet RedLineRoots.com sier Janet Bean at de to musikerne muligens ikke harmoniserer i det hele tatt. Ifølge intervjuet synger Bean og Irwin som om det står om livet. De sammenlikner musikken sin med å sitte i en livbåt.

 Og det synes jeg er et godt bilde av konserten på Buckleys denne kvelden. De serverer låter som høres ut som countrymusikk. Men det er også noe annet. Punkens fandenivoldske lyd blander seg med inderlig country.

Latter

Sangene er ofte så triste at det gjør vondt. Frontfigurenes ansikter vrir seg i smerte. Til høyre på scenen Anna Krippenstapel med fela si og Morgan Geer spiller elektrisk gitar. De fire musikerne får instrumentene nærmest til å gråte.

 Lydbildet høres ut som en blanding av The Carter Family og The Handsome Family. Når låtene ebber ut kommer smilene, og de sarkastiske kommentarene hagler frem og tilbake mellom Bean og Irwin.

 - Vi har blitt plassert på et hyggelig hotell med utsikt til Operahuset, veldig vakkert smiler Bean.

­- I foajeen serverte de suppe, nydelig suppe, er det sånn i alle hoteller i Norge, spør Irwin.

 Når hun ikke får noe fornuftig svar resonnerer hun seg frem til at suppa sikkert ikke var gratis likevel. Nei, betjeninga synes sikkert bare synd på oss og hadde ikke hjerte til å ta betaling av en gjeng naive amerikanere.

 - Det er så mange gamle ting her i Europa, sier Irwin etter en annen låt.

- Gamle slott, gamle stein hauger og ruiner. Dette har vi ikke i Amerika. Hvis noen hadde funnet noe slikt har nok myndighetene begravd det langt ute i ørkenen et sted, sier Bean fra scenen.

Rasende avslutning

Det er mellom låtene Freakwater uttrykker seg direkte om det som skjer i hjemlandet deres om dagen. Vi ser ikke et like klart politiske budskap i tekstene. Men mange av låtene kan tolkes som kommentarer til urettferdighet og forakt mot politikere.

 I animasjonsvideoen til videoen til låta «What the People Want» fra Freakwaters siste utgivelse møter vi en dame med skaut og brun hud på en buss. Hun er tydelig på flukt. Flukten blir stanses av mannlige silhuetter i mørket. Bussen kjører videre uten dama og mot slutten av videoen passerer bussen en plakat med bilder av savnede kvinner med utenlandsk utseende.

 - Sanger om politikk er veldig, veldig vanskelige å skrive. Jeg synes det er best å la ting være litt abstrakte, uttalte Irwin i et intervju med nettmagasinet No Depression i februar i år.

 Bandet avslutter kvelden med en rasende versjon av Black Sabbats «War Pigs»; «Politicians hide themselves a way, they only started the war,» hyler duoen mens instrumentene blir til et rasende ulvekor.

Kommer tilbake hvis det går til helvete i USA

På sitt første besøk i Norge noensinne spilte Freakwater for maks tjue mennesker. Da var dørvakt, bartender og lydmann medregnet. Likevel var det kø foran bordet med plater og t-skjorter etter konserten.

 Etter at min sjutommer var blitt signert følte jeg det var på sin plass med en unnskyldning.

 - Dere unnskylte dere på vegne av det amerikanske folk, nå er det min tur. Unnskyld på vegne av det Norske folk for det begredelige oppmøtet. Dere hadde fortjent bedre.

- Det var en fin kveld, ler Bean. Ja det var hyggelig, understreker Irwin diplomatisk.

- Lykke til med valget!

- Ja, vi kommer til å trenge hjelp fra alle mulige gode krefter. Hvis det går til helvete kommer vi garantert tilbake, og da blir vi her for alltid, smiler Bean.

Faktaboks

Bandet Freakwater har holdt det gående siden slutten av 80-tallet.

Bandet frontes av duoen Janet Bean og Catherine Irwin.

Bean spiller også i bandet Eleventh Dream Day. I tillegg til dette har Bean og Irwin gitt ut to soloalbum hver.

Freakwater har til nå gitt ut ti album. Bandets siste album «Scheherazade» ble sluppet i februar i år på Bloodshot Records.

 Freakwater spilte blant annet låta “Good for Nothing” fra albumet “End Time” som ble utgitt i 1999.

[omstreifere-blog]

Ottar la sin store hånd over Buckleys

Countrylegenden og leder av Norsk Amerikana Forum Ottar ”Big Hand” Johansen introduserte oss for sin nye konsertserie, Oslo Americana Sessions.

