Notiser @notiser-blog - Tumblr Blog

Drømmen om den uberørte villmark, og nødvendigheten av kulturlandskapet.

Det ligger dypt i den norske folkesjela, drømmen om den uberørte villmark. Stedet der ingen menneskefot tidligere har trått, der alt er som i tidenes morgen. Vi drømmer om en natur ubesudlet av mennesket.

Nå er det slik at det vi kaller villmark, ofte er kulturlandskap i en eller annen form. Og når vi går inn i naturen, er det ofte på ferdige veier, gangstier, merket med turistforeningens kjente symboler. Vi må jo ikke ta sjansen på å gå oss bort. Dessuten er det jo så bekvemt med planert natur. Men samtidig er vi klar over at det ikke er egentlig villmark, det er ikke det rene og absolutt opprinnelige.

Jeg besøkte et naturreservat utenfor Notodden i går, vernet på grunn av sin fuglebestand. Det er ikke uberørt av mennesket, men fredningen har vart lenge, slik at naturen selv har tatt over igjen. Da ser det ut som på bildet.

Jeg er sikker på at dette er bra for fugler og vilt, og trolig også for planter og trær. For nå nærmer det seg villmark, - på et svært lite og begrenset område. Men dog: Det er en slags villmark. Langs den ene kanten slynger det seg en liten sti, og det har en gang vært en sti også lenger inne på halvøya, en del av deltaet ved utløpet av Heddøla. Selv om det fortsatt er tidlig vår, er fuglesangen påtagelig fra en eller annen plass inne blant de høye trærne. Det er vanskelig å se dem allerede nå, og når det blir grønt, enda vanskeligere. Og om jeg vil gå etter lyden, må jeg inn i den virkeligheten som bildet over forteller om: området er svært lite tilgjengelig.

Og her er vi sakens kjerne. Det vi drømmer om som den absolutte villmark, den ultimate natur, blir svært vanskelig tilgjengelig for mennesket. Kanskje skal det ikke være det heller, av hensyn til dyr og planter. Men drømmen kan lett få seg knekk når vi møter en natur som den som på bildet. Mennesker kan ikke både få det uberørte, og samtidig forvente tilgjengelighet. Og dessuten er vel mennesket også en del av naturen, dersom menneskets væren er på naturens premisser?

Når vi snakker om natur, har vi en trendens til å glemme at mennesket med dets aktivitet er en del av den samme naturen. Ved å snakke om villmark som om mennesket ikke er en del av den, lager vi et skille som er roten til at natur og miljø går tapt. Ved å tenke på naturen som noe som er mennesket fremmed, gir vi oss en slags rett til å utnytte og utarme naturen, i stedet for å beskytte den, og beskytte harmonien mellom naturen rundt oss og oss selv.

Vi trenger nok områder som er mest mulig uberørt av mennesket, men da særlig mest mulig uberørt av menneskets grådighet, og dets uvettige og utarmende aktivitet. Men jeg tror samtidig at om dyr og planter skal få leve, må mennsker oppleve seg og sin aktivitet som en del av helheten, slik at det ikke blir mennesket mot naturen. Det må bli mennesket i naturen.

Med årene har jeg derfor blitt mer og mer opptatt av kulturlandskapet, det landskapet mennesket er med på å prege. Samtidig er jeg opptatt av at det å prege naturen må være å leve i pakt med naturen, i harmoni. Vi må ha respekt for dyr og planter som vi har respekt for mennesker. Men for å skape denne følelsen og holdningen, tror jeg det er viktig at mennesker gis anledning til å gå inn i naturen, gis anledningen til å bli en del av det som er større enn oss, og gis en anledning til å glede seg over dyr, planter og landskap. For å få denne dype forståelsen og gleden over at vi henger sammen med alt levende, må mennesker få en rimelig anledning til å komme inn i naturen, - på landskapets, faunaens og floraens egne premisser. Kommer vi ikke inn i naturen, ved at villmark samtidig betyr utilgjengelighet, vil vi miste gleden over, og respekten for, alt rundt oss. Holdes mennesket utenfor, vil mennesket bli en større trussel mot det vi vil bevare, enn om vi får bli en del av det.

Kulturlandskapet, der vi godtar at mennesket setter harmoniske spor, har gjennom årene blitt stadig viktigere for meg. Og jeg tror ikke det finnes noe som i større grad er naturbeskyttende enn det at mennsket får lov til å gå inn i, og bli en del av, "villmarken".

#natur #miljø #kulturlandskap #villmark #økologi

Putin og Vestens impotens

Putin kan vel gjøre stort sett som han vil. Vesten nøyer seg med å ta avstand, delvis true med sanksjoner, eller med isolasjon av Russland. Putin vet imidlertid godt at i vest styrer storkapitalen alt, og kapitalen taper på enhver konfrontasjon med Russland. Og ettersom vi har kapitalstyre mer enn folkestyre, har Putin nærmest frie tøyler.

Putin vet godt at store ord og fleskefett ikke sitter fast i halsen. Så kan han ta seg av handlingene til mye vestlig skrik og skrål. Litt som Stefan Björk har pekt på tidligere i dag:

http://www.politico.com/magazine/story/2014/03/russia-vladimir-putin-the-west-104134.html#.UxTAqkGPOwY

Så det blir nok ikke mer av dette enn at Russland annekterer Krim, og når alt har roet seg litt, demper de synligheten av deres nærvær, og alt fortsetter som før. Ingen har vel ventet krig, men det vi kommer til å se er at også sanksjoner blir små og kortvarige. Det verste som kan ramme Putin, er at han skyter seg selv i foten slik at det skapes en forbigående nedgang i Russland. Og det er vel Krim verdt for ham.

#ukraina #Krim #putin #økonomi

Krim: Ikke helt svart-hvitt

Utviklingen i Ukraina har gått fortere enn noen tenkte seg bare for et par måneder siden. Og det tilspisser seg på Krim-halvøya, med russisk annektering i realiteten, i russig ordvalg en "freds-operasjon" etter henstilling fra myndighetene i den autonome republikken.

