"Fuck you, Jon"
(leseinstruksjon: Jon leses John)
De siste ukene har skolen fått økt fokus igjen. Jeg merker at stressnivået øker betraktelig når det nærmer seg deadline. Heldigvis har det nådd meg relativt tidlig denne gangen, så jeg tror det skal gå fint å få det ferdig. Hele neste uke blir det utelukkende fokus på eksamen. Denne uken har jeg tatt foreløpig avskjed med volleyballgruppene på alle de ni skolene jeg har jobbet på siden september. Det er hyggelig å se at de fleste barna som var med på de første øktene. Jeg driver et grasrotopplegg for barn under 13, så det er veldig bra at vi fortsatt er mange som holder på. Jo flere som er med lenge, jo bedre. Det er fortsatt vanskelig å få jentene til å møte opp på jevnlig basis. De oppgir som regel at de er opptatt med å vaske eller feie hjemme når de er seine på trening. Jeg prøver å oppfordre dem til å spørre pent om å få slippe de dagene det er trening eller planlegge så de rekker begge deler, men det er ikke så lett. Jentene får ofte lov å drive med idrett, men det er hjemmet som er hovedfokus. Gutta hjelper også til hjemme, men det virker mer naturlig at de får fritak for å komme på trening. Det er også veldig mange flinke jenter, og mange møter opp jevnlig, så jeg skal ikke svartmale situasjonen helt.
Barna har mange forskjellige grunner til å komme på trening. En litt ensom jente som jeg hadde oppfattet som vanskelig, sur og uinteressert kom bort til meg midt i en trening og sa «Jon, I just want to be your friend». Hun har fortsatt å komme på trening, er tidvis interessert i volleyball, men jeg tror hun har det veldig fint som en del av laget. En fin påminnelse om at folk ikke alltid kommuniserer ut det samme som de tenker. Det er tidvis litt vanskelig å vite, spesielt med barn. Det er litt vanskelig på grunn av språket, men også fordi barn forholder seg til voksne på en helt annen måte her. Ofte har jeg oppfattet barn som litt tilbakeholdne og uinteresserte, for bare å forstå senere at de er sjenerte eller at det er en måte å vise respekt for voksne på. Det er iallfall det jeg tror nå, om noen måneder kan det godt hende jeg får en ny vekker som får meg til å tro noe helt annet.
Selv om bredde er målet, må jeg bare innrømme at det er veldig gøy å se de som tar til seg teknikk og som forstår hvordan man skal trene. På alle lagene har jeg merket betydelig forbedring, det er selvfølgelig gøy. Spesielt i det ene laget, det som allerede hadde endel aktivitet før jeg kom, er det stor aktivitet. De trener stort sett hver dag på egenhånd fra 07:00 til 0900 og noen ganger til utpå formiddagen. De har trent selv gjennom eksamensperioden, da all trening står stille, har de avtalt med rektor at de skal få trene. Avtalen med rektor har vært at de skal holde helt fred. Her er altså 20 gutter og jenter på 13 år som holder dønn knyst gjennom en to-tre timers treningsøkt som de gjennomfører alene med én volleyball. Veldig imponerende. Det bærer også frukter, to av gutta er usannsynlig gode, flere av dem er langt over snittet, og det er også et par jenter som utmerker seg svært positivt. Gøy.
Ellers har begynt et 30 dagers treningsprogram som jeg prøver å følge slavisk. Det består av øvelser uten vekter, og jeg hopper mye tau. Det er skikkelig gøy, nå har jeg fått til både å krysse tauet og dobbeltsvinge i løpet av ett hopp. Da jeg skrøt av dette til en selvutnevnt hoppetauekspert jeg har mye kontakt med fikk jeg tørt til svar at jeg nå har nådd samme nivå som en 9 år gammel jente. Jeg er uansett stolt av meg selv.
Borte i veien bor det en liten gutt som heter Emil (i Lønneberget). Han er kanskje fire-fem år, ganske liten, og snakker lite engelsk. Han er en litt typisk «gutten i gata» med glimt i øyet og øye for litt småstreker, men god på bunnen. Hver eneste gang jeg går forbi sier han «Hi, Jon, how are you, Jon». Om jeg så går forbi tre ganger i løpet av fire minutter kommer den samme regla, som om den skulle være tatt opp på bånd. Han får alltid låne sykkelen min den lille biten fra huset hans og bort til oss. Han er veldig glad hver gang jeg kommer, selv om vi ikke kan kommunisere så mye med hverandre. Her om dagen sto jeg og hoppet tau i bakgården på formiddagen mellom to skoleøkter. Da stakk Emil hodet inn porten «Hi, Jon, how are you, Jon». Jeg sa jeg var opptatt, men at vi snakkes senere. Han gikk vekk, men kom tilbake «Hi, Jon, how are you, Jon». Da var jeg cirka 3 og et halvt minutt inne i et ganske heftig hoppetauintervall, og så sliten at tankekraften nå og da gikk til å holde kroppsvæskene på innsiden av kroppen. Litt brysk denne gangen, sa jeg til Emil at vi måtte snakkes etterpå. Da gikk det ett minutt, så hørte jeg en liten stemme ute fra bak hekken. «Jon…………… Fuck you». Jeg hørte helt tydelig i stemmen hans at han ikke visste hva han sa, men at han visste at det ikke var helt kosher, og at han kom til å få en reaksjon. Håhå, du kan si han fikk en reaksjon. Jeg tente på de fleste pluggene, og jeg gikk ut og forklarte Emil ett og annet om hva man kan si og ikke si til naboene sine. Han skjønte nok at ordvalget var i kraftigste laget for en liten gutt som bare ville ha litt oppmerksomhet. Han så bekymret ut da jeg møtte han senere på dagen, men veldig blid da han skjønte at jeg ikke var sur fortsatt.
Bare en litt lang uke igjen med eksamensskriving, så kommer det jeg håper og tror blir et stort høydepunkt i oppholdet. Kåre Mol, tidligere landslagstrener i volleyball kommer ned hit for å holde en ukes kursing for lærerene i skolene jeg jobber i. Han har vært her og holdt et kort kurs før, og folk her nede omtaler han som en Gud. Det er dermed med en viss porsjon ærefrykt jeg ser frem til å møte han, lære av han og kanskje jobbe med han i en uke i Lusaka. Det er ikke til å stikke under stol at jobbhverdagen er tidvis monoton med 18 timer volleyball i barneskolen, så det blir bra med litt inspirasjon. Jeg kommer helt sikkert til å lære masse som gjør meg selv til en bedre spiller også. Det er bonus.