 Tekst og foto: Henning Benjaminsen

 En fredag i måneden vil to band eller artister få en time hver til rådighet på scenen. Duoen Jørgen & Jørgensen og bandet Bo Outlaw & Løiten Twang Depot fikk æren av å underholde under historiens første utgave av Oslo Americana Sessions.

 Fra barokk til støyrock

Espen Jørgensen og Jørgen Kværndal Olsen i duoen Jørgen & Jørgensen er i ferd med å avslutte lydsjekken. Konsertstart er ikke før om en drøy time og jeg benytter muligheten til å slå av en prat med Espen Jørgensen.

 - Da jeg venta på skyss inn til Oslo i dag, hørte jeg på Steel Panther. Et glam metal-band med drøye tekster, veldig tøft! Skriv det ned på blokka di, sier han.

 Drammenseren har spilt i en rekke forskjellige konstellasjoner og har leflet med en rekke forskjellige sjangere. Jørgensen har fått Spellemannsprisen med pop-rock bandet Green Cortinas, spilt i backingbandet til Somebodys Darling og har turnert med artister som Unni Wilhelmsen og Jonas Fjeld. Han er del av støyrockmiljøet her i landet og er opptatt av heavymetal. Espen Jørgensen forteller at han i en periode dedikerte seg til barokkmusikk. Han bodde en periode i Tyskland for å lære seg denne musikken.

 - Musikksmaken min er schizofren, ler han.

New Orleans

Espen Jørgensens musikkinteresse ble vekket da han bodde i New Orleans i barndommen. Han kommer fra en misjonsfamilie og foreldrene hans var tilknyttet sjømannskirken i musikkbyen på østkysten i USA. Her fikk han oppleve skikkelige konserter for første gang og ble facinert av gatemusikanter.

 Duoen Jørgen & Jørgensen har eksistert siden 2013. Jørgensen traff Jørgen Kværndal Olsen i musikkmiljøet i Drammen.

 - Jørgen er en bluestype og han måtte gå noen runder i tenkeboksen før han ble klar for dette prosjektet, smiler han og titter bort på kompisen som står like bortenfor oss.

 Espen Jørgensen hadde falt pladask for musikken til Gillian Welch et par år tidligere, og sier at møtet med denne artisten fikk han til å sysle med amerikansk bluegrass og folkemusikk igjen.

Strømsåstunnelen

Jørgen & Jørgensen ga ut singelen ”Strømsåstunnelen” i 2014. Låta ble godt mottatt, gutta fikk spilletid på radio og ble invitert med som oppvarmingsband på turné med Hellbillies samme år. I fjor utga Jørgen & Jørgensen sitt debutalbum ”Tia åpenbarer”. Espen Jørgensen har et ambivalent forhold til singelen fra 2014.

 - Låta er kul den, veldig bra produsert og spilt inn sammen med veldig dyktige folk. Men jeg føler at publikum forventer mer av det samme, og det er litt synd hvis publikum kun skal forbinde oss med denne låta. Albumet ble kanskje litt annerledes enn folk forventet, smiler han og tar en slurk av halvliter-glasset.

 Kofte-sponsor

Duoens første låt hadde klare bluegrass-referanser, mens debutalbumet endte opp i visesjangeren. De fleste av låtene skrev Espen Jørgensen i løpet av et par uker

- Jeg er veldig stolt av plata vi spilte inn. Låtene er gjendiktninger av sanger vi setter pris på. Her finner du tolkninger av sanger fra Richard Thompson, Gillian Welch og Tony Rice. På drammensdialekt, forklarer han.

 Espen Jørgensen forteller at duoen i forkant av dette prosjektet jobbet mye med å finne den rette sounden for låtene sine og at de har vært beviste på hvilken estetikk de skal omgi seg med.

 - Vi ville fremstå litt sånn 60-talls-aktig. Med lusekofte og greier. Ja, vi ble sponsa av Dale. De sendte oss gratis kofter. Folk spør stadig om de koftene ikke er jævla varme å spelle i, ler han.

 Strengemagi

Koftene la gutta igjen hjemme denne seinsommer kvelden på Buckleys. Jørgen & Jørgensen, bevæpna med hver vi akustiske gitar, i mellom de to er det plassert en slik gammel mikrofon som man kjenner igjen fra gamle countryshow på 50-tallet. Fingrene farer over strengene og øynene er lukket i konsentrasjon. Jørgen & Jørgensen serverer oss strengemagi av ypperste klasse.

 Duoen spiller hovedsakelig låter jeg kjenner igjen fra debutalbumet. Men de byr også på noen låter de ikke fikk plass til, eller fikk lov til, å ha med på ”Tia åpenbarer”. Låta ”På tide å dra nå” er en gjendiktning av en Tom Petty låt.