Det er ingen tvil om at Putin nå handler i strid med folkeretten, slik supermakter (også USA og Kina) tillater seg å gjøre. Slik er det noe dobbeltmoralsk i Obamas fordømmelse av det som skjer, og når han i tillegg refererer til menneskerettigheter, kommer det fra en supermakt som løpende legger lite vekt på dem dersom brudd på rettighetene tjener amerikanske interesser. Så stormaktenes omgang med både folkerett og menneskerettigheter er noe lemfeldig, selv om det i dette tilfellet handler om Russland spesielt.

Historisk har Krim når forbindelse til Russland, og selv om det var stor enighet om at Krim skullelegges til Ukraina ved Sovjetunionens oppløsning, ble resultatet en delvis autonom republikk innenfor Ukraina, noe mer enn enn assosiert medlem, men med klare begrensninger på Ukrainas sentralmakt. Og slik stemningen på Krim nå er, med så mange etniske russere, er det ikke sikkert at det de siste årene har vært et flertall for å tilhøre Ukraina. Når da delrepublikkens myndigheter ber om russisk hjelp, og dette samtidig er i tråd med et folkeflertall, og i Russlands interesse, er dette faktorer som ikke kan overses i det som nå skjer.

Så vil det bli hevdet at myndighetene på Krim kom til makten gjennom et kupp. Trolig er derfor de myndigheter som ber om russisk hjelp ikke legale myndigheter, noe som brukes mot Putin i denne sammenhengen. Men myndighetene i Kiev, har heller ikke kommet til makten på lovlig vis, og den avtalen som ble utformet for en mulig maktoverføring, ble glatt satt til side. Slik kan russerne hevde at myndighetene i Kiev ikke er rettmessige myndigheter, og Russland kan derfor ikke anerkjenne dem. I prinsipp er det ikke stor forskjell på måten maktskiftet har skjedd i Kiev og på Krim. Og Putin kan hevde at det som skjer på Krim bare er et resultat av det som skjedde i Kiev dager før.

At det hele går tilbake til Janukowycs vanstyre og korrupsjon, forandrer ikke det som er skrevet foran.

Så i spillet om Ukraina finnes det ikke helt hvite, eller helt sorte. Men Vesten er nok likevel hvitest, og Putin mest svart. Og de skumle perspektivene i dette er at Russland samtidig beveger seg i totalitær retning, med en ny diktator, eller en ny russisk tsar, ved navn Vladimir Putin. Og det språket han velger å bruke, internt, og nå også utenfor Russpand, er maktens, og ikke rettens. Det skaper en mer uttrygg verden.

#ukraina #Krim #vladimir putin #russland

Reservasjonsrett ingen selvfølge

Det forslaget regjeringen har ute på høring om reservasjonsrett for leger mht. henvisning til abort, er i i storm. Og det er ikke uventet. Det som slår meg mest, er mangelen på prinsipiell tenkning både i forslaget, og i motstanden mot forslaget.

La meg ta motstanderne først. Dersom man mener at å henvise til abort er å bidra til å ta uskyldig liv, kan ikke dette settes til side ved et politisk vedtak, eller gjennom en slags folkedomstol. Folkeretten har alltid vært klar på at et flertallsvedtak mht. liv og død ikke fritar den enkelte for et personlig ansvar. Så retten til ikke å henvise til abort på et slikt grunnlag kan ikke overprøves av noen.

Så til dem som forsvarer reservasjonsretten. Dette må de gjerne forsvare, men som fastleger mottar de et fastlegetilskudd fra det offentlige nettopp for å effektuere norsk helsepolitikk slik et politisk flertall har bestemt. Innenfor de rammene gis det i utgangspunktet ingen mulighet for reservasjon. Det er ikke riktig å ta imot tilskudd for å utføre noe man så nekter å utføre, slik som henvisning til abort. Jeg holder trygderefusjonen utenfor, for folketrygden er i prinsipp den enkeltes helseforsikring. At oppgjøret skjer automatisk, og ikke ved at den enkelte må sette fram krav i hvert tilfelle, er kun en administrativ ordning for at dette skal flyte lettere.

Og det er her regjeringen ikke er prinsipiell. Å være fastlege innebærer å motta tilskudd for å utføre oppgaver det offentlige har bestemt, og da blir en reservasjonsrett (eller reservasjonsmulighet) svært problematisk. Å være fastlege med tilskudd er ikke forenlig med ikke å utføre de oppgaver som ligger i betingelsene for tilskuddet.

Leger må kunne reservere seg, og de må kunne drive allmennpraksis, men det er ingen rett å både reservere seg, og samtidig motta et fastlegetilskudd. for å utføre blant annet det de i neste omgang reserverer seg mot. Dette er svakheten ved et system med "fastleger", selv om ordningen på mange andre måter fungerer bra. Jeg sitter med et inntrykk av at reservasjonsleger både vil reservere seg, men samtidig ikke gi fra seg noen økonomiske goder. Det blir prinsipielt feil.

La leger reservere seg fritt, uten overprøving. La dem drive allmennpraksis med trygderefusjon (trygden følger pasienten slik forsikringer alltid gjør, men når de da ikke utfører alle oppgaver som tilligger fastlegeordningen, bør de si fra seg fastlegetilskuddet. Så skaper dette nye utfordringer, men ingen som jeg kan se er uløselige.

Statsbudsjett med strategisk prutningsmonn

Så har mindretallsregjeringen lagt fram sitt første statsbudsjett, eller egentlig en justering av den forrige regjeringens budsjett. Siv Jensen kunne ikke rekke å bygge om hele budsjettet. Det er gjort med en blanding av frieri og prutningsmonn.

Regjeringen signaliserer klart retningen: Skattelettelser, strammere politikk overfor asylsøkere, kutt i velferdsgoder osv, samtidig som den med noen millioner også løfter fram noen områder som skole og rusomsorg, da i tråd med valgløftene de har avgitt.

Dette er et smart budsjettforslag. Det er dels sukret for samarbeidspartier og opposisjon med mindre påplussinger på noen områder, samtidig som regjeringen har tatt kraftigere i på områder der de vet at de må gjøre endringer under budsjettbehandlingen. Erna Solberg og Siv Jensen har lagt inn gode forhandlingsmarginer på de områdene Stortinget vil protestere, slik at budsjettet, etter endringene, fortsatt vil peke i samme retning.

