Kronisk, usynlig sykdom...
Hva er det tyngste? Mulig aksept, både fra meg selv og samfunnet. Det er hardt å akseptere at andre har påført et menneske så dype sår på sjelen at flere år av livet er "borte". Dvs. Fortrengt, glemt, slettet fra minnet. Både gode og vonde minner er borte - to hele tiår er begravet og jeg husker svært lite eller ingenting. Dét gjør vondt, for i løpet av disse to tiårene har det vært bryllup, to fødsler, husbygging, ferier, skole, barnehage, jobb, hverdager og fest. Men minnet om disse tingene er begrenset. Og hvordan skal man klare å finne frem disse minnene igjen? Ihvertfall de gode? For de har det garantert vært flest av, men de er forsvunnet som dugg for solen. Og følelser? De er innestengt et sted, det beste for meg har vært å slå av alt. Det er lettere å ikke føle noe, hverken fysisk eller psykisk. Og når man gjør dette over mange år, lærer hjernen å stenge av på autopilot.
Nå har en ny reise startet, en tung og lang vei som må gåes, klatres, krabbes, åles, gråtes og slites. Forskjellen på denne og de andre reisene blir nok denne den tyngste. Ingen snarveier mer, ingen quickfix, nå skal hvert eneste lille steg taes, ett og ett. Samme hvor tungt det blir, for det å lære å føle - både fysisk og psykisk - ER tøft! Det er tøft å innse hvor "hard" jeg er blitt av alt jeg er påført opp igjennom.. "Så heldig du er" er noe jeg har fått høre utallige ganger, og noen ganger har det vært deilig. Men!! Om man ikke føler noe så klarer man heller ikke føle de gode tingene. Som feks kjærlighet, glede, omsorg, trygghet? Eller hva med å kunne FØLE at man er glad i noen? Jeg VET med hodet at jeg er glad I noen men jeg klarer ikke FØLE det...Og det er trist, for DEN siden av skalaen klarer jeg å føle. Tristhet, ensomhet, REDSEL OG SKAM er tilstede i aller høyeste grad.
Så har man den biten med å tørre å ta imot gode ting. Det å tørre å åpne opp og GENUINT TRO at noen vil meg vel? Det er uhyrlig vanskelig og fryktelig skremmende, derfor er det bedre å skyve folk unna først som sist.
Sånn er det å ha kreft I sjelen, det er ikke mye hjelp å få mot den slags her i landet. Men har man kreft I kroppen kan man ringe feks både legevakt og 113. Da får man hjelp umiddelbart, og om de ikke kan hjelpe en på legevakta blir man sendt direkte til et sykehus som kan. Har man kreft I sjelen må man vente til fastlegen er på plass, eller vente til ETTER FERIEN, eller ta kontakt med spesialisthelsetjenesten. Det finnes selvfølgelig tlfnr man kan ringe, MEN!! Det er ikke lett å ringe til et totalt fremmed menneske, brette ut hele livshistorien og håpe at "kreftsymptomene" blir bra..Sånn er det her i Norge, en vanvittig lang vei å gå innen psykisk helse. Det er en SKAM AT NORGE - ETT AV VERDENS RIKESTE LAND- IKKE KLARER Å LEGGE MERE PENGER PÅ BORDET FOR DEN PSYKISKE HELSA VÅR!!!!
prguitarman
theartofmadeline
dededos
annaxmalina
jacobvanloon
gummygunk
pixelskylines
kaledo-art