 - Tom Petty synest ikke vi skulle ha med denne låta på skiva. Han nekta rett og slett, ler Espen Jørgensen.

Tolker 90-talls helter

Kveldens mest uventa øyeblikk var duoens tolkning av Radiohead-låta ”Black Star”.

 - Skreller du vekk lag på lag med effekter og lyder, sitter du igjen med en nydelig bluegrass-låt, smiler Jørgensen og trår til med låta ”Stjernefall”.

 Duoen dropper å spille nevnte ”Strømsårtunnelen” denne kvelden. Etter en drøy time er første del av kveldens dobbeltkonsert over. Jørgen & Jørgensen bukker og mottar god applaus. Ottar ”Big Hand” ber om en liten pause til å rigge om scena. Han ber oss om å gjøre oss i stand til en skikkelig dose country fra Løiten.

 Cowboyer fra Løiten

Etter pausen introduserer frontfigur Bo Outlaw, eller Bjørn Flaaseth som han heter på fritida, bandet Løiten Twang Depot. Vokalist Bo Outlaw er en røslig kar kledd i sort, med hvit hatt. Resten av bandet har røde skjorter i 50-talls westernstil.

 Bandet spiller bredbeint country musikk, inspirert av helter som Walyon Jennings og George Jones. Bo Outlaw og gjengen hans har gitt ut to album på de drøyt tre årene de har spilt sammen. Det er færre folk foran scena nå enn før pausen. Flere var nok kommet for å oppleve duoen fra Drammen og mange har lusket seg ut i Oslo-natta. Cowboyene lar seg ikke forstyrre av dette og tår til med musikken sin. De gir det gjenværende publikummet på Buckleys en countryleksjon.

Lansering i USA

Etter konserten møter jeg den røslige frontfiguren bak scena. Skjorta er våt av svette og den har spjæra under den ene armen.

 - Hvem i alle dager er Bo Outlaw?

 - Det har jeg lurt på selv, humrer han.

 Bjørn Flaaseth forteller at bandet har vært flere turer til Nashville de siste åra. Bandets to plater er spilt inn i den legendariske countrybyen, og han har etter hvert fått en del kontakter i Nashville. Det kan være bandets siste utgivelse skal lanseres der.

 - De er ikke i nærheten av å kunne uttale navnet mitt, eller Løiten for den saks skyld. Så var det noen som kom opp med navnet Bo Outlaw. Jeg syntes det hørtes ganske så tøft ut. Da ble det sånn, gliser han.

Cowboy i rekkehus

Cowboyen fra Løiten bor i rekkehus og jobber som lærer. Han forteller at han har drevet aktivt med musikk i fire år, men han har hatt en dragning mot countrymusikken siden han var guttunge.

 - Jeg ble mobba for musikksmaken min på skolen. Når de andre gutta hørte på Ugly Kid Joe og sånt, hørte jeg på kassetter med Walyon, Johnny Cash og de gamle kara, smiler han.

 Permisjon fra jobben

Flaaseth forteller at han har ordna seg et års permisjon fra lærerjobben, han skal være mye i USA de neste månedene. Han har bestemt seg for å satse skikkelig på musikken.

 - Bandet og jeg skal nedover på en turné etter hvert, og jeg fiksa meg noen jobber sammen med folk jeg har blitt kjent med. Jeg har til og med blitt lova skikkelig betaling, sier han.

 Flaaseth har ikke alle detaljer på plass ennå og er litt hemmelighetsfull angående hvem han skal spille med og når dette skal skje. Men jeg føler meg sikker på at vi kommer til å høre mer fra “The Viking Cowboy”, som han kalles av sine amerikanske kolleger.

Ottar hopper inn i bildet

Idet jeg tar bilder av Løiten Twang Depot etter konserten kommer kveldens vert, Ottar «Big Hand», glisende mot oss. Han nærmest hopper foran kameralinsa og vifter med lapper som annonserer neste runde av Oslo Americana Sessions.

 - Vakke detta bra, spør han og skryter av banda som spilte denne kvelden.

 «Big Hand» forteller at de har booka en kveld hver måned frem til jul. Det vil primært bli presentert norske band eller artister som Norsk Americana Forum mener fortjener ekstra oppmerksomhet.

 - Nå må du skrive noe pent, sier han insisterende.

- Vi arrangerer Oslo Americana festival på Grefsenkollen 16. september, husk å nevn det i teksten din!

Neste runde av Oslo Americana Sessions finner sted på Buckleys 28. september. Da er det Hege Brynildsen og bluegrassorkesteret Onkel Tuka som skal spille hvert sitt sett.