Strategien ser ut til å være: Blidgjør Stortinget i utgangspunktet, gi dem mer under budsjettbehandlingen, og sitt likevel igjen med et budsjett som klart er preget av blå-blå politikk. Det er budsjettframlegg, med en klar budsjettstrategi. Om regjeringen også ved de neste budsjettbehandlingene klarer det samme, vil regjeringen både oppnå endringer som de ønsker, samtidig som den sikrer seg et langt liv. Ingen dum plan.

#statsbudsjett #blå-blå #regjeringen

Kureren: Ny nettavis i Norge

Først i dag ble jeg klar over den uavhengige nettavisen "Kureren". Den ble lansert 27 august, og har på mange måter en profil som vil tiltale mange, nemlig ved at den helt utelater sport og kjendisstoff. Slik vil den nok fremstå som mer seriøs enn mange andre nettaviser, samtidig som den også skal være gratis, og ikke legges bak betalingsmurer og denslags. Her kan avisen oppleve at interessen for slikt seriøst stoff kanskje er noe mindre enn det lesere vanligvis uttrykker, fordi vi vet at mens lesere sier at de ønsker mer kvalitet og seriøsitet, er det likevel det tabloide stoffet som får mest klikk, og som derfor trekker annonsekroner til avisene.

For Kureren har, såvidt jeg forstår, ikke andre inntektskilder enn annonser. Den utgis av et lite mediehus, afrol News, så lite at jeg aldri hadde hørt om det tidligere. Umiddelbart virker ikke dette veldig økonomisk robust. Men mediehuset angir å ha et bredt internasjonalt kontaktnett etter mange års formidling av nyheter fra andre deler av verden. Det er dette kontaktnettet de vil basere seg på, og de vil unngå å bruke kostbare nyhetsbyråer. Det de med dette sier, er at de både er uavhengige, de har bredde, de har erfaring, og de holder kostnadene nede.

Avisen inviterer også "leserkorrespondenter" til å bidra. De som på denne måten sender stoff til avisen, kan ikke regne med betaling (her ligner de de veldig mange borgeraviser), samtidig som de ikke beholder noen rettigheter til innsendt materiale. Det du få igjen er at du kan få se ditt eget bidrag på trykk, og at du får navnet ditt under det. Også bilder må du gi fra deg alle rettigheter til, noe som nok kan sitte langt inne hos mange. Leserkorrespondenten blir derfor på flere måter en gratis bidragsyter til avisen, og kan i gitte tilfeller tape inntekter som de kunne fått ved å gå til en annen avis med det samme stoffet. Det skal bli spennende å se hvordan denne noe uvanlige holdningen vil slå ut i antall bidrag til avisen. Mange vil nok heller foretrekke andre aviser, eller eventuelt en egen blogg med det samme stoffet. Fordelen for Kureren er selvfølgelig at kostnadene holdes så lave som mulig.

Avisen skiller seg også ut ved at vanlige leserkommentarer ikke har noen plass. Bakgrunnen sies å være at det i kommentarfeltene på andre aviser kommer så mange upassende kommentarer, og at debattnivået ofte er mer preget av forsøpling enn av en egentlig god debatt. Det er vanskelig ikke å si seg enig i en slik vurdering av kommentarfeltene i særlig tabloidene.

Men samtidig inviterer Kureren til utdypende kommentarer og analyser fra leserne, redaksjonelt vurdert i hvert enkelt tilfelle. Dette er igjen et smart grep fra avisen. Kureren får tilsendt kvalitetstoff gratis, materiale som kan ha samme verdi som redaksjonelt stoff forøvrig, og som kan ha samme verdi som for eksempel artikler fra leserkorrespondenter. Samtidig har avisen full redaksjonell kontroll, og slipper å rydde i kommentarfelt osv. Og det er neppe noen tvil om at, i den grad det kommer slike leserkommentarer, at dette vil ha en helt annen kvalitet enn det vi finner i de vanlige kommentarfeltene i nettavisene.

Skyggesidene ved denne politikken er imidlertid at avisen kan sies å spekulere i at kvalitetstoff lever vederlagsfritt fra andre, der Kureren kapitaliserer andres innsats. Og trolig må dette slå til for at avisen skal kunne klare seg økonomisk. Det er ikke tyveri, for den som sender inn materiale er helt informert om betingelsene, men likevel en noe ugrei sak. Og gjennom å stenge ute en vanlig nettdebatt fra avisen, vil kunne gi avisen et elitistisk preg. For leseren behøver det imidlertid ikke å være et problem at avisen ikke slipper lavterskelkommentarene til. Leseren kan likevel kommentere i egen blogg (som jeg gjør her), eller kommentere på sosiale medier. Dette vi generere trafikk til Kureren uten at Kureren slipper ansvar for ytringene. Igjen er dette også i økonomisk henseende et smart trekk fra avisen.

Førsteinntrykket av avisen er veldig godt. Det er oversiktlig, bra design (ligner litt på nyhetsblogger), og det som skrives virker til å ha den kvaliteten som Kureren sier de legger vekt på. Artiklene er også litt annerledes enn det vi kan finne på andre nettaviser, og fordi kvaliteten er så høy som det her ser ut til, vil stoffet også ha verdi ut over det som kan kalles "ferskvare". Hele mekanismene bak konseptet legger til rette for at det må bli god kvalitet, enten vi liker måten det skjer på, eller ikke.

Jeg kommer nok til å ta med Kureren i min nyhets- og kommentarlesning. Jeg likte det jeg så.

Bildet er et utdrag fra avisen selv, trolig rettighetsbeskyttet, men jeg lar det stå til.

#nettavis #journalistikk #nyheter

Sykling til jobb

Litt tiltak ligger det i å gå av toget på Nisterud stasjon, "in the middle of nowhere" tidlig en morgen for å sykle til jobb. 14 kilometer, kaldt, glatt, tåke, - og jeg står og ser at toget går videre. Men når jeg har kommet meg på sykkelen er det hele bare fint. Og om ettermiddagen sykler jeg tilbake, og tar toget opp til Notodden. 32 kilometer sykling hver dag, og som en del av den vanlige arbeidsveien, blir det litt mosjon av det.

