Begynnelsen @begynnelsen - Tumblr Blog

Posts

Fortidsminner jeg undrer om du også lurer på, om du tenker på meg, er jeg bare et usynlig minne som svinner sakte ut fra det dypeste svarte i hjernen din

Er du der ute enda? Lever du og har et godt liv? Jeg kjenner deg ikke lenger, aner ingenting om hvordan du har det, hva du gjør på eller hvilke mål du har satt deg. Det er rart, for vi var så tette, knyttet sammen som en enhet og visste alt om hverandre. Flere ganger visste vi hva den andre tenkte, følte eller mente før vi visste det selv. Savner du meg? Tenker du noen gang på meg, på hva jeg gjør, hvor jeg er, om jeg har det godt. Noen ganger, når jeg tenker på deg, tenker jeg at du er blitt fantastisk. Mer enn du var den gangen jeg kjente deg og var hele verden for deg. Jeg håper du har noen som er hele verden for deg nå. Har du noen som tar vare på deg? En eller flere som hjelper deg når du er nede, når du trenger å reise deg igjen. Drukner du deg selv ned i tankene dine? Surrer deg lenger og lenger inn i den ene tanken som ikke slipper taket, før du til slutt kommer deg ut av den, fordi en ny tanke tar overhånd og spinner videre. Hva med klokka. Tiden din. Står den stille eller går den for fort. Begynner det å haste med å få gjort de tingene du alltid har ønsket å gjøre. Jeg vet du skrev. Du skrev så mye fine, gode og detaljerte ting. Skriver du enda? Av hele mitt hjerte håper jeg og tror at du fremdeles skriver. Bruker ordene dine til å beskrive alle tankene dine, det mestret du godt den gangen. Jeg ønsker at du mestrer det nå også.

Husker du alle gangene du fikk meg til å le. Le av de dårlige vitsene dine, av teite kommentarer om andre, ting og mennesker. Du var ingen komiker, men du kunne bruke ordene dine til å få latteren frem. Jeg husker at du ikke var så “klovnete” av deg. Du var ikke klumset. Det var sjeldent at du ødela, knuste eller gikk i ting. Overraskende nok, til din størrelse å være. Å overtale deg var grusomt. Når du først hadde bestemt deg for noe, så var det slik det skulle være. Ville du ikke være med ut, så ble du hjemme. Du kunne også si at du skulle gjøre noe, være med ut, men da tiden nærmet seg og du skulle ut, da snudde du i døren og gikk inn igjen. Alle timene vi hadde sammen med å se film og serier. Våre dater, der vi kommenterte alt med friske kommentarer, positive som negative. Jeg elsket den tiden. Elsket du den?

Nå ønsker jeg at du lever, at du har det bra, at du er der du vil være i livet ditt. Akkurat i dette øyeblikket så håper jeg at du er lykkelig. Er vi lykkelige?

#norwegian #writing #thougths #the past #wondering #tanker #notater #fortidsminner #skribleri #skriving

Det er bare en person som kan få meg til å være meg og det er deg

Jeg, jeg er bare meg når jeg er med deg. Du løfter meg opp når jeg er nede og får meg ned når jeg er for høyt oppe. Ditt smil med dine smilehull lover meg en ny og bedre dag, selv om den ikke har så mange muligheter, lover den meg at jeg skal komme gjennom dagen med den største glede. Øynene dine, det mosegrønne i dem gir meg den støtten jeg trenger for å kunne stå opp om morgenen og starte dagen, de gir meg støtten jeg trenger når ting ikke går som jeg trenger det i hodet mitt og de gir meg støtten jeg må ha for å kunne tro at jeg er noe. Leppene dine som kysser meg ømt om kvelden gir meg troen på meg selv, troen på at livet er verdt å leve og verdt å vente på, de gir meg troen på at jeg er bra. Hendene dine som stryker meg i søvn gir meg tryggheten jeg trenger for å kunne leve, tryggheten til å møte andre selv når jeg ikke klarer det, de gir meg tryggheten til å kunne utvikle meg. Det er bare når jeg er med deg at jeg er helt meg selv. Da er jeg helt trygg og jeg kjenner at jeg kan stole på at alt jeg gjør er helt trygt.