[omstreifere-blog]

J.P. HARRIS- LEVDE SOM EN COUNTRYSANG

Først reiste han rastløst rundt i USA og levde omstreiferlivet. Så kunne han sette seg ned og skrive sangene sine.

Tekst og foto: Henning Benjaminsen

Hvem: J.P. Harris

Hva: Amerikansk countryartist på turné i Europa med bandet sitt The Tough Choices

Hvor: Utenfor Pokalen i Oslo før konsert

 På loffen

- Jeg har levd som en countrylåt siden jeg flytta hjemmefra i 14-års alderen, gliser Harris og drar hånda gjennom det imponerende skjegget.

 Klokka er snart halv ni denne overraskende varme søndagskvelden i september. J.P. Harris skal på scenen om en halvtime og jeg spør om hvordan han oppdaga countrymusikken. Som svar på dette begynner han på en lang historie om oppveksten sin.

Musikeren som vokste opp i Montgomery, hovedstad i delstaten Alabama, hørte mest på punk og rock og han spilte sjøl i et par punkband. Han dro hjemmefra og loffa på kryss og tvers av USA i mange år mens han tok forskjellige strøjobber og bodde på gata og hos folk han ble kjent med. Når han ble rastløs hoppa han på et tog og dro videre til små øde plasser.

- Jeg har alltid drassa rundt på en gitar og ble etter hvert opptatt av musikk som kunne spilles uten strøm, gjerne rundt leirbålet, forteller han.

Lærte om countrymusikken av gjetere

I en periode bodde han i Navajo-reservatet som ligger i grenseområdet mellom statene Arizona, Utah og New Mexico. Der jobbet han blant annet som sauegjeter. Harris forteller at en del av de eldre karene han møtte mens han sanka sau hørte på radiostasjoner med countrymusikk. Gjeterne kunne mange av de gamle countrylåtene på rams. Harris forteller at han på en måte har hatt en omvendt tilnærming til countrymusikken.

 - Først begynte jeg å synge andres sanger og lære meg teknikken. Så, mye seinere, begynte jeg å skrive ned sangene jeg hadde levd, sier han mens han blåser røyen fra en American Spirits sigarett over bordet.

 Fra gatemusikant til Nashville

Countrymusikken ble sakte men sikkert er stor del av J.P. Harris sitt liv. En periode spilte han på forskjellige gatehjørner i byene han besøkte. Etter hvert fikk han noen jobber på puber og små spillesteder. I begynnelsen tolka og fremførte han andres låter. Så fikk han mot til å spille sine egne låter for folk.

J.P. Harris har bodd mye på landsbygda i USA og at han har likt seg i de nordlige delene av kontinentet. Men etter hvert som han begynte å leve mer og mer som en musiker ble det tungvint å bo på landet. Etter å ha levd mesteparten av livet på små rare steder, begynte han å se seg om etter en by. Han trengte en base.

 - Først var planen å flytte til Austin. Men etter en lang telefonsamtale med en kompis, som la ut om byens musikkmiljø, i bestemte jeg meg for å flytte til Nashville, forteller Harris.

En by han bare så vidt hadde vært innom et par korte besøk tidligere. Harris fikk en bra leieavtale og i 2011 hadde plutselig fått seg basen han hadde drømt om etter mange år på veien.

- I Nashville kom jeg fort i kontakt med et musikkmiljø. Kule folk som fiksa ting sjøl. Alt fra spillejobber og innspillinger.

Etter å ha lova mora si at han skal bli boende i musikkbyen, solgte hun huset og flytta etter sønnen.

- Nå har jeg alt jeg trenger i Nashville, smiler han.

Gode kritikker

Etter noen måneder i Nashville fikk han samla sammen et band og spilt inn sin debutskive, «I’ll Keep Calling». Plata mottok gode kritikker og ble nominert til «The Best Country Album of 2012» på Independent Music Awards. I 2014 kom albumet «Home Is Where The Hurt Is» som også ble godt mottatt av kritikerne.

- For tida har jeg nok å gjøre. Bookingfolk ringer, og avtaleboka fylles opp. Når jeg ikke har spillejobber tar jeg på meg snekkerarbeid, fikser biler som har stoppa og sånn.

 J.P. Harris har ingen faste oppdragsgivere, ikke visittkort. Folk i musikkmiljøet ringer ham og Harris sier «ja» når han har mulighet.

- Det er alltid noen greier som må repareres, sier han og retter på den slitte capsen.

 Nye låter

Jeg spør Harris om han har planer om et nytt album og han forteller at han har masse nye låter klare.