Verre blir det når det blir mørkere. Da kan det hende det blir tog hele strekningen, begge veier, med noen kilometer gange tilsammen til og fra stasjonene. Jeg har bestemt meg for at dette ikke skal bli en tvang hos meg. Jeg sykler når det passer, men som en glede, ikke som noe jeg må gjennomføre. Det ville vært fint om jeg også sparte miljøet på denne måten, men det gjør jeg ikke. Alternativet til sykling er jo toget som allikevel går samme strekning. Jeg er glad i tog, og er opptatt av at Bratsbergbanen skal få leve.

Og mange dager reiser jeg ikke denne strekningen i det hele tatt.

#sykkel #sykling #trening #commuting #bratsbergbanen #tog #Notodden #nisterud

Det er forskjell på sykler: Cyclocross versus tursykkel versus hybrid

Etter å ha syklet på en cyclocross i en drøy måned må jeg innrømme at jeg har fått en ny kjærlighet. Sykkeltypen er fantastisk, og egner seg til det meste: Trening og fart, terreng, sykling til og fra jobb, og langsomme turer i høstnaturen.

Tidligere brukte jeg en tursykkel, men sist helg måtte jeg bruke en hybrid. Hybridsykkelen var helt ny, den var dyr og fin. Jeg satt mer oppreist, og fikk sett mer rundt meg, men savnet av cyclocrossen var påtagelig. Ikke fikk jeg samme fart, og den farten jeg fikk måtte jeg slite mer for. Det som i starten virket som en behagelig stilling, mer oppreist, ble etterhvert en belastning på korsryggen. Men bevares, sykkelen var bra.

Men ikke som en cyclocross. Grunnen til at jeg syklet på en hybrid, var at min sønn, som syklet sammen med meg, la beslag på cyclocrossen. Han ville ikke bytte tilbake, og strålte av sykkelglede, - på min cyclocross. Jeg tråkket i vei så godt jeg kunne på hans hybrid.

Nå har det nok noe med avstander å gjøre. Turen var på nesten 60 kilometer, og jeg kan vel tenke at mindre turer på en hybrid sikkert er behagelig og greit nok.

Jeg har brukt sykkeln på stier og tråkk, over røtter og steiner, bratt opp, og bratt ned. Cyclocrossen tåler hva det skal være av juling, - og det går fortere enn på en terrengsykkel, også i det røffe terrenget en terrengsykkel er laget for. Den er kanskje mer krevende å sykle enn en terrengsykkel på slike steder, det er ingen dempere, det er liten dempning i smale dekk, og trolig punkterer den raskere om jeg ikke er påpasselig. Men fremkommeligheten var upåklagelig. En cyclocross, i alle fall denne fra Merida, virker til å tåle utrolig mye juling.

(Jeg har satt på skjermer og flaskeholder på min sykkel, dette bildet til er bare en illustrasjon)

Tursykkelen min er bra. Den er av stål, den flyter lett, og kan lastes tyngre. Den er på mange måter mer stabil, men også tregere. Cyclocrossen må behandles ganske annerledes, den er stivere, mer responsiv, og krever en annen grad av oppmerksomhet. Og hadde jeg bodd i Oslo, der jeg skulle bruke en sykkel til transport, ville jeg nok valgt tursykkelen, eler hybriden. Kanskje aller helst den siste. Oversikt, bredere dekk, mer fjæring, - alle er de egenskaper som kommer godt med i bykjøring med trikkeskinner og mye annen trafikk. Men jeg er overbevist om at cyclocrossen også der ville klart konkurransen bra.

Cyclocross er rett og slett en fantastisk og allsidig sykkel. Nå bruker jeg den til jobbsykling, dels på asfalt, dels på humpete grusveier. Det eneste "problemet" er at det er vanskelig å sykle rolig. Sykkelen er laget for fart, nesten som en landeveissykkel (selv om det er store forskjeller). Jeg nyter farten, men fristes også til å trå på mer enn det jeg hadde planlagt. Heldigvis har jeg dusj og muligheter for å ta på meg tørre klær på jobben.

Sykkel er miljø, det er mosjon, det er vektreduksjon, det er transport, det er styrke. Men sykling skal i tillegg være morsomt, og sykkelglede kan neppe stimuleres mer enn på en cyclocross.

#Cyklocross #sykling #sykkel #hybrid #commuting

Politiske håp.

Valgresultatet er klart, og da gjenstår det å se hva det fører til. Mine håp er enkle:

1. Miljøpartiet de grønne skal bruke plattformen til å løfte miljøsaker hele veien, og samtidig bygge partiet til noe større. Ingen kan gjøre det bedre enn Rasmus Hansson.

2. Krf og Venstre velger å stå utenfor en regjering med FrP, for i stedet å bli korrigerende støttepartier for en blå regjering. Det gjelder saker som miljø, internasjonal solidaritet, velferd og oppvekst. I regjering med Frp vil de måtte selge sin sjel.

3. SV vil danne et grønt tyngdepunkt sammen med Mdg og sentrumspartiene.

4. Det skal bli synlig at uenighet mellom Arbeiderpartiet og Høyre i stor grad er datateknisk retorikk, og at partiene står sammen i en miljøfiendlig politikk.

5. Jeg håper Frp får gjennomslag for mer forskning på miljøteknologi, men at de også begynner å ta forskningsdata på mer alvor.

6. Så håper Jeg at en høyredreining ikke blir et så kaldt samfunn at våre tradisjonelle verdier om omsorg, solidaritet og samhold blir skadet i for stor grad.

Så enkelt, så vanskelig. Men å håpe, det kan jeg.

Sykling: Trim uten ekstra tid

Nåvel, i alle fall nesten. Det er vanligvis slik at vi må sette av tid til å holde oss litt i form, og argumentet "har ikke tid" brukes derfor ofte for å unngå mosjon. "Trening" vil mange kalle det, men det blir veldig alvorlig for en som ikke har noen ønsker om konkurranse med andre enn seg selv, og som trener for helse, trivsel og velvære. Så "mosjon" eller "trim" er nok mer passende for dem som har noe lavere ambisjoner enn de som med fullt alvor virkelig "trener".

Vel, jeg vet at jeg må passe på fysikken før fysikken knekker meg. Og det skjer ofte med sykkel, mest fordi jeg liker å sykle. Men sykkelen er ogs grei til å bringe meg til et utgangspunkt for det jeg også liker: tur til fots i skog og fjell.

