Tumblr dagbok e min nye terapi.
Guys æ gjorde faen ikke no historie øving tidligere. Straight up løy. Nu e klokka 17:30 og d stresse meg. Har vurderinga tidlig i morra, sånn først av alle. Banger.
Æ følte meg veldig nedstemt og kjøpte litt snacks, prøvde å ignorere kordan det føltes å ville ha snop fordi det va bare ubehagelig og æ vet at å overtenke mat e det siste æ treng for øyeblikket.
Æ valgte å høre på musikk før æ mente æ skulle sette meg ned og en av dem sangan som æ e soul-bonded med, "Twin Size Mattress" av The Front Bottoms. Min favoritt sang, spesielt for når livet føles vanskelig ut. Hørte på den og tenkte på for et år sida kor hver dag så æ kun fram til å kunne høre den sangen før æ skulle til skolen og oppleve helvete.
Så klart ser æ tilbake på det som ikke så ille nu fordi nostalgi og shit. Men altså æ va miserabel sånn frr. Æ pleide å bruke friminuttan mine på do og gråte mens æ skreiv i notatan mine kor sliten og stressa æ va. Hadde sånn stress-rykkninga i låret og øyet i kanskje en måned i strekk.
Når æ sie æ va miserabel så va æ MISERABEL. Veldig takknemmlig for vennan mine som ikke egentlig skjønte kor ille det va for meg, men fortsatt va dær for meg. Det va nokk noe av det beste æ hadde akkuratt da. En del som også holdt meg opptatt va meg sjøl. Æ dagdrømme veldig mye og har holdt på med samme dagdrøm i kanskje 2 år nu? mby. Men det e hvertfall noe som hjelpe meg veldig og motivere meg.
Æ kunne ikke brydd meg mindre om cringe. IDGAF. Med kor mye bullshit æ har å stresse over e cringe det aller siste.
Nu æ må annerkjenne at æ ikke e samme person som æ va i fjor. Den jenta gikk gjennom så mye hver dag og æ har vokst til å kunne forstå koffer og kordan æ kan leve med det. Ho hadde også mye flere vanskligere fag enn det æ har nu. Så med den tankegangen burde det gå bra right? Jo egentlig, har ikke matte å tenke på lenger (takk GUD) eller et ekstra fag til å ta opp fokuset og tida mi. Så æ har det egentlig mye bedre tidsvis, føles ut som om en del av meg e fast i den tankegangen tho. Og æ tror det e på tide at æ gir slipp. Æ kan ikke ha et sammenbrudd for hver vurdering æ har. Og så klart gjør æ ikke det hele tida, men stressresponsen e dær alltid.
Æ vet ikke helt kordan æ kan bli kvitt det, æ kan jo egentlig ikke få det helt bort. Angst diagnosen min e kanskje borte, men æ påvirkes enda av den. Rart kordan dem tar den vekk bare fordi du kan å reflektere over probleman dine.
Æ vet ikke, det e jo ikke noe mer en terapaut kan gjøre, som æ ikke får til sjøl. Det tar vel bare litt mer tid. Æ kommer meg nokk gjennom det 100%. Det e bare sykt ork å føle noe som så få rundt meg føle.
Det e så slitsomt. Men æ har nu den bloggen hær og dagboka mi, og familien min, og vennan mine, og meg sjøl, og et tappert sinn. Æ kommer meg forbi enda en utfordring i livet, sånn må det bare være. Utfordringa e det alltid i livet, så d e vel bare å lære seg å håndtere dem.
Ja, det går nokk fint, selv om det ikke føles sånn ut. Skal høre ferdig "Vienna" og åpne boka.