– Denne gangen skal jeg ikke stresse med å få spilt inn plata. Jeg jobber med å ta det litt roligere. Før har jeg alltid vært styrt av impulser, rusha på for å få ting gjort. Plata kan godt vente, sier Harris.

 Foruten å spille Honky Tonk sammen med bandet sitt har Harris spilt en del sammen med Chance McCoy. Harris og McCoy har kjent hverandre lenge. De var kompiser før McCoy ble medlem av stadionbandet Old Crow Medicine Show.

– Det er befriende å reise rundt som en duo fra tid til annen. Dessuten er det kult å spille litt skikkelig bluegrass. Du skal heller ikke se helt bort i fra at det kan komme et duo-album etter hvert, røper han.

 «Litt av et spørsmål!»

Jeg ønsker å vite litt om de musikalske forbildene til J.P. Harris, hvilken musikk han er inspirert av.

- Phuu, det var litt av et spørsmål. Det tar en evighet å svare på det, sier han og sjekker mobilen.

– Jeg vil gjerne svare, men da må du nesten vente til etter konserten. Nå må jeg stikke en tur bak scena å kaste litt vann i trynet, sier han mens han stumper sigaretten og gjør seg klar til å spille.

 Under konserten svarer han egentlig mer enn godt nok på spørsmålet. I god countrytradisjon hyller han mange av forbildene sine. Han spiller ei låt av truckercountry-låtskriver Red Simpson, hyller Merle Haggard og Terry Allen, og spiller en røff versjon av en Waylon Jennings-låt.

Fra 400 til 15 fremmøtte

Dagen før han spilte på Pokalen spilte han for rundt 400 svensker. I dag er det 15 publikummere foran scena. J.P. Harris og bandet lar seg ikke påvirke av det dårlige oppmøtet og kliner til.

Sangene fra det omflakkende livet til J.P. Harris får god applaus og publikum humrer av historiene han forteller.

Etter konserten sier jeg at han svarte greit på spørsmålet mitt om inspirasjonskilder fra scena. Så begynner han å snakke om Red Simpson og Terry Allen.

- Jeg har vært heldig som har fått møte mange av heltene mine, sier han.

I USA har J.P. Harris spilt på store festivaler. Han blant annet har stått på scena med Gillian Welch og Dave Rawlings.

- Dette må stå i stor kontrast til å spille for et knippe folk i Norge.

– Dette var en kul kveld kompis. Det er fantastisk å få dra rundt å spille, kult å spille på små steder med få folk også, sier han.

Jeg tror J.P. Harris mener det han sier.

[omstreifere-blog]

Svensk-norsk countrykveld

Svenske David Ritschard och Krokodiltårarna samt norske Country Heroes og Roger Græsberg & Foreningen gjestet Pokalen i Oslo 14. Mai. Her er et lite fotoessay fra kvelden:

Foto: Henning Benjaminsen 

Country Heroes

Først ut denne lørdagskvelden var bandet Country Heroes med vokalist og låtskriver Jørund Vålandsmyr i front. Bandet ga ut debutsinglen ”Forsake this Heartache” på tampen av 2015. Country Heros spiller country trygt forankret i 50 og 60-tallet. Kun en håndfull mennesker var i salen da bandet begynte å spille. Men Country Heros avsluttet settet sitt til trampeklapp.

David Ritschard och Krokodiltårarna 

David Ritschard och Krokodiltårarna kom til Pokalen denne maikvelden med sin helt ferske debut-Ep, ”Svimmar för livet”, i bagasjerommet. Som Country Heroes er de også inspirert av 50-60-tallets countrymusikk. Den karismatiske frontfiguren Ritschard og resten av bandet poserte som sine gamle helter og forvandlet lokalet til et Grand Ole Opry i miniatyr. De svenskspråklige melankolske tekstene stod i sjarmerende kontrast til det humørfylte showet Ritschard og bandet ga oss fra scenen.

Roger Græsberg & Foreningen

Litt over klokka 23 trampet Roger Græsberg og hans forening inn i lokalet. Flere av bandmedlemmene kom direkte fra en hyllestkonsert til ære for musikeren Thomas Hansen, bedre kjent som St Thomas, som gikk bort i 2007. Roger Græsberg & Foreningen ga ut to singler i løpet av fjoråret. Debutalbumet er lovet i løpet av høsten. Frontfigur og låtskriver Roger Græsberg synger på norsk og gjør det med troverdighet og en god dose karisma, godt hjulpet av Unnveig Aas´s vokal.

[omstreifere-blog]

Inn ei grønn dør

Tjue mennesker var stappa inn i ei trang stue i Oslo for å høre Michael McDermott synge sanger fra et brokete liv.