Det ekstra fine med sykkel er at sykling kan legges til i den daglige rutinen til og fra jobb, i alle fall når jobben betyr kontorjobb. For meg ligger kontoret imidlertid i Skien, mens jeg bor på Notodden. Det er en avstand på seks mil, og selv om jeg har syklet hele veien, tar det for mye tid av dagen. Takk da til Bratsbergbanen, som gir mulighet for å ta sykkel med på toget. Nå har jeg forsøkt å gå av på Nisterud stasjon, og så sykle de siste 14 kilometer til Skien.

Det fungerer bra, jeg rekker fram til arbeidsdagen begynner, og jeg taper ingen tid. Da har jeg fått morgentrim uten å bruke ekstra tid, og etter en rask dusj og tørre klær, har jeg fått en start på dagen som mange kan misunne meg.

Hjemover kan jeg velge å kjøre tog helt fram, eller jeg kan velge å gå av på Nordagutu eller Trykkerud, for så å sykle hjem. I det første tilfellet dreier det seg om nær 20 kilometer, hvilket betyr at jeg kommer hjem 1/2 time senere enn om jeg hadde tatt toget helt fram.

Så har jeg altså brukt 1/2 time ekstra ut over vanlig reisetid, men disse minuttene gir meg 34 kilometer på sykkelsetet, og gjør at jeg ikke behøver å tenke mer på aerob mosjon den dagen. Jeg skulle jo samme veien uansett.

Tidligere har jeg syklet på en gammel tur-sykkel, egentlig en form for hybrid, men med bedre dekk for landevei, og med bagasjebrett for last. Visst er det en god sykkel, men for å bruke sykkel med større glede, har jeg nå skaffet meg en "cyclocross". Mens hybriden er et sted mellom landeveissykkel og terrengsykkel, er en cyclocross en mellomting mellom nettopp hybrid og landeveissykkel. Om jeg skal ha bare en sykkel, er cyclocross den som er mest brukbar til alt: Selvfølgelig er den brukbar til sykkelcross (egen gren i sykkelsporten, - en meget morsom gren), men den har nesten egenskaper som en landeveissykkel, men også med egenskaper som en lett terrengsykkel.

Den har 28 tommer hjul som ruller lett, til tross for små knaster. Den skal nemlig tåle grus, stein, sand og gjørme, samtidig som den den er laget for sykling på asfalt. Rammen er forsterket relativt til en ren racer-sykkel, kranken er høyere for å tåle ulendt terreng, rammen er spissere, noe som gir en mer behagelig kjørestilling. Samtidig er den noe høyere giret enn en landeveissykkel, men samtidig har den bukkestyre som en landeveissykkel, slik at sittestillingen og grepet kan varieres på flere måter. Igjen er det for å redusere trettbarheten. Det er også noen andre forskjeller fra landeveissykkelen, men til tross for forskjellene, er cyclocrossen en lett sykkel. Den skal jo kunne bæres lett i terrenget. Min er i aluminium, med karbon gaffel for å dempe bedre på ulendt underlag.

Skivebremser er et pluss, men ikke noe spesielt for en cyclocross, der det internasjonalt mer brukes V-bremser. Så egentlig er dette en sykkel som er "nesten" lik mange andre typer sykkel, men ikke helt optimal for annet enn sykkelcross alene. Det er den sykkeltypen som trolig er mest egnet til allsidig bruk på markedet i dag, selv om en god hybrid kan være nesten like god om avstandene ikke blir for lange.

For mosjonens skyld kunne jeg syklet på hva som helst til og fra jobb, men for sykkelgeledens skyld har cyclocrossen vært et løft. Men poenget mitt er at alle typer sykler kan brukes, og at arbeidsveien er en fantastisk mulighet for kombinasjon av mosjon og nytte, der tidsbruken ikke behøver å ta for mye av dagen.

#sykkel #sykling #cylocross

Miljøpartiet ( #MDG ) får pepper

Og det er fantastisk. Nå blåser det fra alle kanter rundt partiet. Det virker som om alle, uansett politisk farge, nå plutselig blir provosert av en kompromissløs og blokkuvhengig nykommer. Også for de andre partiene blir miljø plutselig noe de må ta hensyn til, men mest ved å latterliggjøre, karakterisere, eller avvise. For nå blir det synlig at folk ønsker en reell miljøpolitikk, ikke bare de grønne stripene mange andre partier liker å pynte seg med.

Fra SV-skyggene kryper gamlinger som Theo Korotzinsky fram med sine karakteristikker av MDG. Høyretoppene avviser ethvert samarbeid, - MDG truer jo tanken om at fri kapital og tradisjonell vekstfilosofi er holdbar over tid. Og alle ønsker miljøpartiet inn i en vanlig akse fra høyre til venstre utn å forstå at miljøpolitikk ikke lar seg begrense inn i det tradisjonelle.

Det etablerte politiske miljøet later til ikke å forstå at en grønn politikk handler om overordnede prinsipper for å sikre en utvikling som ivaretar verden slik vi ønsker å ha den, og kanskje til syvende og sist en verden der det er plass til liv, til humanitet og livskraft. Da blir tenkningen mer radikal enn bare flikking på en utvikling som stort sett fortsetter akkurat som før.

Neida, Miljøpartiet De Grønne har ikke svar på alle spørsmål, og det er partiet åpne på. Det er ikke slik at alle løsninger ligger åpent i dagen. Men den grunnleggende tenkningen om liv og bærekraftig politikk ligger helt fast. Så vil partiet i dialog, samarbeid og kunnskapsutvikling se hvordan dette best kan utformes og konkretiseres. Mye er på plass, mye gjenstår.

Det er flott at det stormer rundt partiet. Det skal det gjøre når partiet tråkker på ømme tær, når det utfordrer, når det tenker nytt og annerledes. Og det politiske etablisssementet har grunn til å føle seg truet når stadig flere ser gjennom en "liksom" politikk, og tar de grunnleggende utfordringene på alvor. MDG har kommet for å bli, og MDG er fremtiden, - enten de gamle liker det, - eller ikke. Pepper er bra. Det setter en ekstra spiss på spørsmål som er avgjørende for alle.

