Sesong 3 (episode 10)
Nokre av oss satt kanskje igjen med ei litt tom kjensle etter siste episode av sesong 3. Det var jo ingen storslått slutt. Dramaet toppa seg i episode 9 når Isak spring 3,5 kilometer frå Sagene kyrkje til Nissen VGS (no også kjent som Isak-mila) for å trøste Even, ”du er ikke alene”. Eg var litt utilfredsstilt, var dette alt. Heilt til eg starta på golvvasken og ting falt litt på plass. Ingenting er tilfeldig i Skam, små bitar her og der gir ei større forståing. Kven er det som blir litt shakey når han blir fortalt at det skal vere eit selskap i kollektivet fredag` Der Even må møte dei han kan anta no veit at han er psykisk sjuk. Og bli konfrontert med si eiga frykt. Kva tenker dei andre om han.
Det er interessant å samanlikne korleis vi/samfunnet tenker om bipolar lidelse, psykisk sjukdom og synes på (avvikande) seksualitet. Begge har blitt, eller blir, oppfatta som ufrivillige, uønska og uforanderlige. Har vi den same haldninga til psykisk sjukdom, som vi dels har og har hatt til avvikande seksualitet? Med eit mål om å kurere og bli kvitt den. Noko som er utelukkande negativt og som vi tenker at folk ville hatt det betre om dei var forutan.
Historia om behandling av psykisk sjukdom er ei historie full av bestialitet. Isolasjon og institusjonar. Barn som blir tatt fra foreldre. Lobotomi. Fullstendig umyndiggjøring. Tvangshandling. Beltelegging, som vi har kunne lese om i VG dei siste vekene. I boka” I morgen var jeg alltid en løve” skriver Arnhild Lauveng, som blei diagnostisert med schizofren sjukdom og seinare utdanna seg til psykolog, om da ho blei tatt med på luftetur i Oslo sentrum, i bånd. Hundebånd. Fordi ho hadde en tendens til å legge på sprang.
Ho skriv også om behandlaren som viser ho tillit, som lar ho springe, men som lunta etter ho til blei sliten. Som ho seier, ein institusjonalisert schizofren kan ha masse energi men ikkje spesielt god uthaldenheit.
Ho fortel om den gangen ho fekk komme heim til mamma, på permisjon, og mamma hadde på tross av behandlarens sterke advarsler om Lauvengs utgageringer likevel dekka på med det dyraste porselens-serviset.
Kvar dag bør vi møte mennesker i liva våre med fornya tillit.
For ein drøy månad sidan skreiv Anders Støver – markedssjef i Øyafestivalen på facebook at han er bipolar:
”Som noen av dere kanskje har opplevd betyr det at jeg fremstår som utilgjengelig i perioder, at jeg ikke kom på bursdagsselskapet ditt som jeg så gjerne skulle vært i, eller at jeg ikke klarer å ta telefonen eller ringer tilbake. Og her er kjernen i meldingen - jeg skammer meg og har dårlig samvittighet, som igjen gjør meg enda mer nedfor. Jeg håper at ved å være helt åpen om dette kan jeg føle mindre skam. Samtidig er det viktig for meg at jeg ikke sykeliggjøres - jeg vil ikke at diagnosen skal være en unnskyldning - det er slik det er - det er en del hvem jeg er. Vær som du er med meg ellers når du møter meg, og synes du det er vanskelig må du gjerne si fra så tar vi en prat om det. Om du ønsker å vise omsorg, gi meg en klem - jeg liker klemmer. Det er mange år siden jeg ble diagnostisert. I mange år gikk jeg på medisin. De siste årene har jeg ikke gjort det - nå skal jeg tilbake på medisin.
Det var godt å skrive dette, og jeg tror det hjelper - selv om det for tiden føles som jeg faller i en bunnløs tomhet, og jeg ikke ser lyset i enden - jeg vet jo at det er der fremme - da vil jeg glemme frykten og fortvilelsen jeg drukner i nå - frykten for å falle igjen - da lyser øynene mine igjen”
I Thomasevangeliet seier Jesus: ”Hvis du henter frem det du har inni deg, vil det du har inni deg, frelse deg. Hvis du ikke henter frem det du har inni deg vil det du har inni deg, ødelegge deg”
Det er ikkje så uvanlig at homofile tenker, (eller at andre tenker) at en forsoner seg med sin homoseksualitet den dagen en slutter å legge vekt på det. Når det blir noko normalt. Det har vore ein del kommentarer rundt Skam om kvifor vi har behov for å sei at Isak er homofil. Kvifor sette han i bås. Eg har sågar fått kjeft på Skam forumet for å kalle han homse.
Tidvis opplever eg at unge dels gøymer seg litt frå det å vere homofil. Ein er skeiv. Det gir meg på ein måte litt trist. Vi er jo ikkje ute etter å sette nokon i bås, men er det sånn at du utelukkande likar guttar, så er du homofil. Eg meiner nok det ligg viktig tryggleik i å erkjenne det for seg sjølv.
