Utenfor lekeplassen strakte en gresslette seg, noe store trær stod rolige og solfylte og skjenket ringer a skygge til alle de som hadde slått seg ned i parken denne ettermiddagen. De fleste var unge, nesten alle hvite. Mange lå alene på gresset ved siden av en sykkel; måten de hadde rullet opp buksene og tatt av seg skjortene eller t-skjortene på, sa meg at det var improvisert, et innfall de hadde fulgt på vei hjem fra jobb. Andre satt i grupper, av dem var de fleste gymnasiaster eller unge studenter. Så var det et og annet par som lå tett sammenfiltret og var helt oppslukt av hverandre. I Pildammsparken på den andre siden av det gamle fotballstadionet var det flere innvandrere, hele storfamilier som spiste middagen sin ute og som satt der utover kvelden, der lød av og til trommene dumpt i solskinnet, som fra dypet av en drøm. Måten skyggene der vokste på utover kvelden, og måten solen sank ned på, ikke i havet eller i skogen, men i byen, hadde også noe drømmeaktig over seg, tenkte jeg når vi var der. Verden løste seg opp når den ble fylt av sol, det var følelsen jeg hadde, den innbyrdes relasjonen mellom alle ting forsvant, alt befant seg likesom på samme plan. Det var kulturens jobb å definere de relasjonene, hierarkisere forbindelsene og trekke det utspredte sammen, i bestemte mønstre som ga mening. Det var derfor vi hadde romaner, filmer, tv-serier, dikt og dramatikk, men også aviser, tv-nyheter og ukeblader. At en kultur som hadde oppstått i et solsvidd landskap, under en brennende himmel, langs den fruktbare bredden til en elv, ville trekke verden sammen på en annen måte, og danne andre meningsskapende mønstre, var selvsagt. Hva forskjellen bestod i, ante jeg ikke, for den var så stor at språket deres for meg hørtes ut som harking og spytting, og at bokstavene mer lignet en rekke busker i ørkenen enn skrift, men det ante meg at alt i begynnelsen måtte være ugjennomtrengelig, og at det åpnet seg litt etter litt med språket, men at det aldri ville bli selvfølgelig, slik det var for oss, og at det antageligvis aldri ville bli mulig og dermed heller ikke ønskelig å omfavne. For den største rollen spilte kulturen i forholdet mellom menneskene, dens vev av sammentrekninger, uthevinger og bortstøtelser var så finstilt og kompleks at de fleste i kulturen bare var fortrolig med akkurat de nyansene som gjaldt hans eller hennes sjikt, og bare kjente de andre overfladisk. Men alt hadde sin bestemte betydning, det var det som var kultur. Stoffet i en bukse betydde noe, vidden i et bukseben betydde noe, mønsteret i gardinen foran et vindu betydde noe, plutselig nedslåtte øyne betydde noe. Den bestemte måten et ord ble uttalt på, betydde noe. Hva man visste om det ene eller det andre, betydde også noe. Kulturen ladet verden gjennom å opprette forskjeller i den, og de forskjellene, hvor all verdi lå, var ulik fra kultur til kultur. At enhetene ble større og større, og kulturene likere og likere, var en nedslående tanke, i alle fall for en som meg, som var gal etter forskjeller og tiltrukket av ugjennomtrengelighet. Det fantastiske ved Japan, som hadde vært isolert i så mange hundre år, og utviklet en så for oss på alle måter særegen kultur, nesten lukket for oss, selv om den var synlig. At den kulturen skulle løse seg opp i den vestlige og forsvinne, bare bli en avart av den, var et like stort tap som når en dyreart døde ut. Men den vestlige verdenen var så sterk, og så ekspansiv i sin natur at den snart ville ha lagt hele verden under seg, ikke med vold, som under kolonialismen, men med løfter. I det perspektivet, som var det lange, var jeg mot innvandring, mot multikulturalisme, mot nesten alle former for likhetstenkning. I et kortere perspektiv, altså det som gjaldt den konkrete, hverdagslige virkeligheten der jeg bodde, i Malmö, var det vanskelig å ikke betrakte innvandringen som en enorm ressurs, for jeg så hvor eksplosivt levende og energifylt byen var sammenlignet med for eksempel Stockholm, hvor alle innvandrere bodde i drabantbyer, og det knapt var annet enn hvite ansikter å se i sentrum. Visst var Malmö nedslitt, visst var det mye fattigdom, men samtidig skalv den av alle motsetningene som skulle og måtte forenes, og for alle som vokste opp her, måtte det være en gave, med så mange ulike erfaringer og bakgrunner side om side, hvor mye av det som ble gjort, derfor ble gjort som for første gang, med det nyes særegne friskhet og kraft ved seg.