Selvpublisering fortsatt

Etter å ha utforsket ebok publisering, var det tid for papirboken. Og fortsatt holder jeg meg til Lulu.com, selv om det finnes mange andre løsninger. Min nye oversettelse av Tao Te Ching gikk i trykken i går, men i første omgang har jeg bare bedt om et prøveeksemplar for gjennomsyn. Det er billigere å be om et prøvetrykk enn det ville ha vært om jeg skulle skrevet ut teksten på egen blekkskriver.

Tao Te Ching har medført nokså mye arbeid. Oversettelsen har tatt tid, og krevd mye justeringer. Og når boken skal gis ut på denne måten, tar det tid å få den utformingen man ønsker. Dette er oppgaver som et etablert forlag gjør, men som du selv må gjøre på LULU. Riktignok kan det hele veien kjøpes konsulenttjenester fra LULU, men da koster det også mer penger. I utgangspunktet koster LULU deg ikke ett øre før du begynner å trykke bøker.

Men jeg har fått respekt for det arbeidet som må utføres. Det fines ingen snarveier.

Det er noen regler som gjelder:

1. Tittelsiden skal ha odde-nummer. Slik kommer den på høyre side når du åpner boken.

2. Copyright-siden skal være neste side, slik at den kommer på baksiden av tittelsiden.

3. Det skal alltid være en blank side på slutten.

4. LULU foretrekker PDF-fil, og det er også best for forfatteren. Det gir bedre kontroll over sluttresultatet.

5. Skal boken kunne selges utenfor LULU, må det være et ISBN-nummer. Det kan du få gratis fra LULU, men ønsker du et norsk ISBN-nummer, slik at du selv står som utgiver, må det søkes om det på Nasjonalbiblioteket. Det går raskt og greit.

6. Alt som gis ut av norsk utgiver, eller for et norsk bredere publikum, har krav på seg til pliktavlevering til Nasjonalbiblioteket. Det dreier seg om avlevering av 7 eksemplarer, vederlagsfritt.

Ellers går det helt greit å følge LULU trinn for trinn når du publiserer. Du kan velge mellom en rekke omslag, men du kan også lage ditt eget. LULU foreslår en passende pris, mens du som forfatter kan trykke bøker til selvkost.

Det å kunne trykke bøker til selvkost kan være viktig om du selv ønsker å distribuere bøkene selv. Jeg har blant annet tenkt å selge boken gjennom nettbokhandeln Leselampen.no. De skal ha kun 20% for å selge boken, og de har også greie ordninger med hensyn til hvordan boken sendes til kunden.

VIKTIG: Det er lettest å ha bestemt seg for format på forhånd, og så laste ned malen for dette fra LULU. Når du skriver boken rett inn i denne malen, går alt mye greiere senere.

Da venter jeg på prøveeksemplaret før jeg trykker flere eksemplarer.

#Selvpublisering #lulu #Utgi bok

Hvem leser e-bøker?

Det er lite om norske forhold, men så er jo også Norge et e-bok u-land. Men i USA vet vi mer, og det etter grundige forbrukerundersøkelser. Hver femte amerikaner har lest en e-bok.

Artikkelen på randomhouse.com bør leses i sin helhet, både tekst og grafikk. Her er et kort sammendrag på norsk. Det som kjennetegner en e-bokleser i USA er:

1. Dedikert bokleser på tvers av papir og digital.

2. Personer som følger rimelig godt med i den teknologiske utviklingen

3. Det er et flertall av kvinner.

4. De fleste er under 40 år gamle (tidligere undersøkelser tydet på eldre lesere, noe som forteller at ungdommen nå tar e-bøker i bruk. Det vil gjerne betyr at markedet fortsetter å vokse.)

5. E-bokleseren har vanligvis høyere utdanning

6. E-bokleseren har høyere inntekt

7. Det er flere eiere av nettbrett blant e-boklesere enn blant andre.

8. E-boklesere lar seg mer styre av andres synspunkter i sine valg av bok, muntlig og på nett, og de stoler på venner og bekjente.

Det som leses mest er krim, annen ikke-faglig litteratur og romantiske historier. Min gratis e-bok om mindfulness faller altså noe utenfor mainstream innhold.

For dem som ønsker å gi ut en e-bok er det ut fra denne undersøkelsen derfor viktig å promotere boken sin over en rekke plattformer som e-boklesere kan nå, slik som eget nettsted, blogger, sosiale medier, og nettsteder som fokuserer på nytte og glede av å lese.

Det vi vet i Norge er at de aller fleste bøker, uansett papir eller elektronisk, selger svært få eksemplarer. Det er langt mellom storselgerne og suksessforfatterne. Min erfaring med selvpublisering er at en e-bok er veldig egnet når det forventes ikke for stort salg. Prisen må imidlertid være lav, og bøkene må selges primært i eget nettverk. Å bygge nettverk er derfor også veien til salg, eller enhver form for interesse for boken i det hele tatt.

Kanskje burde vi hatt en egen forening med en egen database for uavhengige forfattere for at e-bok markedet kunne vokse også i Norge? De store forlagene har ikke vist veien til suksess i dette.

Andre aktuelle bloggposter;

- Publisere sin egen e-bok

- Norge er et lite land for e-bøker

- E-bok, form og formater

#e-bøker #e-bok #uavhengige forfattere #Selvpublisering

E-bok, form og formater

En e-bok er ikke som en papirbok. Jeg har lært at den skal være så enkel som mulig, med bruk av vanlige fonter. Største fontstørrelse er 16. Jeg har sett 18, men det er litt risikabelt med tanke på hvordan dette blir håndtert i en leser. Vanligvis vil det gå, men med ikke å bruke mer enn 16 er det alltid greit.

Innrykk er en risikosport. Det beste er å la være. Ved konvertering til ePub og .Mobi vil det uansett bli et lite innrykk. Tab-knappen skaper av og til vanskelig kode. Ved publisering i PDF er dette imidlertid enklere. I tillegg: mer enn 4 linjeskift med return-knappen tolkes som sideskift, hvilket i en e-bok kan gi blank side. Sidetall skal bort, fordi en e-bok leses ikke side for side som en papirbok.

Innholdsfortegnelse lages ved å lage bokmerke av kapitelloverskriften, for så å lage en hyperlink dit fra innholdsfortegnelsen.