Alt jeg ønsker er at du bare skal være et minne, og bare det, ikke holde på slik du gjør med meg og hjernen min, det klarer jeg snart ikke mer

Av og til merker jeg at du dukker opp i hjernen min. Du dukker opp når jeg sover, når jeg drømmer og hjernen min ikke er på. Jeg vil glemme deg helt, i stedet får du den oppmerksomheten du ubevisst vil ha. For jeg har ikke glemt deg, jeg har ikke trengt deg ut av minnet mitt og jeg misliker det. Misliker at du kommer frem når hjernen min har en break og ikke er påkoblet. Jeg drømte om deg igjen. Drømte at du endelig hadde lyktes med alt du drømte om. Du var pen, ikke bare pen, men sånn kjempeflott pen. Endelig hadde du lyktes med å gi ut bok og boka hadde fått strålende terningkast og omtaler. Egentlig så holdt du på å bli stor og jeg møtte deg i drømmen på et hotell. Et hotell der du bodde for å skrive på din neste bok. Gratulerer, sa jeg til deg og jeg vet at jeg mente det. For jeg har alltid unnet deg suksess og det gjør jeg enda. Selv etter alt det merkelige vi hadde sammen som gjorde meg mer usikker og ganske så tragisk. Selv etter alle krangler, kyss, hevede stemmer og så videre. Jeg unner deg alt godt og jeg håper inderlig at drømmen jeg hadde blir virkelig. Jeg håper at dette var siste drøm om deg og at vi kan bli enige om å legge bak oss det vi var. For vi er ingenting ovenfor hverandre lenger. Mitt ønske fra deg er at du slutter å hjemsøke meg mentalt. Jeg ønsker ikke å rippe opp i det vi var lenger.

Jeg klarer ikke hvis jeg ikke prøver, men prøver jeg så vet du at jeg får det til, for jeg kan det og jeg kan det bedre enn noen andre du kjenner, det er bare du som kan det bedre, men jeg er like i nærheten

Du sier jeg skal gjøre det. Jeg har sett deg gjøre det så mange ganger og du har fortalt meg hvorfor det må stå slik og sånn, hvordan de påvirker programmene og hvordan alt sammen fungerer når scriptene er skrevet rett. Det er bare denne vi skal konfigurere sier du. Denne ene vi må bli ferdige med, men det haster ikke. Du sier jeg kan få bruke hele dagen om jeg trenger det, men du vet at jeg, jeg får det til. Stolen skyver du tilbake, reiser deg opp og sier jeg skal sette meg ned. Vil jeg ikke skal du ikke presse meg, da kan jeg gå opp og gjøre noe annet. Jeg setter meg i stolen. Du presser meg ikke, jeg presser meg selv. Vet at jeg har lært det, vet at jeg egentlig skal klare dette. Det er fire relativt enkle prosesser og jeg vet at jeg kan det, men jeg blir overveldet, klarer ikke tenke konstruktivt og hvor jeg bør begynne. Du klarer det sier du. Og jeg stirrer i skjermen, flytter rundt på musen og leter etter den første mappen for at jeg skal kunne få det til. For å gjøre deg stolt og vise meg selv at jeg kan. Jeg er bedre enn det lille scriptet som skremmer meg mer enn noe annet.

#fiction #story #norwegian #norwegian writing #klare selv #oppdiktet #skriving #writing

Applaus for den ensomme angsten som lever hver gang noe blir feil

Jeg lever, roper jeg. Løfter henda over hodet og hopper fire hopp. Fire fordi jeg får noia av oddetall. Ingenting kan være oddetall om det ikke er halvrunde tall, slik som fem, femten, tjuefem også videre. Knappene på ovnen går fint de er det seks av. Fire til platene og to til stekeovnen. Jeg har en skål på bordet. En skål med smågodtrester, rester fra helgen. Vet jeg ikke kan telle dem, men jeg teller dem. En to tre fire sjokoladebiter, en to tre fire fem krokodiller(tre oransje og to svarte), en og to lakrisfrosker. Det blir elleve biter smågodt. Det kjennes ut som to plater som presser hodet mitt sammen, armene mine stivner og en kulde brer seg nedover beina mine. Jeg strekker hånda mi mot skåla, tar den ene oransje krokodillen. Roen senker seg med ett. Svimmelheten blir borte, jeg kan sette meg ned, sette meg ned og igjen kjenne at jeg lever. Jeg applauderer meg selv.