Tekst og foto: Henning Benjaminsen

Etter litt leting finner jeg frem til riktig leilighet på Grünerløkka. På en grønn dør henger det en konsertplakat og instruksjoner om hvilken dørklokke man skal ringe på. I tredje etasje hører jeg summing fra en åpen dør. Jeg går inn. Ivrige fans fra miljøet rundt musikkbloggen Dust of Daylight har lenge forsøkt å få den amerikanske artisten Michael McDermott til Norge. Nå har de ordnet en miniturné for Michael McDermott som består av to huskonserter i henholdsvis Bergen og Oslo og en spillejobb i Odda.

Øl i plastposer

Ringeklokka uler rett som det er og kveldens vert og medarrangør Vibeke Sjøvold iler bort til dørtelefonen for å slippe publikum inn. Sjøvold er en sentral person i americana-og country miljøet i Norge. Hun jobber i Rootsy, et selskap som blant annet arrangerer konserter og turneer.

Sjøvold arrangerer også konserter sammen med en venninne under navnet Honky Tonk Honeys. I leiligheten finner de fremmøtte seg en plass og plukker opp en øl fra plastposene eller bagene de har foran seg. Det er fortsatt et par ledige plasser i sofaen, stolene er opptatt. Utover gulvet ligger det puter. Jeg finner ei pute med Graceland-motiv. 

Norsk americana

På det annonserte starttidspunktet er det litt over tjue personer i den lille leiligheten. Det hadde ikke vært plass til noen særlig flere. Noen har fått plass foran den åpne verandadøren og bak der igjen sitter det et par stykker ute på selve balkongen. Det var lagt ut tjue billetter til denne konserten og det har vært utsolgt i flere uker. Terje Espenes og Morten Huseby fra det norske americanabandet Jack Stillwater er kveldens oppvarmere.

-Dette er vår første huskonsert, sier vokalist Espenes.

-Ja, og den første konserten vi deltar på som er utsolgt, ler gitarist Huseby.

Etter en drøy halvtime, takker de to musikerne fra det kritikerroste bandet for seg, til god applaus.

Fra soverommet

Så står plutselig Michael McDermott foran oss. Det viser seg at han har vært i leiligheten hele tida. Han har vært «backstage», på Vibekes soverom. Kassegitaren henger over skuldra. Han introduserer seg, setter seg ned og begynner å spille. Etter første låt begynner McDermott å prate. Han veiver med armene mens han gir oss små anekdoter fra et liv som begynte med en skikkelig musikalsk opptur. Store aviser og magasiner presenterte han som den neste store og han hadde kontrakt med et stort plateselskap. Deretter ramlet han nedover stupbratte bakker. Han har en herlig galgenhumor og får publikum til å skratte. Historiene hans er ofte lengre enn den påfølgende låta. Når han fremfører de sterke låtene sine er det helt stille i leiligheten. Han har oss i sin hule hånd.

Sover på sofaen

På balkongen etter konserten forteller McDermott at han begynte å spille huskonserter på nittitallet. De siste årene har det blitt flere slike jobber på artisten.

- I USA er huskonserter ofte bedre betalt enn vanlige spillejobber på konsertsteder. Konsertpromotører tar somregel 30 prosent, forteller han.

Michael McDermott sier at det har blitt vanlig for artister i USA og spille slike konserter. Sjøl lever han greit av å være artist. Mange av spillejobbene er solojobber.

-Det er billigst å gjøre det på denne måten, og det er enklest å organisere. Man plukker med seg gitaren og setter av sted. Jeg overnatter ofte på en sofa, forteller McDermott.

I tillegg til solokonserter turnerer McDermott med bandet The Westies. Der er kona Heather Horton fast medlem.

-Det er mye dyrere å turnere med et band og elektriske instrumenter, og når alle utgiftene er trukket fra er det ikke så mye igjen av hyra, sukker McDermott, som for tiden er aktuell med både en soloplate og et album med The Westies.

Tørket tårer

Tilbake til konserten i stua på Grünerløkka. Dette er en mann som har hatt mange nedturer. Han har vært skikkelig i gjørma, med mye dop og drikking. Artisten forteller også om et opphold i fengsel. Sangen «Murder on her lips» handler om ei dame som ville ha McDermott til å drepe den plagsomme eksmannen hennes.

Under introduksjonen til sangen forteller McDermott at han hadde fått et rykte på seg for å ha kontakter med mafiaen og at disse ryktene hadde gitt dama høye forventninger. Sangeren måtte rømme fra byen.