Det var noen grunnleggende regler for selve utformingen av boken. Så litt om formater:

PDF

Konvertering til PDF er lett fra de fleste editorene (Word, Libre Office etc). Formatet kan også leses på nesten alle maskiner og håndholdte enheter. Med PDF er det lett å få sidene som man ønsker at de skal fremstå.

MEN: PDF-filer tilpasser seg dårlig de forskjellige enhetene de skal leses på. Blir oppsettet bra på en PC, kan det bli svært dårlig om boken leses på en håndholdt enhet som et nettbrett etc. PDF-filer tilpasser seg dårlig endring i skjermstørrelse.

ePub

Dette er industristandard for e-bøker. Det er egentlig basert på ZIP-teknologi, og bak en bok i ePUB -format ligger det grunnleggende sett en rekke forskjellige filer, knyttet sammen. Fordelen med ePub er at formatet leses av de aller fleste e-boklesere, det tilpasser seg nesten uten videre til skjermstørrelse og blir behagelig lesbar på datamaskiner, nettbrett, e-boklesere og mobiltelefoner. En fordel til er at det er enighet om formatet, - nesten. Amazon har valgt å stå utenfor med sin Kindle.

Ulempen er at det kreves konvertering fra opprinnelig dokumt, og at oppsettet i et tekstdokument ikke blir det samme når det kommer i ePub-format. Det er altså vanskeligere å få den utformingen en kanskje ønsker, og som man kunne få med en PDF-fil.I tillegg kreves det egne e-boklesere på maskinene for å kunne leses dette, enten det er e-bokleser til PC, til nettbrett, eller telefon. Formatet leses ikke rett ut av boksen slik som en PDF-fil. Imidlertid finnes det en rekke gode lesere tilgjengelig gratis for Windows, iOS, Linux, Android osv.

.mobi

Dette er formatet som Amazon tviholder på, og som er det formatet Kindle eboklesere bruker. Det er et fullgodt e-bok format. Det antas at Amazon holder på dette formatet for å stenge andre ute, altså av rene forretningsmessige hensyn. Teknisk er det ikke noe dårlig løsning.

MEN: Bøker i .mobi format kan ikke leses på andre lesere enn Amazons egne lesebrett. Det finnes imidlertid programmer til PC og nettbrett, samt iOS som leser kindle-formatet greit.

Ettersom Amazon er verdens største distributør av e-bøker, kan ikke .mobi formatet overses.

Andre:

Det finnes andre formater. Sony bruker bl.a. et annet format. Men med de tre formatene over dekkes nesten 90% av markedet for e-bøker.

Finnes det en enkel vei rundt dette? For å få mest mulig distribusjon av sine e-bøker bør de foreligge på flere forskjellige formater. PDF er letteste for alle, men både ePub og .mobi er bedre tilpasset e-bøker.

Gratisredskapet heter Calibre. Det er en meget god e-bokleser som kan lastes ned til både datamskin, brett og mobiler. Med Calibre er også en e-bok editor. Med et utgangspunkt i et format går det raskt å konvertere boken til et annet format. Dette er på mange måter løsningen på forvirringen rundt de forskjellige formatene. Det er imidlertid ett problem: Calibre håndterer ikke bøker med kopibeskyttelse. På den andre siden finnes det verktøy der ute som knekker denne beskyttelsen, og stadig flere forlag forlater kopibeskyttelsen.

Norske forlag er veldig opptatt av beskyttelsen fortsatt, kanskje en av grunnene til at Norge i e-bok sammenheng fortsatt er et u-land. Et annet problem i Norge er at prisen på en e-bok nesten er like høy som papirutgaven. Som tredje faktor kommer det at det er moms på e-bøker, mens det er fritak på papirbøker (som i de andre skandinaviske landene)

Andre aktuelle poster om e-bøker her på bloggen:

Norge er et lite land for e-bøker

Publisere sin egen e-bok

#e-bok #ebokformater #ePub #.mobi #PDF #e-bok redigering

Norge er et lite land for e-bøker

Og det har jeg merket de siste dagene når jeg har publisert min første e-bok om mindfulness. Selve publiseringen gikk helt greit på Lulu.com, det er et makeløst sted. Og jeg kan få papirutgave når jeg måtte ønske det. Gratis nedlasting er det også, men fordi det er en bokhandel må alle registrere seg med navn og epostadresse for å kunne laste ned også det som er gratis. ISBN fulgte med, og når jeg gjentok prosessen, endte jeg opp med både ePub format (standard e-bok format, men krever at det lastes ned en leser til PC, Mac eller telefon/nettbrett), men også vanlig PDF-format.

1. Men boken ble ikke distribuert videre når den ikke var på et av de store språkene

Ettersom boken var gratis la jeg den opp på Feedbooks.com. Etter et døgn, og flere nedlastinger, ble den fjernet derfra. Og begrunnelsen var den jeg fryktet:

2. Boken var ikke på et av de store språkene, kun på norsk.

Det er gjennomgående at det ligger begrensninger i at Norge er et lite land, både som nasjon, norsk er et lite språk, og det er et lite modent marked for e-bøker. Norske forlag gir ut e-bøker som er alt for dyre til å få gjennomslag,

Så er vi i en litt kjedelig sirkel: Markedet er umodent fordi det er vanskelig å publisere bøker på norsk, og fordi det da publiseres få bøker, er det ingen av det "store" som satser på språket.

Dette er gratisbøker. Nå har jeg lagt dem på egen server for gratis nedlasting uten registrering. De gir også statistikk over antall nedlastinger. Men da må jeg også markedsføre boken selv.

Når bøker skal selges er situasjonen litt annerledes. Da peker direkte publisering på Amazon seg ut. Men der er det til gjengjeld vanskelig å publisere gratis. Amazon krever en minstepris. I tillegg bør boken for salg også publiseres i ePub-format, for å kunne nå de som ikke bruker .mobi formatet til Amazon. Her finnes det flere muligheter.

3. Lulu er en god mulighet, men når den er på norsk, distribuerer heller ikke Lulu den videre selv om det ikke er en gratisbok.

Så har jeg lært at det lastes ned 100 gratisbøker for hver bok med en pris på seg, og at e-bokmarkedet er slik at de som ønsker å distribuere på denne måten bør gi bort noe gratis. Leseren liker å gjøre seg kjent med forfatteren før de legger ut penger, noe i likhet med det vi gjør i bokhandelen; blar i boken.