Lenge tenkte også eg slik, at om eg fekk velge mellom den blå pillen eller den røde pillen, og vere hetero eller homo, så ville eg valgt hetero. For det ville tross alt vore mykje lettare. Eg tenkjer ikkje slik no lenger. Eg omfavnar min homoseksualitet, og eg ville ikkje for alt i verden vore utan det den har gitt meg. Alt i alt har det vore ein berikelse og eg håper også at eg klarer å dele det med litt av mine heterofile omgivelser.
Det er eit ubestridt faktum at heile forutsetningen for vår eksistens er avvik.
Evolusjon bygger på avvik. Darwin er kanskje ein av dei mest feilsiterte i vår tid. Darwin la aldri til grunn at den sterkaste overlever, men den som til ei kvar tid er best tilpassa.
For homoseksualitet har vi, i alle fall i Norge endra syn og vi aksepterer at vi ikkje får gjort noko med det. Altså, kvifor skulle vi ønske det eigentleg? Da ville vi vore utan Pride, utan pent pynta julebord med dekorasjoner fra Finn Schøll, utan Fagottkonsert. Kva ville Melodi Grand Prix vore da?
Carrie ville ikkje hatt sin Stanford, Madonna ville ikkje hatt sin Rupert og kva ville Noora vore utan Eskild? Det er ei rekke flotte damer der ute som hadde vore fullstendig hjelpeslause utan sin gay BFF. Sjølv har eg vore politisk rådgiver for tre kvinnelige statsråder (uten samanlikning forøvrig).
Avvik hos enkeltindivid som fra tid til anna har gjort dei betre tilpassa har bidrat til at denne delen av arten har klart seg betre.
Episode 9 avslutter med at Isak trøster Even ”du er ikke alene”. I neste episode seier han dei finaste ting til Even. Med litt veiledning fra Sonja roer han Even ned. Stilt ovanfor ei krevjande oppgave tar han stort ansvar. Er det realistisk å tru at unge i dag ville mestra det på samme måte som Isak gjer? At Jonas ville svart som han gjer når dei et kebab på benken?
Unge i dag er kanskje langt meir modne enn voksne. I USA var det dei unge som stemte på eit anna alternativ en Trump. Unge arrangerer protestmarsjer mot Putin i Russland. Flest unge ønskte at UK fortsatt skulle vere ein del av eit Europeisk fellesskap. Det var ikkje voksne som lanserte kjærlighet som et svar på hat etter 22. Juli, det var ungdommen sjølv.
”Jeg tror egentlig det er fint for han å være hos deg” seier Sonja på telefon til Isak søndag. Mandag ser vi nesten en ny Isak på skulen. Som sjølvsagt skal ha kosegruppevors. Som ber Emma og unnskyldning. Og som i juleselskapet forsoner seg med Eva.
”Før var jeg bare døll, så narkos og gamet.” Isak er ikkje gir utrykk for at han ikkje nødvendigvis er glad for at han kom ut av skapet, eller at han er sammen med Even, men at han har det bra med seg sjølv.
”Einsemdi hev sin eigen hugnad. Men i lengdi er det lite meining i å berre samla kunnskap. Fyrst i samspel med andre menneske, kan ein verta lukkeleg. Ein diamant tekt fyrst til å skina i slipinga” -har diktaren Olav H. Hauge skrive.
Kloke Even gir også Magnus det beste rådet. Vil du få pult er det kanskje like greit at du berre er deg sjølv, kanskje masse av deg sjølv.
Episode 10 er ei fortelling om tryggleik. Alle episke kjærleiksdrama har ein dramatisk slutt. Men heldigvis er ikkje livet slik. Det er oppturar og nedturar, men mest kvardag, med golvvask og slikt. Og kven veit, kanskje vi får ei atombombe i hovudet i morra.
Eg gjekk meg i alle fall bort i dramatikken, i Rome og Julie, Pretty Woman og andre episke kostymedramaer. Men for min del fant eg svaret tilslutt i ei veldig enkel men veldig veldig god bok av Tove Jansson.
Om eit lite knøtt, ein forskremt skapning som lever i einsemd i det store huset sitt. Knøttet drar ut på reise, og treffer homser, hemuler, filifjonker, hattifnatter og en mumrik, men er for sjenert til å bli kjent med dei.
Til slutt finner han eit brev skreve på papir i ein flaskepost frå det like einsame Nurket , som gjør ham modig og sterk nok til å beseire Hufsa og redde Nurket det at noen har behov for trøst, gjør at knøttet makter å bryte ut av einsemda
”Det var en gang et lite knøtt som bodde i skogen, helt alene med seg selv. Han var nok langt mer ensom enn han trodde.Han tente alle lys når det ble kveld, og tullet seg inn i dyner og pledd og jamret seg fordi han var så redd.
Der ute gikk hemulene med store tunge trinn; langt borte hylte hufsa høyt i natt og måneskinn, og dørene ble stegd og lampene brant i nattens dyp hos skremte kryp som søkte trøst hos andre skremte kryp.
Men hvem skal trøste knøttet ved å si til ham at især om natten blir det nifse meget værre enn det er”