En annen låt, «Shadow in the window», er en hyllest til hans far. En mann som havna på pleiehjem og sakte men sikkert visnet bort. Sangen berører virkelig publikum. Det er nok flere som kjenner seg igjen i teksten som handler om å miste noen man er glad i. Tårene rant hos flere, meg selv inkludert, og det ble hentet tørkepapir fra kjøkkenbenken.

McDermott har en fremtoning og låter som virkelig berører. Sangene hans setter spor. Det var flere som trakk frem låta om faren hans som et høydepunkt etter konserten. En av de fremmøtte, Rune Torsteinsen, sier dette er første gang han har grått på konsert. Etter en drøy time, inkludert et par ekstra nummer, takker artisten for seg. Publikum i leiligheten gir han trampeklapp.

Ved en åpen grav

I introduksjonen til låta ”Folksinger” forteller han om sin kanskje merkeligste opptreden. Under vår prat på balkongen får jeg han til å gjenta denne historien. Historien er fra tiden da han var på kjøret og var inne i en veldig destruktiv periode. McDermott var booket til noe han trodde var en huskonsert. Han tok en taxi til en oppgitt adresse og havnet uventet utenfor en kirkegård.

- Inne på kirkegården så jeg en ivrig mann som veiva febrilsk med armene. Da jeg kom nærmere så jeg rundt 50 mennesker som var samla rundt en åpen grav. En ferdig utgravd grav, uten kiste, forteller McDermott.

Ifølge McDermott jobbet mannen som hadde stelt i stand konserten som graver på kirkegården.

- Dette var en veldig surrealistisk opplevelse. I perioder har jeg vært usikker på om dette virkelig hendte, eller at det bare var en rar tripp jeg hadde. Men jeg er temmelig sikker på at det virkelig hendte, gliser han.

På balkongen forteller han videre om en huskonsert i et stort hus i USA et eller annet sted. Ekteparet som hadde leid han inn lovet overnatting og frokost neste dag. Etter konserten oppstod det en heftig krangel mellom de som bodde i huset.

- Jeg hadde lagt meg nedpå for litt søvn. Det var skrik og hyl, knuste gjenstander, og en bil som spant avgårde fra huset. Jeg sovna igjen. Neste morgen var huset tomt. Det var kaos og knust inventar. Jeg fant meg noe å spise og kom meg videre til neste jobb forteller McDermott og retter på sixpencen.

Landsbyliv

Nå lever Michael McDermott et rolig liv med kona Heather og dattera på landsbygda utenfor Chicago. De ønsket ikke at dattera skulle vokse opp et sted der de fant brukte sprøytespisser i oppgangen.

- Jeg er veldig fornøyd med kvelden, det var nært og intimt, sier artisten før han rusler inn i stua igjen.

Han skal videre til Italia på en to-tre ukers turne grytidlig dagen etter. Han har blitt lova skyss til flyplassen der han planlegger å finne seg en benk og prøve å få seg litt søvn før flyet letter mot neste spillejobb.

[omstreifere-blog]

På vei gjennom livets tåke

Kinky Friedman synger countrysanger der absurd humor møter politikk og kjærlighet til fortellerkunsten.

Martin Guttormsen Slørdal (tekst og foto) og Henning Benjaminsen (foto)

Kinky Friedman kommer vandrende gjennom dampen fra sin egen sigar utenfor scenen Pokalen i Oslo. Han skal spille konsert om en times tid, men stresser ikke det grann. Verdens eneste jødiske cowboy smatter ustanselig på sigaren, prater med alle og rusler rolig omkring. Kinky er i byen og det skal Pokalen få merke.

Første plate tre tiår

Det har gått 29 år siden sist Kinky Friedman, eller bare Kinky, ga ut ei plate. Nå er han på turné med skiva "The Lonliest Man I Ever Met" som kom ut forrige høst.  

Kinky Friedman er en ekte entertainer og en veldig god historieforteller. En av kveldens første låter på Pokalen er "We Reserve The Right To Refuse Service To You". En låt som stammer fra albumet "Sold American" fra 1973. Kinky har med folket i salen fra første strofe. Låta er politisk og tar for seg forskjellsbehandlingen mennesker i samfunnet får på grunn politisk eller religiøs bakgrunn. Kinky blander politikk og humor men alvoret er også der.

Den lange tiden mellom utgivelsene til tross, Kinky Friedman kan opptre. Det er ikke noe i veien med selvtilliten hans fra scenekanten. Gitarspillet er det så som så med der han dæljer løs på strengene. Men så er det ikke gitarspill man kommer for å høre fra denne kanten. Kinky Friedman er en mester i fortelle historiene. Enten gjennom sangene eller mellom sangene som små anekdoter om det smått absurde livet han har levd og fortsatt lever.

