Fortidsminner jeg undrer om du også lurer på, om du tenker på meg, er jeg bare et usynlig minne som svinner sakte ut fra det dypeste svarte i hjernen din
Er du der ute enda? Lever du og har et godt liv? Jeg kjenner deg ikke lenger, aner ingenting om hvordan du har det, hva du gjør på eller hvilke mål du har satt deg. Det er rart, for vi var så tette, knyttet sammen som en enhet og visste alt om hverandre. Flere ganger visste vi hva den andre tenkte, følte eller mente før vi visste det selv. Savner du meg? Tenker du noen gang på meg, på hva jeg gjør, hvor jeg er, om jeg har det godt. Noen ganger, når jeg tenker på deg, tenker jeg at du er blitt fantastisk. Mer enn du var den gangen jeg kjente deg og var hele verden for deg. Jeg håper du har noen som er hele verden for deg nå. Har du noen som tar vare på deg? En eller flere som hjelper deg når du er nede, når du trenger å reise deg igjen. Drukner du deg selv ned i tankene dine? Surrer deg lenger og lenger inn i den ene tanken som ikke slipper taket, før du til slutt kommer deg ut av den, fordi en ny tanke tar overhånd og spinner videre. Hva med klokka. Tiden din. Står den stille eller går den for fort. Begynner det å haste med å få gjort de tingene du alltid har ønsket å gjøre. Jeg vet du skrev. Du skrev så mye fine, gode og detaljerte ting. Skriver du enda? Av hele mitt hjerte håper jeg og tror at du fremdeles skriver. Bruker ordene dine til å beskrive alle tankene dine, det mestret du godt den gangen. Jeg ønsker at du mestrer det nå også.
Husker du alle gangene du fikk meg til å le. Le av de dårlige vitsene dine, av teite kommentarer om andre, ting og mennesker. Du var ingen komiker, men du kunne bruke ordene dine til å få latteren frem. Jeg husker at du ikke var så “klovnete” av deg. Du var ikke klumset. Det var sjeldent at du ødela, knuste eller gikk i ting. Overraskende nok, til din størrelse å være. Å overtale deg var grusomt. Når du først hadde bestemt deg for noe, så var det slik det skulle være. Ville du ikke være med ut, så ble du hjemme. Du kunne også si at du skulle gjøre noe, være med ut, men da tiden nærmet seg og du skulle ut, da snudde du i døren og gikk inn igjen. Alle timene vi hadde sammen med å se film og serier. Våre dater, der vi kommenterte alt med friske kommentarer, positive som negative. Jeg elsket den tiden. Elsket du den?
Nå ønsker jeg at du lever, at du har det bra, at du er der du vil være i livet ditt. Akkurat i dette øyeblikket så håper jeg at du er lykkelig. Er vi lykkelige?