#notes #norwegian writing #fiction #mental health

Et takk og farvel for din plagsomme stemme

Jeg trodde på deg. De gangene du sa du elsket meg, trodde jeg på det. Øynene dine skinte ikke når du sa det. De pleide å skinne ekstra da du løy. Hendene dine ville knytte seg sammen og blodåren i halsen ville strammes og bli synlig. Men ikke noe av det skjedde når du sa du elsket meg. Derfor trodde jeg også på deg. Husker du at du sa jeg kunne få mange venner, at jeg var bra nok og at du ikke kunne skjønne at folk ikke likte meg? Senere sa du det motsatte. Jeg støtet vennene mine fra meg og tok ikke nok vare på dem. Sannheten kjære deg er noe helt annet. Det var du som gjorde meg til din egen eiendel. Du som trengte deg inn i hodet mitt. Sa ting som ikke stemte og gjorde meg mer dårlig enn det jeg var. Jeg var frisk, jeg. Helt frisk før jeg møtte deg. Klart jeg hadde det ikke så bra, men jeg fikk det tusen ganger verre etter at jeg ble venn med deg. Etter at jeg ble kjent med deg, ble jeg mer usikker på meg selv, sjalu, avhengig og nedtrykt. Du var grunnen til sårene mine, grunnen til tårene og hvorfor jeg ble ensom selv i selskap med andre. Jeg har kommet langt. Langt fra der jeg var. Blitt friskere, gladere og lykkeligere. Jeg trodde jeg var lykkelig med deg og alle løynene dine, alle gangene du med vilje gjorde meg sjalu, sint eller ekstra lei meg. Jeg er ikke sånn lenger. Jeg er ikke trist, ulykkelig og frastøtende.

Jeg skriver ikke dette for å si at jeg er sint på deg. Jeg vil takke deg for å få meg til å innse hvor dårlig jeg var. Jeg er glad jeg er kvitt løynene dine. De som trengte seg inn innerst i hjernebarken min. Det er godt å slippe dem hver eneste dag og natt.

#norwegian #notes #norwegian writing #fiction #telling goodbye

I nattens mørke kan han ikke høre en eneste lyd. Han prøver. Helt stille er det ikke, men den lyden han lytter etter. Den er ikke der. Sete i skinnstolen begynner å bli klamt. Blikket hans er festet til dørhåndtaket. Bare avbrutt av noen enkle blikk på klokka. Han hører noen som går over grusen. Hele kroppen spenner seg. Hendene tar tak i armlenene. Dørhåndtaket beveger seg ikke. Knasingen av grus forsvinner. Han synker igjen sammen. Skuffelsen trenger igjennom ham. Det skjedde ikke i natt heller.

#notes #writing #norwegian #fiction #not a writer yet

En dag vil du se at sommerfuglene jeg tegnet på veggen din begynner å fly, at flekkene du har på føttene forsvinner og kronprinsen blir kronet til konge.

Du vil merke at jeg elsket deg mer enn du trodde og angre på de stygge tingene du kalte meg, rett før jeg pakket bagen med tingene mine og dro fra deg. I hvert fall er det hva jeg håper skal skje med deg. Jeg håper du endrer deg tilbake til den du var da jeg møtte deg. Den glade mannen som konstant smilte og lo. At du begynner å elske mennesker igjen og slutter å sutre for små ubetydelige ting, som feil mat eller feil vaskemiddel. Det hadde vært fint om du kunne blitt lykkelig igjen. Fint om du savner meg og ringer meg. Si at du vil ha meg tilbake og trenger meg. Jeg tror ikke at du savner meg, jeg tror ikke du kommer tilbake. Det sårer meg at du ikke gjør det. Jeg burde ha gått videre, utviklet meg til å bli sterkere og klare meg uten deg. Men sannheten er, jeg klarer ikke glemme deg.

#writing #norwegian #notes #old love #forgetting #letting go

Blodet pipler frem

dråper

de bare henger fast

I et øyeblikk

av dårlig avgjørelse

Tankene renner

av sted

som tårene på kinnet

Bare en liten stund

før de blir nye

Hvor er jeg

når

jeg trenger noe

Ikke mye egentlig

bare et minutt

Sperret inne i

fire vegger

bare næring her

Tærer mye mer

enn latteren din

#norwegian #poem #life #selfharm #not a poet #freestyle

Virkeligheten trenger seg gjennom en verden av drømmer som føles så ekte at de virker å eksistere, men egentlig er det ingen som vet om de finnes eller ikke. I hvert fall vet ikke hun det