Jeg har også lest utsagn fra mange, og gode, forfattere at mange er mer opptatt av at budskapet de har skal komme ut, enn at de skal tjene store penger på dette. Imidlertid finnes det dem som har stor inntekt i dette markedet, til tross for at prisen på en e-bok vanligvis er noen få dollar, med variasjon også her. Og salget avhenger av god kvalitet først og fremst, deretter god kundebehandling (gjerne gjennom sosiale medier), og et fornuftig opplegg for distribusjon.

Det har vært en morsom reise i dette landskapet, men også noen frustrasjoner. desto viktigere er det å være mindful og rolig. Alt er som det er, og jeg bruker ikke energi på det jeg ikke kan forandre.

Jo, en ting til: Jeg har klart å legge til linker i sidespalten her på Tumblr med henvisning til bøkene mine. Det smaker godt.

Andre aktuelle poster om e-bok og publisering:

E-bok, form og formater

Publisere sin egen e-bok

#E-bok #Selvpublisering #Mindfulness #Utgi bok #forfatter

Publisere sin egen e-bok

Så har jeg blitt forfatter av en bok om mindfulness, denne til gratis nedlasting. Det har vært planlagt lenge, men måten det skjedde på ble litt annerledes enn tenkt. Og ingenting gikk helt på skinner, selv om det til slutt ble et greit resultat.

Jeg har i noen måneder skrevet på en bok om mindfulness. Den skulle være kortfattet og lettlest, men prosjektet vokste etterhvert. Med økende presisjon på innholdet gikk også prosjektet langsommere. Denne boken er planlagt både på papir og i elektronisk form, og Lulu.com er mitt hjem for dette prosjektet.

I går bestemte jeg meg imidlertid for å gi ut en veldig kort og enkel bok om mindfulness, som gratis introduksjon til det som jeg planlegger at skal komme senere, men også som noe som står helt på egne ben. Jeg fjernet mye av det jeg hadde skrevet, skrev om noe annet, og la litt til, slik at det ble en sammenheng i det jeg nå ville gi ut i første omgang. Det ble knapt en bok, men noen sider endte det opp med. Dette er er jo uansett nettopp det jeg har kalt boken, nemlig "Mindfulness i kortversjon"

Hvor skulle så en slik bok publiseres? Fra bwmbooks hentet jeg denne oversikten.

Fra før kjente jeg til Smashwords.com og Lulu,com, og det var disse to jeg endte opp med til slutt nå også. Til ren e-bokpublisering er kanskje Smashwords den beste: Mange formater, stor spredning. Men jeg visste på forhånd at konverteringsfilteret på Smashwords var vanskelig å komme gjennom.

Og det gikk som fryktet: Jeg fikk ikke konvertert til .mobi (kindle) og ePub (de fleste andre eboklesere, det mest utbredte formatet). Uansett hvor mye jeg fjernet all formatering og bygde filen opp igjen, ble prosjektet stanset der. Det foreligger en guide, den fulgte jeg nøye. Det skal også ved de fleste feilene komme en tilbakemelding om hvor feilen ligger. Men selv Smashwords kunne ikke peke på hvor det gikk galt. Og jeg ønsket ikke å betale noen for å gjøre dette når boken likevel skulle være gratis.

Så jeg vendte meg mot Lulu. Der må jeg velge formatet jeg vil ha boken i, og antall formater er færre. Jeg valgte ePub, selv om det ikke er kompatibelt med Amazons Kindle. Men det finnes en rekke gode e-boklesere til dette formatet, både for Windows, Apple, Android og Linux.

Når jeg sendte den samme filen som ble forkastet på Smashwords til Lulu, gikk konverteringen som en drøm. Jeg fikk beskjed om at noen få feil hadde blitt rettet automatisk. ISBN ble knyttet til gratis. Og det er jo ePub som brukes av Apple (Stanza e-bokleser visstnok mest brukt), slik at jeg visstnok skal bli listet i Apples bookstore også, ved siden av Barns & Noble. Tilsammen dekker disse omtrent 40% av ebok-markedet, mens jeg står utenfor Amazon som er den største. Jeg kan legge opp boken direkte på Amazon også, men avventer akkurat det i denne omgangen fordi denne boken skal være gratis, og på Amazon er minsteprisen §0,99.

Det var også en annen grunn til å velge Lulu: Muligheten for papirutgaver ved siden av den elektroniske utgaven, og fordi det tross alt er Lulu jeg har bestemt meg for til prosjektet mitt. Jeg fikk mitt eget lille område på Lulu, men er også listet i hovedstrømmen. Og alt gikk fort og greit.

Nå hadde det også gått fort i svingene for meg, og jeg oppdaget at jeg ikke hadde lest korrektur på et kapittel. Da måtte det en revisjon til: Jeg måtte rette i doc-filen før den ble lastet opp på nytt. Det jeg ikke la merke til i prosessen var at den nye filen bare ble lagt på toppen av den gamle slik at i boken etterhvert var tre versjoner i en. Så når en revisjon foretas må man lese hver siden, hele siden, nøye før man går videre. På en av sidene står det nemlig under Continue-knappen en oversikt over filer du vil ha knyttet til prosjektet. Slett da de gamle versjonene.

E-bok markedet i Norge er lite, selv om det er voksende. Jeg regner ikke med mange nedlastinger av "boken" min selv om den er helt gratis. Men erfaringene er at de som selger e-bøker vanligvis gir bort noe gratis som en invitasjon til å kjøpe mer. Det er er en suksessfaktor i dette markedet. Alternativt gir de stort innsyn i boken gratis før kjøp. Det erstatter muligheten av å bla i boken i en bokhandel, slik vi vanligvis gjøres før vi handler der.

Jeg har ikke noe å selge. Boken min er gratis, og denne kortversjonen vil forbli gratis. Boken finnes på mitt område på Lulu.com. Riktignok må du registrere deg, men det er ingen forplktelser ut over det.

Andre aktuelle poster om e-bok:

Norge er et lite land for e-bøker

E-bok, form og formater

Can mindfulness meditation increase profits?

#mindfulness #meditation

Trending Blogs

Recently Viewed Blogs

Notiser