Fargeklatt

Med den svarte barten hengende ned på hver sin side av overleppa, den store hatten og frakken kunne Kinky Friedman fort ha vært halvbroren til den originale musikeren Arnie «Skiffle-Joe» Norse fra Oslo. Men det er han altså ikke, selv om de to sikkert kunne ha delt samme scene. (En annen Oslo-musiker fikk gjøre nettopp det denne kvelden, men mer om det senere.)

Guvernørkandidat

Kinky Friedman fra tjukkeste Texas i USA er forfatter, humorist og politiker. I 2006 stilte han som guvernørkandidat i hjemstaten uten å nå helt opp. Valgkampanjen til Kinky var visstnok fargerik. Han hadde noen originale slagord som «Why the hell not?» og "How hard can it be?". Musikeren har sitt eget sigarmerke og sin egen teuqila. Noen vil kalle Kinky Friedman for en fargeklatt. Det er mulig det er en underdrivelse.

They dont make Kinkys like Friedman anymore

Sangen "They Ain´t Making Jews Like Jesus Anymore" er en av Friedmans mest kjente. Kinky raller den ut og det gir rom for allsang på Pokalen. Hovedpersonen i låta gir en hvit rasist juling, både med ord og slag. Verdens eneste jødiske cowboy vender ikke det andre kinnet til, han slår tilbake.

Stemmen har en nydelig knittering som i perioder minner om et av hans store forbilder, nemlig Johnny Cash.

"Det er Lillebjørn!"

Da Nelson Mandela satt i fengsel på Robben Island hørte han visstnok på Kinky Friedmans "Ride´Em Jew Boy" i cella. Kinky tar seg god tid da han forteller hvordan sangen ble til en av Mandelas favoritter. Og plutselig inviterer han sin favorittindianer opp på scenen, Little Bear. Ut av tåka kommer Lillebjørn Nilsen. Noen kan ikke tro at det er sant, mens andre sier, "Det er Lillebjørn!"

Sammen gjør de en nydelig versjon av Kinky Friedmans mesterstykke. Kinky med stemmen, Lillebjørn med såre toner på munnspillet. Sangen overgår det meste denne kvelden. Vi ser for oss Nelson Mandela setter på sangen inne i cella, og at det hjelper ham med å holde motet oppe. 

Our shit´s fucked up

En av sangene på den nye plata er Warron Zevons "My shit´s fucked up". Originalsangen handler om en døende mann som ikke kan kureres. Når Kinky synger den handler den om hele verden som ikke kan kureres.

Etter konserten snakker han om dette. "My shit´s fucked up" setter han i sammenheng med hyklerske politikere, en verden som går nedenom og hjem fordi mennesker ikke kan stole på hverandre. "Our shit´s fucked up, and this time I do´nt think we can fix it", sier han til Omstreifere.

Sa nei til Dylan

I 1978 turnerte han med Bob Dylan under Rolling Thunder Revue. Kinky forteller at Bob Dylan spurte om de ikke skulle spille inn ei plate sammen. Kinky sa nei fordi han var sliten. Han angrer trolig litt på dette, og svaret ville vært annerledes hvis Dylan spurte ham i dag. "Probably", legger han til med en ekte Kinky-snert.

Bruker Willie Nelson som psykolog

En av Kinky Friedmans nærmeste venner er Willie Nelson. Han beskriver countrylegenden som hans psykolog. Er det noen som vet hvordan det er på livet håpløse bunn, så er det Willie Nelson. Kinky Friedman hoster og harker og sier at noe av det viktigste Willie Nelson har lært han er at, "If you fail at something long enough, you become a legend".

Med et karriere fylt med noen av countrymusikkens mytiske fortellinger som han selv er en del av, kan vi kalle Kinky Friedman en levende legende. Så får vi håpe at vi får se Kinky på scenen igjen en vakker dag. På en bar i New Orleans henger det en poster fra Kinky Friedmans valgkampanje. Autografen til Kinky går over hele ansiktet hans. "See ya in hell", står det.  

Saken er basert på et lite intervju Omstreifere gjorde med Kinky Friedman etter konserten på Pokalen,

Kilder: http://www.rollingstone.com/politics/news/kinky-friedman-talks-music-texas-and-a-trump-sanders-ticket-20150922?page=4

http://www.examiner.com/article/kinky-friedman-s-victory-tour-to-feature-nelson-mandela-s-favorite-song

http://www.expectingrain.com/dok/who/f/friedmankinky.html

https://en.wikipedia.org/wiki/Kinky_Friedman