Hun kjenner lukten av parfymen hans. Han har tatt på mer enn han trenger igjen. Det lukter sterkt av noe, men hun klarer ikke sette ord på hva det er. Kroppen hennes skjelver, hårene i nakken og på armene reiser seg. Reiser seg og ønsker hendene hans velkommen til å føle kroppen hennes. Hver celle i huden er klar. Hun trenger at han kjærtegner henne, kysser henne med ømhet og lidenskap. At leppene deres møter hverandre, han biter henne i leppene og flytter seg bort til øreflippene hennes. Kroppen sitrer av begjær. Han biter forsiktig øreflippene før han kysser nedover halsen hennes. Telefonen hans ringer, kroppen strammer seg. Den må alltid ødelegge, tenker hun og kysser han før hun sier han skal ta den. Hun snur seg rundt, går inn på soverommet. Legger seg på magen på sengen og tårene begynner å renne.

#notes #writing #hope #expectations #unreal #norwegian

Selv når jeg vinner taper jeg og det fryder deg

Jeg kan fortelle deg om sommeren jeg lærte å sykle uten støttehjul. Gaten jeg bodde i som krydde av barn som fylte gaten med latter, til alle sin glede. Men jeg vil ikke fortelle deg om det. Det er ikke viktig disse små bagatellene, det som er viktig er at du har meg i din makt. Blikket ditt som får meg til å rødme og jeg må se vekk. Du leker med ordene, bruker dem for å få meg inn i ditt maktspill. Et spill hvor jeg er vinneren og taperen. For aldri føler jeg meg så fri og så enkel som når jeg vinner i spillet, men når jeg taper. Det tapet svir når jeg ikke får det til, når du presser meg på randen av min egen psyke og jeg blir redd for å miste deg. Det vonde tapet overleves når jeg likevel vinner fordi du er der og du vil ta vare på meg. Jeg vil alltid vinne dette spillet, selv hvor mye jeg taper.

Den sommeren jeg lærte å sykle uten støttehjul er evigheter siden. For det er ubetydelig. Eneste av betydning er spillet ditt og hvor godt vi spiller det sammen.

#writing #norwegian #play #notes #fiction

Usensurert tankesurr

Jeg trodde ikke på det med at en kan forelske seg ved første blikk. Fantaserte om at det gikk, gjorde jeg jo. Det tror jeg alle en eller annen gang i livet vil gjøre. Nå mener jeg ikke at det var noe sånn at jeg bare visste jeg måtte være sammen med denne mannen eller ha han som kjæresten min. Jeg bare merket at jeg ble forelsket og følte noe jeg ikke har følt for noen andre tidligere. Den jenta som ikke liker å åpne seg, åpner seg helt for han, hun har ingenting å skjule og faktisk har hun begynt å like klemmer. Noe så enkelt som en klem er faktisk blitt så enkelt. Det er ikke lenger den lange tankevirksomheten; skal jeg klemme, hvordan klemmer jeg, må jeg smile når jeg gjør det, nærkontakt er skummelt, vil jeg fornærme om jeg ikke klemmer og så videre. Nå tar jeg meg selv i å ville gi klemmer selv. Jeg klemte ei venninne her om dagen og det var mitt initiativ og hun ble overrasket, men kjempeglad for det.

Jeg merker at jeg har en ny giv, jeg gleder meg over små ting jeg ikke ville ha gledet meg av før.Samtidig er jeg blitt så åpen, jeg føler meg lykkelig på en merkunderlig måte. Tenker meg ikke så mye om før jeg gjør impulsene mine lenger, nå bare gjør jeg dem og før var det lange tankerekker. Jeg bekymrer jeg meg mindre for jeg har ingen grunn til å bekymre meg i det hele tatt. Hvorfor skape bekymringer av bagateller som lar seg ordne med riktig innstilling?

I kjærlighet har jeg plutselig scoret en haug med mål. Kanskje jeg ble proffspiller i det jeg vant kjærlighet. For det er sånn jeg tenker. Jeg scoret på noe som aldri skulle skje og nå er jeg så ufattelig glad for at jeg lot det skje. Han får meg til å smile uten å gjøre noe som helst. Bedre er det at han treffer på mye av det jeg trenger, liker og setter pris på. At han har alderen med seg er bare prikken over i-en og storvinneren som stikker av med både jokeren og lottoen på en lørdagskveld. Jeg elsker kvalitetene han har, at han ikke kommer til å ta meg for gitt og at vi vil være åpne med hverandre og ta opp ting som dukker opp. Jeg ønsker, og jeg vet, at dette vil vare. For det er ingen andre som har fått meg til å føle meg slik og jeg tviler på at jeg vil møte noen som jeg vil føle det slik med igjen.

Godheten din tar ingen ende når du veileder meg for min uvitenhet og jeg lengter etter ømheten din når panikken sluker meg med mørket som omringer tankene

Jeg kunne se det på blikket ditt at du var skuffet over meg. Du gjorde den enkle bevegelsen med pekefingeren din på gulvet foran deg der du satt. Bevegelsen var noe jeg kjente så altfor godt. Blusen var det første jeg tok av, etterfulgt av bh-en, jeg åpnet knappen på skjørtet mitt og det falt på gulvet. Etter ditt strenge reglement hadde jeg verken truse eller strømper på meg, da du mente det bare var to store hindringer. Jeg sank naken ned på knærne og gikk på dem bort til deg. Øynene mine fant ene skruen i stolen din og jeg hørte på stemmen din at du var skuffet. Du gjorde meg forlegen i sted da vi var ute, sa du. Tankene mine gikk tilbake til da vi var ute og spiste, jeg kunne på ingen måte se at jeg hadde gjort noe galt, men jeg visste at du hadde rett. Du hadde alltid rett. Kremtingen din gjorde at jeg tok blikket opp, på nytt hadde du pekefingeren fremme. Denne gangen pekte det mot stuebordet vårt. Et sjeldent stuebord da det var du etter nøye planlegging, tegninger og målinger hadde snekret det selv. Det var ikke bordben, men to kasser som hadde plass til meg sammenkrøpet inni, med en dør som bare kunne åpnes fra utsiden av. Bordplaten var enkel med seks små luftehull som bare vi visste om. Du reiste deg og åpnet døren, jeg krøp bort og smøg meg inn med knærne først, og da jeg hadde fått resten av meg inn i kassen lukket du døren. Selv om jeg hadde væt i kassen flere titalls ganger før, grep panikken meg på ny. Jeg hadde aldri vært klaustrofobisk, men i det mørket kassen ga, ble jeg lettere bekymret. Tankene kunne nesten virke verre enn panikken. De tankene om hva skjer om det begynner å brenne, glemmer han at jeg ligger her inne og hva har jeg gjort galt, hjemsøkte meg hver gang. Igjen prøvde jeg å legge hodet ned, lukke øynene for å sove, men som alle tidligere ganger, lå jeg så vondt at det ikke nyttet. Det aller verste med å ligge der var mangelen av tidsbegrep. Om jeg lå der i fem minutter eller flere timer ante jeg ikke, følelsen av å ligge der var den samme.

Døren ble åpnet og lyset jeg fikk mot øynene blendet meg. Jeg fikk snudd hodet mot vinduet og så at ute hadde det blitt mørkt. Du kremtet og jeg fikk øynene tilbake til deg og merket at du lyste på meg med en lommelykt. Hendene dine fant mine og du hjalp meg ut og opp på føttene mine. Jeg fikk et pledd rundt meg og du ledet meg til sofaen. Der satte du deg ned og pekte deretter på fanget ditt og jeg satte meg der. Hodet mitt lente jeg mot skulderen din og tårene begynte å strømme av lettelse for å slippe mørket og stillheten. Hendene dine strøk på meg og du snakket beroliggende til meg mens kroppen min sakte roet seg. Har du lært nå? spurte du meg, jeg nikket. Da vil du ikke finne på å bestille noe uten lov av meg neste gang vi går ut, sa han. Igjen nikket jeg stille, hulket høyt og satte pris på at du veiledet meg når jeg var uvitende og samtidig elsket meg.

#writing #norwegian #age difference #tough love #darkness

Glassbitene på gulvet skinner ikke, de reflekterer ikke lyset, jeg vet ikke at de ligger på gulvet. Ikke før jeg går på dem og de skjærer seg inn i huden, blod farger sokkene mine, før svien begynner. Du har plukket opp en av de større bitene, holder den mot meg så hardt at det pipler blod frem. Øynene dine lyser mot meg i en forakt jeg aldri har sett i dem før. Det går et kaldt grøss nedover ryggen på meg. Jeg prøver å stoppe tårene, men klarer det ikke før de renner og ordene mine sitter fast i halsen. Du kommer mot meg, virker to meter høy og jeg vet du ikke er høyere enn en meter og syttini centimeter.

marci1900

Livet starter der komfortsonen slutter

Vinni

Trending Blogs

Recently Viewed Blogs

Begynnelsen